Eivind Meland og Hans Tau Hatlestad

Barne- og familiedepartementet har gitt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Folkehelseinstituttet (FHI) i oppdrag «å undersøke betydningen av ulike samværs og bostedsordninger for barn og unges trivsel, psykiske helse og relasjon til foreldrene..» etter skilsmisse og samlivsbrudd (Johansen, Nøkleby, Langøien, & Borge, 2022). Regjeringens nye langtidsplan for forskning oppfordrer til «ansvarlighet ved bruk av forskning … i forbindelse med oppdragsforskning» (Regjeringen, 2022). I den foreliggende rapporten er Bufdir aktivt med og avgjør forskningsdesign og metode. Ivaretar FHI ansvarlighet i sin oppdragsforskning?

Selektert forskning

Forrige rapport fra FHI om samme tema (2017) ble brukt av barnelovutvalget (NOU 2020) (Blaasvær, Nøkleby, & Berg, 2017; NOU, 2020). Utvalgets flertall oppsummerte forskningen i en rekke påstander basert på selekterte publikasjoner som FHI-forskerne selv hadde erklært for upålitelige. Kritisk distanse og etterprøving, som all forskning er avhengig av, forsvinner på denne måten på veien mellom forskning og beslutningsmyndighet. Også den foreliggende FHI-rapporten baserer seg på selektert forskning, utvalgt i samråd med oppdragsgiver (Johansen, Nøkleby, Langøien, & Borge, 2022).

En vesentlig innvending mot forskningen på bostedsordninger har vært at det er få studier med oppfølging over tid. FHI-rapporten fra 2017 etterlyste derfor dette slik at det var mulig å justere for faktorer i familien før bruddet (Blaasvær et al., 2017). FHI har denne gangen inkludert én slik studie og oversett en annen. Den inkluderte studien hadde kontrollert for faktorer før bruddet, som for eksempel utdanning, konflikter, relasjonskvalitet og psykisk sykelighet. Selv etter korrigering for disse faktorene konkluderer artikkelen med at delt bosted «is associated with slightly more favorable mental health in schoolchildren after parental separation than sole physical custody arrangements» (Hjern, Urhoj, Fransson, & Bergstrom, 2021).

På tross av at studien er metodisk robust, har forskerne fra FHI «ikke tillit» til studien. De har heller ingen eller liten tillit til samtlige tverrsnitts studier som de har inkludert. De har av tidshensyn, «i samråd med oppdragsgiver», ekskludert all ikke-nordisk forskningslitteratur. De upålitelige artiklene er samtlige fagfellevurderte av kompetente forskere. «I samråd med Bufdir» har FHI også bestemt seg for å anvende en fremgangsmåte som kalles «fortellende (narrativ) analyse» med de farer for forutinntatthet og fordommer en slik analysemetode innebærer (Johansen et al., 2022).

FHI har summert forskning med intervju-data fra barn og ungdom, såkalt kvalitative studier. Her refererer de barns perspektiver med at «Et overordnet flertall av barna oppga at de generelt var fornøyd med å ha en delt bostedsordning.» Når de oppsummerer denne forskningen, er «fortellingen» en annen: «Studiene viser at det er store forskjeller mellom barn med hensyn til hvordan de vurderer sin situasjon …» (sidene 34 og 44 i Johansen et al., 2022).

FHI-forskernes hovedfortelling er en gjentakelse av synspunkter som har vært framført av innflytelsesrike psykologer i fagmiljøet i de siste tiår (Andenæs, Kjøs, & Tjersland, 2017): De fordeler som delt bosted synes å innebære skyldes foreldrenes utdanning og økonomisk status, evnen til samarbeid mellom dem og kvaliteten i relasjonen mellom dem og barna. Bostedsordningen har ingen eller liten betydning når det kontrolleres for disse faktorene, påstås det. Det er viktig å være klar over at dette handler om statistiske justeringer. Slike justeringer kan ikke si noe om årsakssammenhenger mellom faktorer som er innbyrdes forbundet med hverandre i gjensidighet. Det er like korrekt å påstå at foreldre-barn-relasjonen har mindre betydning når vi statistisk kontrollerer for utdanningsnivå og bostedsordning. Samtlige faktorer er selvsagt viktige.

Studier utelatt

FHI-rapporten bygger på en metode som vi kaller «systematisk oversikt». Her prøver man å ekstrahere essenser fra et så fullstendig litteraturtilfang som mulig. Dette er en god metode for å avsløre effekter i behandlingsstudier. I det aktuelle fagfeltet kan vi ikke lage kontrollerte effektstudier, og vi må stole på epidemiologiske observasjonsstudier i befolkningen. I analytiske befolkningsstudier brukes en annen tilnærming enn det FHI anvender. Vi undersøker om det er konkurrerende forklaringer til påviste sammenhenger, og gjør spesifikke undersøkelser for å kartlegge slike faktorers styrke.

