Morten G. von Krogh

Virksomhetstillitsvalgt FO Nav Stat

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal gjennomføre en helhetlig gjennomgang av Nav. Det er i utgangspunktet både nødvendig og positivt. Nav forvalter noen av velferdsstatens mest sentrale ordninger, og berører livene til hundretusenvis av mennesker hvert eneste år. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå at verken ansatte, tillitsvalgte eller brukergrupper er gitt plass i utvalget.

Hvordan kan man gjennomføre en «helhetlig» gjennomgang av Nav uten å inkludere dem som faktisk kjenner systemet fra innsiden – og fra utsiden?

Nav er ikke bare et forvaltningsorgan. Det er et møtepunkt mellom stat og innbygger, mellom regelverk og livssituasjon, mellom politiske vedtak og menneskelige konsekvenser. Ansatte sitter med førstehåndskunnskap om hvordan regelverk fungerer i praksis, hvor skoen trykker, og hvilke systemer som hemmer eller hjelper god oppfølging. Tillitsvalgte kjenner arbeidsbelastning, kompetansebehov og organisatoriske utfordringer. Brukerorganisasjonene representerer dem som står midt i systemet – ofte i sårbare livssituasjoner.

Å utelate disse stemmene gir et inntrykk av at gjennomgangen først og fremst skal være en teknokratisk øvelse, snarere enn en reell vurdering av hvordan Nav fungerer i praksis.

Det er ikke mangel på ekspertise i akademia eller forvaltningen. Men Nav er et komplekst system hvor implementering, skjønnsutøvelse og brukermøter er avgjørende for resultatene. Reformhistorien i offentlig sektor viser gang på gang at endringer som utvikles uten bred forankring, ofte møter motstand, misforståelser eller utilsiktede konsekvenser. Legitimitet er ikke noe man vedtar – det bygges gjennom involvering.

Når ansatte og brukere holdes utenfor, svekkes også tilliten til prosessen. Det kan skape en opplevelse av at konklusjonene allerede er gitt, og at gjennomgangen primært skal bekrefte politiske prioriteringer. I en tid hvor Nav allerede er under betydelig press – både når det gjelder arbeidsmengde, kompleksitet i regelverk og forventninger til effektivitet – burde regjeringen være ekstra opptatt av å sikre bred medvirkning.

Det handler ikke om å fylle utvalget med «interessegrupper» for syns skyld. Det handler om å anerkjenne at kunnskap finnes på flere nivåer: faglig, praktisk og erfaringsbasert. En helhetlig gjennomgang krever alle tre.

Regjeringen har fortsatt mulighet til å justere kursen. Enten ved å supplere utvalget med representanter fra ansatte og brukerorganisasjoner, eller ved å etablere formelle og forpliktende arenaer for medvirkning underveis i arbeidet. Hvis målet er et bedre Nav, må også de som jobber i Nav – og de som er avhengige av Nav – få være en del av løsningen.

En helhetlig gjennomgang av Nav med påfølgende anbefalinger om konkrete tiltak uten Nav, risikerer å bli nok et eksempel på at man forsøker å forbedre systemet på avstand. Det fortjener verken de ansatte eller brukerne. Og det fortjener heller ikke velferdsstaten.