Jane Kristin Solbrækken, lærer og spesialpedagog, jobber i Pedagogisk psykologisk tjeneste, fostermor til tre barn, hvorav to er adopterte

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Begrepet «fosterbarn» brukes ofte i det godes hensikt om barn som bor i fosterhjem, men er begrepsbruken nøytral? Hvilken betydning kan begrepsbruken få for de som er berørt?

I 1998 ble jeg fostermor for første gang til ei jente på tre år. Noen år senere kom ei jente på ett år og senere en liten gutt. Som fostermor har jeg gjennom årene reflektert over samfunnets trang til å beskrive barna som fosterbarn, uten en vurdering av om det oppleves marginaliserende for de det gjelder eller er med på å bryte ned tryggheten og tilhørigheten vi som fosterforeldre er opptatt av å gi barna. Jeg skrev i 2002 en artikkel i Fosterhjemskontakt og Embla som omtalte det samme (Kjært barn har mange navn, men…). I dag er barna min 27, 21 og 17 år gamle, men temaet berører meg fortsatt. Det er mulig at begrepet er funksjonelt for barnevernssystemet, men det må like fullt stilles spørsmål ved hvilke utilsiktede virkninger begrepsbruken har for de det gjelder.

Gjennom historien har grupper av barn blitt omtalt og kategorisert med referanser til foreldrene. Kategoriseringer benyttes for å forenkle og skape oversikt, de grupperer personer som har felles kjennetegn. Begrepet «fosterbarn», benyttes om barn som har hatt deler eller hele sin oppvekst i familier utenfor foreldrehjemmet.

Da jeg ble fostermor var det et valg, et valg om en måte å bli foreldre på. Jeg ble fostermor og skulle dele mammarollen med biologisk mor. Mine barn har vokst opp med to mammaer og to pappaer. Barna derimot har aldri hatt noe valg, de har ikke kunne velge å være barn av verken biologiske foreldre eller fosterforeldre. De er barn, valgt av sine foreldre.

Som fostermor har jeg måttet ha kapasitet til å ta til meg et familiemedlem, og samtidig være fleksible nok til å akseptere at barna har behov for å høre til i sin biologiske familie. Vi vet at familiemedlemskap er en viktig tråd i barn livsvev og hjelper dem til god emosjonell og psykososial utvikling. Det har vært viktig for meg å hjelpe barna til avklaring, forståelse og mening med fortiden samtidig som de skulle oppleve trygghet og varme i relasjonene til sin oppvekstfamilie. Dette krever at jeg som fostermor inkluderer hendelser i barnets fortid og livshistorie. Jeg må snakke om biologisk mor og far og eventuelle søsken, og akseptere barnets følelser av savn og sorg. Jeg må være raus nok til å tilrettelegge for kontakt som kan være positiv for barnet. Det har vært og er mitt mål at barna skal oppleve å ha hatt en oppvekst i trygge relasjoner, at de utvikler tillit til egen kompetanse, kapasitet til å reflektere over egne følelser og et håp for fremtiden. Jeg ønsker at de skal ta sine muligheter og potensial i bruk. Dette tror jeg nok at jeg deler med mange foreldre, men som fostermor opplever jeg noen ekstra utfordringer på veien dit.

En følelse av trygghet og familietilhørighet bygges gradvis fra plassering av gjennom å inkludere barnet sosialt og personlig, som et fullverdig familiemedlem. Hvis omverden har omtalt barna som «fosterbarn» har jeg opplevd det som et begrep som skaper avstand, det er liksom uten fullstendig tilhørighet. Jeg har mange ganger opplevd spørsmålet «Er dette fosterbarnet ditt?», mens de smilende har sett på barnet som står ved min side. Jeg har konsekvent svart «Dette er jenta/ gutten min – og jeg er deres fostermor.» Opplevelsen av utenforskap kan være svært vond. 

En stor utfordring med å få til trygghet og familietilhørighet i fosterfamilien, er at alle fosterhjemsplasseringer nå er ment å være midlertidige. Målsettingen med plasseringer er at barnet skal tilbake til sin opprinnelsesfamilie når foreldrene kan ta vare på barnet sitt. Denne midlertidigheten kan gjøre det vanskelig for barnet å oppleve tilhørighet. Samtidig vet vi at fosterforeldres grad av emosjonell forpliktelse har vist seg å predikere stabilitet i barnets omsorgssituasjon over tid. Uavhengig av rammene for plasseringen er fosterfamiliens kapasitet til å inkludere barnet personlig og sosialt, som et fullverdig familiemedlem, helt sentralt.

