Mari Wigaard, sosionom, Kirkens Bymisjon 

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I oktober 2023 skal Barnevernsinstitusjonsutvalget legge fram en rekke tiltak for de mest utsatte barna. Fagdirektør i Helsetilsynet, Erik Stene, leder utvalget som har i hovedoppgave å kartlegge barnas behov, hva slags tilbud de skal få på barnevernsinstitusjon og blant annet hvilke tiltak som kan bidra til at barn flyttes mindre.

Stene har uttalt at kunnskapsgrunnlaget mangler en systematisk oversikt over barna, deres behov, og hva som fungerer på sikt. I seg selv er dette en grov systemsvikt, som må tas på alvor. Barnevernloven skal sikre at barn som lever i forhold som er til skade for deres helse og utvikling får nødvendig helsehjelp, omsorg og beskyttelse over tid. Det er disse barna vi er lovpålagt å hjelpe etter barnets beste-prinsippet, men som får oppfølging og omsorg av et system som rapporterer å ikke ha nok forskning eller kunnskap om dem. Er dette godt nok? Hva tenker vi som arbeider med disse barna på institusjon? Og hva vet vi om det de mest sårbare barna trenger?

Jeg har sett barn som har møtt opp i dress for å se mamma og pappa, men det var ingen som åpna døra. Jeg kjenner barn som hamstrer med seg mat opp på rommet sitt fordi de tenker at vi ikke nødvendigvis har mat til i morgen. Bare i tilfelle liksom. Jeg har møtt barn som kvekker til av lukten av klementiner, fordi det minner om jul, og det var da alt var på det verste. Jeg har møtt barn som har forsøkt å beføle meg på puppene og i skrittet for å vise at de er glad i meg. De er i aldersgruppen 2–12 år, og de bor på barnevernsinstitusjon.

Disse barna, de mest sårbare barna i Norge, som har opplevd så mange krenkelser at de har mistet følelsen av eget jeg, det er de som kommer til oss. De bærer med seg traumer og krenkelser som gjør at de kan ha fått diverse tilknytningsforstyrrelser, PTSD eller andre traumelidelser. Men er det så bra for små barn, tenker du nå, å bo på institusjon?

31. des 2021 var det 122 barn under 12 år som bodde på institusjon i hele Norge. Barna som kommer til oss kommer ikke fordi de ikke fikk et fosterhjem eller andre tilbud, de kommer til oss fordi behandlingen vi tilbyr dem er det de trenger. Det kan være vanskelig å forstå at fosterhjem ikke er det beste for et så lite barn, men i noen tilfeller er det faktisk institusjon som er redningen. Kanskje har de sloss seg ut av det fjerde fosterhjemmet. Kanskje er smerteuttrykket deres for stort for en vanlig familie å tåle. Kanskje er smerten så uutholdelig at det trengs så tett oppfølgingen som bare to profesjonelle miljøterapeuter kan gi. Konstant beredskap. Med en alarmerende puls til forsvar i enhver situasjon. For hva om det som skjedde hjemme skjer her. En gang til. Ikke mer nå. Kroppen svarer. Fight. Flight. Freeze. Det er derfor vi er her. Fordi vi vet hvordan å hanskes med små barn som avreagerer som et ekko av komplekse traumer. Og det er derfor det er viktig å forstå at et institusjonstilbud er livsviktig i en fase av livet til enkelte barn. Ikke for alle, men for enkelte. For én gang å klare og fungere i en familie er ofte den behandlingen vi tilbyr, nødvendig først.

All forskning forteller oss at omsorgssvikt, av typen vold, emosjonell omsorgssvikt eller overgrep, forårsaker stress som skader hjernens utvikling. Disse barna har et ekstremt sensitivert stressresponssystem. Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress mener at dersom barn lever med høy aktivering og økt fysiologisk respons som følge av vold og overgrep, kan kroppen bli et talerør der språket er de kroppslige symptomene. Det vil si at kroppen forteller ting barn ikke har kapasitet til å forstå eller formidle, fordi de ofte mangler uttrykk og språk for opplevelsene de har vært igjennom. Det handler om å konstant teste grenser og utfordre hvor du står.

Dette kan gi barna en væremåte som kan være utfordrende og vanskelig å forstå. Barna utvikler beskyttelsesstrategier, som for eksempel dissosiasjon, av en grunn. Bevisstheten forlater kroppen slik at inntrykkene, smerten og opplevelsen ikke blir for overveldende.

Vi arbeider for at gamle beskyttelses- og overlevelsesstrategier kan dreneres bort. Vi følger opp barna tett og står støtt når det stormer som mest. Det vil si å lage forutsigbare rutiner, tilby profesjonell omsorg og tilrettelagte mål som er tilpasset deres utviklingssone. Tidvis handler arbeidet om å avverge farlige situasjoner der de kan være til skade for seg selv eller oss. Det sistnevnte er definitivt den delen av jobben som er mest krevende, men det er kanskje her vi profesjonelle kan tilføre noe som vil være vanskelig i et vanlig hjem.

Noen barn klarer å sove igjen. Noen smiler igjen. Noen mister mer og mer av det uregulerte, alarmerende uttrykket. Vi er en gruppe miljøterapeuter som kan arbeide kontinuerlig over tid når vi er der, og som får gode pauser i turnus, slik at vi kan tåle mer når vi er tilbake.

Et samfunn med et godt tilrettelagt institusjonsbarnevern kan forebygge fosterhjemsbrudd, mange flyttinger, kriminalitet og rus. Det er viktig at institusjonsutvalget tar høyde for at denne gruppen barn finnes og at kunnskapsmanglene fylles.

Det finnes små barn som trenger tilrettelagt miljøterapi ved et institusjonstilbud, heller enn et fosterhjem. Et sikkerhetsnett av mange voksne som kan gi trygghet, kjærlighet og profesjonell hjelp i en sårbar periode i deres liv, er nødvendig. Og det er nettopp her jeg vil fortelle alle dere som spør meg om det finnes barnehjem i Norge: Ja det gjør det. Og vi redder mange liv. Men vi trenger et kompetanseløft, vi trenger forebygging, støtte, og et system som baserer seg på barnets beste og ikke det mest økonomisk gagnlige.

Vi trenger et system som ser barnets behov når det diskuteres hvor de skal plasseres. Vi trenger et system som ikke konkurrer om barna, men som har en faglig diskusjon omkring hva som vil gi den mest stabile og forutsigbare fremtiden for barna. Vi trenger et institusjonsbarnevern som tilrettelegger for en drift som gir barna stabilitet og som tilrettelegger for å beholde barnas viktigste relasjoner, slik at vi får være med å jobbe med de barna som videreføres i fosterhjem.

Vi trenger mer forskning på hvordan vi kan hjelpe de barna som bor på institusjon best mulig. Disse barna finnes, og de trenger sånne tilbud som oss. La oss forske på dem og la oss rette fokus på dem!