JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Vi finner at det ikke er forskningsgrunnlag for å hevde at delt bosted er det beste for alle barn. Delt bosted kan likevel være det beste for mange barn, skriver forskere i FHI.

Vi finner at det ikke er forskningsgrunnlag for å hevde at delt bosted er det beste for alle barn. Delt bosted kan likevel være det beste for mange barn, skriver forskere i FHI.

Colourbox

Påstander om politisk oppdragsforskning har ikke rot i virkeligheten

Eivind Meland og Hans Tau Hatlestad fremsetter i Fontene en rekke uriktige og alvorlige påstander om vår kunnskapsoppsummering om betydning av bostedsordninger for barn og unge. Vi ser det som nødvendig å tilbakevise disse påstandene.
23.01.2023
11:20
23.01.2023 11:58

Eivind Meland og Hans Tau Hatlestad fremsetter i en fagartikkel på fontene.no publisert 11. januar en rekke uriktige og alvorlige påstander om vår kunnskapsoppsummering om betydning av bostedsordninger for barn og unge. Lignende grunnløs kritikk er også framsatt i Dagens Medisin 15. desember 2022 og i Morgenbladet 13. januar. Vi ser det som nødvendig å tilbakevise disse påstandene.

Påstand 1: Bufdir påvirker resultater i bestilt FHI-rapport

Meland og Hatlestad hevder at Bufdir aktivt deltok i valg av forskningsdesign og metode, og stiller spørsmål ved FHI sin ansvarlighet i oppdragsforskningen. Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 (Kunnskapsdepartementet, 2022) fremsetter at behovet for ansvarlighet ved bruk av forskning blir særlig tydelig i forbindelse med oppdragsforskning. Oppdragsgiveren må vise varsomhet for å sikre at den akademiske friheten ivaretas, samtidig som det selvfølgelig skal være full anledning for oppdragsgiveren til å definere kunnskapsbehovene. Dette innebærer at de skal lyttes til når det gjelder inklusjonskriterier, fordi dette henger tett sammen med forskningsspørsmålet.

Oppdragstakeren, som i dette tilfellet er FHI, er på sin side forpliktet av forskningens kvalitetskrav. I FHI utarbeider vi kunnskapsoppsummeringer på en systematisk og transparent måte og det skal være mulig for andre å etterprøve våre metoder, resultater og konklusjoner. Derfor bruker vi eksplisitte og forhåndsdefinerte metoder og følger internasjonale prinsipper ved innhenting, vurdering og sammenfatning av forskningsresultater (Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet, 2022). Slike prosjekt planlegges og utføres i henhold til en på forhånd publisert prosjektplan. Denne metoden benytter vi uavhengig av hvem som er vår oppdragsgiver, hvilket sikrer at vi ivaretar vårt ansvar og at våre metoder og kunnskapsoppsummeringer holder høy kvalitet.

Påstand 2: FHIs rapporter er selektive

Kronikkforfatterne hevder at FHIs to oppsummeringer er selektive og at viktig forskning utelates. Som beskrevet over, for hvert forskningsspørsmål som besvares la vi tydelige, forhåndsbestemte og forhåndspubliserte seleksjonskriterier til grunn når studiene ble vurdert for inklusjon i vår oppsummering. For begge oppsummeringene gjorde vi én endring underveis: I den første oppsummeringen (Blaasvær et al., 2017) fant vi ingen studier som tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Vi valgte derfor å inkludere alle studier med et longitudinelt design som omfattet barn 0–6 år, ettersom oppdragsgiver hadde et særlig fokus på de yngste barna. I dette tilfellet utvidet vi altså inklusjonskriteriene for å kunne belyse problematikken på best mulig måte med tanke på den forskningen vi identifiserte. 

I den siste av de to oppsummeringene, som kom i 2022 (Johansen et al., 2022), hadde vi flere forskningsspørsmål. Vi identifiserte over 100 studier. Omfanget gjorde at vi begrenset oss til nordiske studier, med unntak av studier med longitudinelle data. Vi vurderte også at nordiske studier er mer overførbare til norske forhold, med tanke på samfunnsstrukturer, velferdssystemer og likestilling mellom kjønn. I begge oppsummeringene er vi transparente om våre fremgangsmåter, hva vi har gjort og hvorfor. 

Å avgrense til nordiske studier er vanlig praksis, og gjøres i mange forskningsprosjekter. Dette skjer gjerne når forskningsspørsmålet omhandler mer eller mindre særnordiske fenomener eller at tematikken er nært knyttet til samfunnsmessige forhold og verdier. En slik avgrensning er også relevant når omfanget av identifiserte studier er så stort at det ikke lar seg håndtere med ressursene som er knyttet til prosjektet. Muligheten for at en slik avgrensning kunne bli gjort var avklart allerede i den publiserte prosjektplanen, og ble altså ikke gjort fordi studiene inneholdt «uønskede resultater». Vi bemerker også at alle de ikke-nordiske studiene som møtte de øvrige inklusjonskriteriene finnes på en liste i rapporten, og er dermed ikke underslått og gjemt bort, slik kronikkforfatterne synes å mene.

