Eivind Meland Professor emeritus og Hans Tau Hatlestad Cand.scient., Universitetet i Bergen

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Forskningsgruppen bak Folkehelseinstituttet (FHI) sin rapport om bostedsordninger tilbakeviser innholdet i vår fagartikkel (Meland & Hatlestad, 2023) med fem punkter der de påstår at våre synspunkter er grunnløse (Johansen et al., 2023). FHI-forskerne innrømmer at de samarbeidet nært med oppdragsgiverne. Dette var et hovedpoeng for oss, og et hovedpoeng i regjeringens langtidsplan for forskning (Kunnskapsdepartementet, 2013). Når båndene til oppdragsgivere blir for sterke, er det grunn til å tvile på forskningens uhildethet.

I dette arbeidet har FHI hatt nær kontakt med Bufdir og Bufetat. Én av de involverte har i mange år motarbeidet delt fast bosted i offentlig debatt. FHI-forskerne har ikke tilkjennegitt interessekonflikter og heller ikke intellektuelle konflikter. Det er vanlig i annen forskning som publiseres. Bufdir nekter innsyn i tildelingsdokumentene fra regjeringen (Bufdir, 23.1.23). Slik hemmeligholdelse er lite i samsvar med forskningens krav til åpenhet og redelighet.

I 2017 etterlyste FHI longitudinelle studier som kontrollerte for faktorer i familiene før samlivsbrudd. Når slik forskning foreligger og bekrefter at barn profitterer på likeverdig omsorg fra foreldrene (Hjern et al., 2021), underkjenner FHI-forskerne resultatene med en påstand om at barna også hadde det bedre før bostedsløsningen ble fastsatt. I slik forskning er det imidlertid gruppesammenligningen som er kjernepunktet.

Vi vil gjenta at det er god grunn til å stille seg tvilende til denne forskningens gyldighet, selv om de tilfredsstiller noen av de formelle kravene til slik forskningsoppsummering, grundig referert i fagartikkelen i Fontene. Grunnen er at metodene (fortellende analyse) gir store muligheter for subjektivt skjønn. Forfattergruppen demonstrerer dette med tydelighet når de konkluderer med: «Vi finner at det ikke er forskningsgrunnlag for å hevde at delt bosted er det beste for alle barn» (Johansen et al., 2023).

En slik konklusjon er meningsløs i forskningsmessig sammenheng. Der er ingen forskning som kan dokumentere hva som er best for alle. Forskning handler om å undersøke sammenhenger på gruppenivå. Den svarer på hva som gjennomsnittlig er bra for en gruppe mennesker. Derimot er slike utsagn gangbare som politisk påvirkning i innflytelsesrike kretser. Barneombudet kom med det samme utsagnet i et høringssvar til Barneloven i 2020 (Barneombudet, 2020).

FHI-forskerne gjentar hvorfor rapporten baserer seg på utvalgte studier. Når rapporten betegnes som en «kunnskapsoppsummering», kan vi fastslå at denne kunnskapen omhandler en liten del av forskning om delt bosted, juridisk likeverdighet og omfattende samvær. Her finnes det et bredt kunnskapsgrunnlag som denne rapporten overser (Fabricius, 2020; Warshak, 2014). Oppdragsgiverne har vært med på å begrense kunnskapstilfanget med strenge inklusjonskriterier.

Vi har tillit til at politikere og andre samfunnsinteresserte selv kan avgjøre forskningsstatus ved å lese en oppsummerende artikkel i Psykologtidsskriftet hvor forskningsresultater internasjonalt er stilt opp mot Hills kriterier for årsakssammenhenger (Meland & Fiuruholmen, 2020). De kan også lese et dokument utarbeidet av International Council on Shared Parenting (ICSP), hvor utbredte myter om likeverdig omsorg besvares med referanse til metodisk robust forskning (Two Homes, 2022). ICSP har konsultativ status i Europakommisjonen.

Dagens lovgivning er basert på avtalefrihet, men gir også en mulighet for den ene forelderen til selv å ta seg til rette. Delt bosted som utgangspunkt vil ikke fjerne avtalefriheten, men vil begrense mulighetene for selvtekt. Det vil også begrense risikoen for forskjellsbehandling. Det hindrer heller ikke foreldre eller retten i å komme fram til andre løsninger der delt bosted ikke er til barnets beste eller der foreldre bestemmer annerledes. 

Stortinget har gitt regjeringen i oppdrag å bringe lovgivningen i overensstemmelse med menneskerettsforståelsen i Europa og internasjonalt. Dette omfatter både retten til familieliv (EMK art 8) og retten til rettferdig rettergang (EMK art. 6)

Vi vet fortsatt ikke om Stortingets klare føringer er tatt med som en del av oppdraget til FHI. Forskerne gjør et poeng av at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har dømt Norge i saker relatert til Barnevernsloven og ikke til Barneloven (Johansen et al., 2023). EMD holder seg ikke med separate menneskeretter ut fra hvilken lovgivning sakene relaterer seg til. De har dømt både Moldova og Malta for menneskerettsbrudd med utgangspunkt i barne- og familielovgivningen. Hvis ikke regjeringen og FHI har oppfattet Stortingets mandat, kan det være maktpåliggende at Stortinget griper inn og gjentar sitt oppdrag.