Anonyme fosterforeldre

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Det vil si, det er mulig for oss å delta, men det koster over 10.000 kroner for to fosterforeldre å delta, og da er ikke overnatting inkludert. Dette er midler de fleste fosterhjem ikke har. Da ryker i tilfelle høstferien. Den kan vi ikke ta fra barnet vi har omsorgen for. Hen har gledet seg til Dyreparken i Kristiansand i lang tid. Derfor sitter vi atter en gang hjemme, bak pc-ene våre og hører fagfolkene snakke om oss. Vi hører alt politikerne og fagfolkene sier, men de verken ser eller hører oss.

Slik det ofte er i dette systemet.

Så er dette selvsagt bare en liten bagatell i det store bildet, og vi støter dessverre stadig på mange større utfordringer som fosterhjem. Men sannheten er at mange fosterhjem opplever seg både annen- og tredjerangs behandlet i systemet. De aller fleste gikk inn i oppdraget med en motivasjon om å være til hjelp og nytte for barn og ungdommer, noe vi stadig bifalles stort for. «Mennesker med store hjerter», «hva skulle Norge gjort uten fosterhjemmene» og «samfunnets virkelige helter» er begrep og benevnelser vi stadig hører om oss selv.

Vi føler oss ikke som noen store helter, vi er helt vanlige mennesker som elsker barnet som bor hos oss og bare vil det beste for hen. Men når det kommer til det punkt at vi ønsker å få være noe mer og noe annet enn «helter med store hjerter»; når vi også ønsker å være barnas stemme, snakke for barna der ingen andre gjør det, eller være med på samlinger og konferanser for å tilegne oss fagkunnskap og delta i samtaler med innflytelsesrike og sentrale personer på feltet, nei, da er vi ikke så viktige likevel.

Vi er på mange måter de utstøtte i hele dette systemet. Vi har så godt som ingen rettigheter. La oss vise noen eksempler på dette:

1. Fosterforeldre får så godt som aldri partsstatus i saker som omhandler barnet man har omsorgen for. Selv ikke der barnet har bodd hele livet i samme fosterhjem. Heller ikke når fosterfamilien åpenbart er de som kjenner barnet best. Dermed mister rettsvesenet en viktig stemme og et helhetlig bilde av barnets situasjon når de tar livsviktige avgjørelser på vegne av barnet og mange andre.

2. Fosterforeldre har ikke innsyn i saken til barnet. Dermed er det mye informasjon vi aldri får. Vi sitter i stuene våre med det enorme ansvaret vi har fått, som godtroende «helter» med «varme hjerter», som bare må nikke og adlyde hvert minste lille vink fra et system som altså i praksis kan være så selektive de selv velger, nærmest, med tanke på hva vi informeres om og hva vi inkluderes i. Eller helst hva vi ekskluderes fra.

3. Vi har ingen bistand til advokat/fri rettshjelp (som mange andre i disse systemene har). Advokatutgifter nå vi besørge selv, og mange fosterhjem ser seg nå nødt til å benytte advokat i et system som ikke lenger ivaretar prinsippet om barnets beste på en måte som faktisk er til barnets beste, men til andres beste.

4. Vi får altså heller ikke delta på konferanser der barna, vi og systemet rundt oss er hovedtema. I stedet har vi nå tatt fri uten lønn fra jobb og sitter her bak pc-en og ser på statsråden og fagfolk snakke om oss. Vi har søkt det offentlige om å få dekket kostnadene til deltakelse på konferansen i flere år, og svaret er negativt hver gang. Årsaken er visst økonomi, men de fleste deltakerne på konferansen er vel også betalt av et offentlig budsjett. Hvorfor inkluderes ikke fosterforeldrene?

Vi vet dessverre svaret. Svaret er: Som fosterforeldre er man ikke prioritert.

En liten sak som å delta på fagkonferanser ville vært svært nyttig for oss i oppdraget vårt og for barnet vi har omsorgen for, men dette inkluderes vi altså heller ikke i.

Ikke dét en gang.  

Det er svært, svært langt igjen.