Betegnelsen «fosterbarn» utskiller barna fra barn som i større grad har en oppvekst i tråd med gjeldende familieidealer. Kategorien peker på avvik fra normen om oppvekst i kjernefamilien. Som vi vet er kjernefamilie i dag en samlekategori for svært ulike samlivsformer og foreldreskap. Benevnelsen «fosterbarn» er tross betydelige endringer i familiestrukturene i samfunnet for øvrig, like fullt uforandret. Min opplevelse er at et slikt skille ikke bidrar til fremme nødvendig trygghet og tilhørighet for barn som trenger det mest.

Felles for barn som kategoriseres som «fosterbarn», er assosiasjoner til problembelastning og fare for skjevutvikling. Tilskrivningene som ligger i forståelsen har betydning for hvilke forventninger som knytter seg til barna og til barnas egen selvforståelse. Barn i fosterhjem vil ikke kjenne seg forskjellsbehandlet fordi de er i barnevernet (Forandringsfabrikken, 2018). For mange gjelder det at de opplever at de må overbevise omverdenen om at de ikke er «problembarn» når de har vokst opp hos andre enn sine foreldre. Selv om en oppvekst hos andre enn biologiske foreldre ikke er normen, burde det likevel betraktes som normalt. Barn i fosterhjem ønsker å bli behandlet som andre barn, for å føle seg minst mulig annerledes (Forandringsfabrikken, 2018).

Fundamentet for positiv selvfølelse er at barnet føler seg ubetinget akseptert og verdsatt som den en er, for sine vansker så vel som sine styrker. Barn og unge som har opplevd vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt og ikke har fått tilstrekkelig støtte og hjelp av sine nære omsorgspersoner til å håndtere disse hendelsene, kan få vanskeligheter med sin fungering i familien/ omgivelsene. Det kan være en utfordring for fosterforeldre (barnehage og skole) å balansere mellom å akseptere barnet som det er og samtidig hjelpe det med de sidene ved atferden deres som utgjør en risiko for at de ikke vil bli akseptert av andre. Mange barn som bor i fosterhjem har nettopp en opplevelse av å være verdiløse. Det kan raskt forsterkes dersom omgivelsene har en forventning om at man ikke skal mestre og/ eller ofte blir irettesatt for hva man ikke får til. Hvis årsaken til barnets vansker er manglende ferdigheter, gir det ingen mening å fortelle de hva de ikke skal gjøre. Da trenger barnet veiledning, støtte og tilrettelegging. Da er det vår oppgave som voksne å senke forventningene og øke medfølelsen.

Å se på seg selv som normal er noe som er viktig for alle barn og unge. Forforståelser som ensidig legger vekt på problemer, avviksforståelser og negative tilskrivninger bidrar til det motsatte. Vi bør ta utgangspunkt i at alle mennesker er like verdifulle og har samme menneskeverd. Jeg opplever at en fortsatt bruk av begrepet fosterbarn bidrar til å fastholde problem- og avviksforståelser og marginalisering. Barn i fosterhjem ønsker å bli behandlet som fosterforeldrenes biologiske barn, å kjenne seg like mye verdt. De vil ikke «være en jobb for folk og kjennes som en jobb.» «Det bør være så likt som mulig som en familie, hvor man blir behandlet som om det var deres egne og at de blir en del av familien» (Forandringsfabrikken, 2018)

Det gjør noe med oss når personer og grupper omtales på bestemte måter. Som fostermor har jeg delt hvilke tanker bruken av begrepet gir meg. Dette er mine tanker og opplevelser. Mitt ønske med denne artikkelen at fagmyndigheter og utøvere, forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner kritisk vurderer sin begrepsbruk. Jeg ønsker en reflektert utvikling av begrepsbruken som ikke tilskriver klientidentiteter eller på andre måter marginaliserer barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet. De er først og fremst barn og unge, og dernest bor de i et fosterhjem. Når det er sagt, så er det det enkelte barn i fosterhjem som sitter med fasiten her. Som Språkrådet sier: «Det er dårlig folkeskikk å kalla folk med eit ord dei ikkje er, same kva vi andre måtte meina om innholdet i ordet».