Slik forskning har vært utført systematisk i USA i løpet av de siste 20 år, blant annet av forskerteamet til William Fabricius ved Arizona State University. De konkurrerende faktorene som FHI-rapporten mener forklarer effekten av delt bosted og likeverdig omsorgstid er systematisk undersøkt, og en finner at delt bosted og likeverdig omsorgstid har gunstige effekter over og i tillegg til konkurrerende faktorer (Fabricius, 2020). Det overensstemmer med studien til Hjern (Hjern, Bergstrom, Kjaer Urhoj, & Nybo Andersen, 2021). Denne har FHI ingen tillit til. Studiene til Fabricius er utelatt i rapporten.

Flertall for delt fast bosted

Vi frykter at rapporten vil bli brukt som et nyttig hjelpemiddel i den pågående og forestående kampen om Barnelovens paragraf 36 annet ledd. Flertallet på Stortinget, om de er lojale mot eget partiprogram, går inn for at delt fast bosted skal være lovens utgangspunkt. Det betyr selvsagt ikke at det skal være den eneste mulige løsning, men at den skal være utgangspunktet, før andre løsninger avtales eller idømmes. Den eksisterende loven tillater delt bosted kun i særlige tilfeller.

Lovgiverne den gang paragraf 36 ble utformet trodde at mye samvær var skadelig for barn når det var konflikt mellom foreldrene. Opprinnelig betød delt bosted at foreldrene måtte samarbeide om alle detaljer rundt den direkte omsorgen for barnet, noe som vanskeliggjorde delt bosted ved høyt konfliktnivå. Etter at loven ble endret i 1997, slik at begge foreldrene kunne bestemme selv hvordan de innrettet seg i sin tid med barnet (også kalt parallelt foreldreskap), falt dette problemet bort. Siden delt bosted også var så sterkt assosiert med mye samvær, trodde man også at relativ lik botid var skadelig for barnet.

Nyere forskning avslører imidlertid at barn skades av foreldrekonflikt når det er mindre enn rimelig likt samvær. Når barna er trygge på at de kan få beholde kontakten med begge foreldrene har konflikten mellom dem liten betydning (Fabricius, 2020; Suh et al., 2016).

To likeverdige foreldre

Barn er fra naturen utstyrt med to foreldre som de trenger omsorg og kjærlighet fra. Forskning fra hele verden understøtter betydningen av begge foreldres likeverdige aksept og støtte (Khaleque & Rohner, 2012). Stortinget hadde derfor gode grunner til å be regjeringen om å bringe barnelovgivningen i overensstemmelse med menneskerettsforståelsen slik den er formulert i Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK). Artikkel 8 i EMK garanterer barn rett til privatliv og familieliv. Norge er dømt 16 ganger i Menneskerettsdomstolen, og nesten utelukkende fordi retten til et likeverdig familieliv med begge biologiske foreldre ikke er ivaretatt (NIM, 2020). Et grunnleggende etisk hensyn bør ikke reverseres av selektiv forskningsformidling.

Oppdraget fra Barne- og familiedepartementet bygger derfor på et tvilsomt utgangspunkt. En grunnleggende menneskerett skal ikke underkjennes med mindre erfaringer og empiriske studier viser at rettspraksis fører til skade i befolkningen. FHI har ikke dokumentert at så er tilfellet. De har intet empirisk belegg i oppdatert forskning for at den nåværende bestemmelsen i barneloven, om at retten skal utpeke én A-forelder og én B-forelder, gir helsegevinst. Tvert imot. Vi kjenner ingen forskning på den alminnelige befolkning som kan dokumentere at barn profitterer på en slik løsning.

Oppdraget til FHI bringer oss derfor inn i en situasjon med omvendt bevisbyrde: foreldre i konflikt skal bare unntagelsesvis få gleden av å dele foreldreskapet som likeverdige partnere, og må dokumentere at likeverdig omsorg er til barnets fordel. En slik rettspraksis bryter med alminnelig human rettsoppfatning.

Derfor kan Stortinget lese rapporten fra FHI som en dokumentasjon på at delt fast bosted i kombinasjon med god relasjon med barna, akseptabel samarbeidsevne og trygge sosiale betingelser er viktig for barna våre. Lovgiverne kan slik sørge for at vårt rettsapparat stimulerer foreldre til å etterstrebe dette ved å gjøre delt fast bosted til lovens utgangspunkt. Det vil bringe norsk rettspraksis i overensstemmelse europeisk menneskerettsforståelse. Det fortjener både barn og foreldre.