Når vi vurderer studiers metodiske kvaliteter bruker vi internasjonalt anerkjente verktøy til dette, og går systematisk gjennom hvordan studiene er gjennomført. Blant annet vurderer vi hvordan målinger er gjort, hvilke variabler som er undersøkt, hvordan deltakerne er valgt ut og hvor representative de er for befolkningen studien vil si noe om. Slike forhold gjør at studien kan ha risiko for systematiske skjevheter. Det betyr at vi i mindre grad kan stole på resultatene i studien. 

Vi bruker ulike verktøy for ulike studiedesign, og er transparente og tydelige på hva som ligger til grunn for våre vurderinger. Det samme gjelder når vi vurderer tilliten til funn på tvers av studier. Når det gjelder studien til Hjern og medarbeidere (Hjern et al., 2021) som Meland og Hatlestad omtaler, vurderte vi at denne hadde risiko for systematiske skjevheter blant annet fordi studiepopulasjonen er selektert både i rekruttering inn i og frafall fra studien og at det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til faktorer som tid i bostedsordningen og relasjoner i familien. Studien har i tillegg kun mødrerapporterte utfall. Samlet sett gjør dette at vi er usikre på resultatene som blir presentert.

Påstand 3: FHIs rapporter utelater forskning av Fabricius

Meland og Hatlestad viser til utvalgte studier for å støtte opp om deres argumentasjon og kritikk av vår rapport. Studien av Suh og medarbeidere (Suh et al., 2016) omhandler ikke ulike bostedsordninger, men hvorvidt ulike aspekter ved foreldrerelasjonen har betydning for blant annet psykisk helseutfall hos barna. Forfatterne viser også til Fabricius (2020) der han oppsummerer egen forskning ved blant annet å vise til tverrsnittsstudier som undersøker sammenhenger mellom fars tid med barnet og barnets psykiske helse. Én studie fra Fabricius ble inkludert i forrige rapport, der vi inkluderte internasjonale studier (Fabricius & Suh, 2017). verken publikasjonene fra Suh eller Fabricius kan si noe om hvorvidt delt bosted er best for alle barn.

I vår kunnskapsoppsummering vurderer vi funnene opp mot en rekke andre publiserte oversikter, som også inkluderer internasjonale studier. Hvordan barn har det i delt bosted er betinget av blant annet godt foreldresamarbeid, lav foreldrekonflikt, fleksibilitet i bostedsordningen, geografisk nærhet og at barnas behov blir hørt (Berman & Daneback, 2020; Steinbach, 2018). Vårt funn om at relasjonelle faktorer – slik som foreldre-barn relasjon, foreldresamarbeid og -konflikt – hadde i noen studier like stor eller større betydning for sammenhengene mellom bostedsordningene og utfall hos barn enn selve bostedsordningene, noe som er i tråd med funn fra tidligere kunnskapsoppsummeringer (Berman & Daneback, 2020; Nielsen, 2017; Vanassche et al., 2017), selv om noen viser mer blandede resultater (Nielsen, 2018).

Majoriteten av de inkluderte studiene for kunnskapsoppsummeringens spørsmål om faktorer var tverrsnittsstudier, og vi kan derfor ikke dra slutninger om årsakssammenhenger, kun assosiasjoner. For å påvise årsakssammenhenger må forskerne kunne vise blant annet at effekten kommer etter årsaken. Dette krever et longitudinelt studiedesign, hvor forskerne følger deltakerne over tid. Vi fant kun én studie med et slikt design (Hjern et al., 2021). Studien viste at i familiene som valgte delt bosted etter skilsmisse, hadde barna bedre psykisk helse både før og etter skilsmissen, sammenlignet med barn i familier som ikke valgte delt bosted. Man kan derfor ikke si at delt bosted er årsaken til bedre psykisk helse hos barna.

Påstand 4: Norge er dømt i EMD for saker om bostedsordninger

Meland og Hatlestad skriver at «Norge er dømt 16 ganger i Menneskerettsdomstolen, og nesten utelukkende fordi retten til et likeverdig familieliv med begge biologiske foreldre ikke er ivaretatt (Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), 2020)» Disse dommene handler om barnevernssaker, der barnevernet er dømt for ulike forhold knyttet til vurdering av samvær mellom barn som barnevernet har overtatt omsorgen for og barnets biologiske foreldre, herunder bl.a. omfanget av samvær og mål om tilbakeføring til foreldrene. Dette har dermed ingenting med bostedsordninger, delt bosted eller fordelinger mellom foreldre etter skilsmisse å gjøre.

Påstand 5: Dagens barnelov hindrer delt bosted

Meland og Hatlestad skriver om Lov om barn og foreldre: «Den eksisterende loven tillater delt bosted kun i særlige tilfeller.» Det er i beste fall svært upresist. Dagens barnelov gir familien selv rett til å bestemme hva slags bostedsordning barnet skal ha. (I 2020 valgte 43 prosent av familiene delt bosted (Wiik, 2022)). Ved vedvarende uenighet kan domstolen fastsette bostedsordningen. Domstolen kan idømme delt fast bosted dersom det foreligger «særlige grunner» som vurderes til å være det beste for barnet (Barneloven §36, annet ledd). I den offentlige utredningen om ny barnelov (Barne- og familiedepartementet, 2020) anbefalte utvalgets flertall å forenkle rettens adgang til å idømme delt fast bosted, ved å fjerne begrensningen som nå ligger i at dette bare kan skje i «særlige tilfeller» (der dette menes å være det beste for barnet). Mindretallet ønsket å beholde den begrensningen som ligger i nåværende formulering.

Avslutningsvis

Meland og Hatlestad skriver gjennomgående i sin kritikk som om det kun er to alternativer som gjelder – delt bosted (50/50) eller kontakt med kun én forelder (mor). Dette er ikke et reelt utgangspunkt for denne diskusjonen. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2020 valgte 43 prosent av foreldrene at barnet skulle ha delt bosted, 49 prosent at barnet skulle ha fast bosted hos mor og 7 prosent at barnet skal ha fast bosted hos far (Wiik, 2022). Andelen familier som selv ønsker delt bosted øker. 

Vi vil til slutt gjenta konklusjonen i vår oppsummering: Vi finner at det ikke er forskningsgrunnlag for å hevde at delt bosted er det beste for alle barn. Delt bosted kan likevel være det beste for mange barn. 

Referanser

Barne- og familiedepartementet (2020). NOU 2020:14: Ny barnelov. Til barnets beste.

Berman, R., & Daneback, K. (2020). Children in dual-residence arrangements: a literature review. Journal of Family Studies, NA(NA), 1–18.

Blaasvær, N., Nøkleby, H., & Berg, R. C. (2017). Hva er konsekvensene av delt bosted for barn? En systematisk oversikt.

Fabricius, W. V. (2020). Equal Parenting Time: The case for a legal presumption. In The Oxford Handbook of Children and the Law (pp. 0). Oxford University Press.

Fabricius, W. V., & Suh, G. W. (2017). Should infants and toddlers have frequent overnight parenting time with fathers? The policy debate and new data. Psychology, Public Policy, and Law, 23(1), 68–84.

Hjern, A., Urhoj, S. K., Fransson, E., & Bergstrom, M. (2021). Mental Health in Schoolchildren in Joint Physical Custody: A Longitudinal Study. Children, 8(6), 04.

Johansen, T. B., Nøkleby, H., Langøien, L. J., & Borge, T. C. (2022). Samværs- og bostedsordninger etter samlivsbrudd: betydninger for barn og unge: en systematisk oversikt.

Kunnskapsdepartementet (2022). Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032.

Nielsen, L. (2017). Re-examining the research on parental conflict, coparenting, and custody arrangements. Psychology, Public Policy, and Law, 23(2), 211–231.

Nielsen, L. (2018). Joint Versus Sole Physical Custody: Children’s Outcomes Independent of Parent – Child Relationships, Income, and Conflict in 60 Studies. Journal of Divorce & Remarriage, 59(4), 247–281.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). (2020). Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet.

Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet (2022). Slik oppsummerer vi forskning. Håndbok for Folkehelseinstituttet. 5. reviderte utgave.

Steinbach, A. (2018). Children's and Parents' Well-Being in Joint Physical Custody: A Literature Review. Family Process, 58(2), 353–369.

Suh, G. W., Fabricius, W. V., Stevenson, M.M., Parke, R. D., Cookston, J. T., Braver, S. L., & Saenz, D.S. (2016). Effects of the interparental relationship on adolescents' emotional security and adjustment: The important role of fathers. Dev Psychol, 52 (10), 1666–1678.

Vanassche, S., Sodermans, A. K., Declerck, C., & Matthijs, K. (2017). Alternating Residence for Children After Parental Separation: Recent Findings from Belgium. Family Court Review, 55(4), 545–555.

Wiik, K. A. (2022). Delt bosted for barn etter samlivsbrudd. Nye utviklingstrekk og kjennetegn.

23.01.2023
11:20
23.01.2023 11:58

Mye lest