Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi AS

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Som barnefaglig sakkyndig og behandlende psykolog, har jeg vært involvert i barnevernssaker hvor det har vært behov for kulturell kompetanse for å kunne treffe riktige beslutninger på barns vegne. Dessverre er erfaringen at kulturperspektivet er lite anerkjent og til dels ansett som lite relevant for vurderingene som gjøres. Det er heller ikke gitt at verken barnevernstjenesten, nemnd, domstol eller sakkyndige innehar eller innhenter denne nødvendige kunnskapen. Dermed bli det vanskelig eller umulig å arbeide godt i saken eller kvalitetssikre konklusjonene. Dette går utover barn og familiers rettssikkerhet og tilgangen de får på riktig hjelp.

Det som er gjentakende, er at foreldres omsorgsutøvelse og familiers dynamikk fortolkes uten å ha tilstrekkelig kjennskap til den kulturelle konteksten de ulike omsorgspraksisene har sitt utspring fra. Hva som er viktig for en familie, hva som vektlegges som ønskede «mål» for oppdragelsen og hvordan relasjonen mellom barn, foreldre og øvrig familie ser ut, har store kulturelle variasjoner. Dersom vi overser dette, risikerer vi å misoppfatte hva som skjer innad i familien. Vi kan trekke uriktige slutninger om omsorgssituasjonen, og vi kan iverksette hjelpetiltak som absolutt ikke er justert med hensyn til hvilken hjelp familien trenger eller hvordan denne hjelpen bør gis.

«Anna» føler seg misforstått i Norge: – Jeg var en god mor i Ukraina

Ett eksempel er vestlig kulturs fokus på verbal benevning som del av den emosjonelle omsorgsutøvelsen. Fravær av verbal reguleringshjelp fortolkes som at foreldrene ikke forstår barnets emosjonelle behov eller makter å trøste barnet. At foreldrene regulerer barnet gjennom kroppslig nærhet, sang eller sensitiv avledning, blir oversett eller ugyldiggjort fordi det ikke er forenlig med det som forventes ut fra en «norsk» forståelse av hvordan reguleringshjelp skal skje. I tillegg forventes det ofte at foreldre skal sette ord på problemene, erkjenne verbalt sine egne mangler og selv beskrive hvilken hjelp de trenger. Fravær av slik verbal erkjennelse tolkes som at foreldrene ikke tar på alvor eller forstår vanskene.

Andre eksempler er at foreldre fra kulturer hvor det er lite vanlig å leke med barna, blir bedt om å gjøre nettopp dette. De observeres så av profesjonelle hjelpere i en kunstig situasjon, kanskje til og med på et ukjent kontor. Foreldrene blir usikre, de blir mer opptatt av kravene som stilles og selve vurderingen, og kan oppfattes av utenforstående som at de ikke klarer å gjøre seg relevante for barna eller ta initiativ i samspillet. Hadde man i stedet lagt observasjonene til hjemmet og på deres premisser, som i forbindelse med måltid, stell, familiesamlinger eller for dem mer meningsfulle aktiviteter, kunne man imidlertid ha sett et langt riktigere og rikere bilde av hvordan familien reelt sett fungerer.

Når forståelsen av hvordan familien fungerer og hva som er viktig for den konkrete familien er mangelfull eller direkte feil, er risikoen stor for at man også bommer med hjelpetiltakene.   

Ukrainas ambassadør: – Vi er kjent med en håndfull barnevernssaker

Dette er svært tydelig i møte med nyankomne familier som har opplevd krig og flukt. I møte med flyktningfamilier legges det ofte altfor lite vekt på hvilken krise disse familiene er i. Utreder man familier i krise ser man ikke nødvendigvis omsorgsatferd, men nettopp kriseatferd. Å utrede en familie i krise eller å sette inn kortvarig foreldreveiledning som tiltak, vil sjeldent være det disse familiene trenger. De trenger praktisk hjelp og omsorg, miljøterapi inn i hjemmet, hjelp til å finne fotfeste i en ny og ukjent situasjon, og ikke minst: tid, tid, tid. Hjelpen trekkes altfor tidlig ut, med de alvorlige følgene det kan få. Familier som har basert sin overlevelse på å holde sammen, blir i ytterste konsekvens splittet og sendt inn i en enda dypere krise etter å ha kommet hit til oss. Jeg har selv truffet familier som har flyktet gjennom land og over hav, klart å holde sammen under de mest uverdige og grusomme forhold, for så å komme til Norge, men ikke leve opp til forventninger om «norsk emosjonell omsorg».  

Så hva trenger vi for å jobbe bedre i disse sakene? Det trengs først og fremst at man anerkjenner ulike kulturelle praksiser som faktiske ressurser for familiene, og at foreldrenes kompetanse forstås og bygges opp på en måte som er riktig for dem. Det er ikke et mål at foreldrene skal assimileres. Det er ingen grunn til å veilede foreldre i å gjøre noe på «vår» måte dersom det de allerede gjør er godt nok. For å få til det trenger vi mer kulturkompetanse og krav om at arbeidet i disse sakene kvalitetssikres av noen som har tilstrekkelig og relevant kompetanse. Det betyr at både observasjoner og intervju må gjøres med utgangspunkt i familien, og at den som skal utrede tilpasser seg og viser ekte nysgjerrighet overfor dem man møter. Det bør være lav terskel for å bruke kulturveiledere/kulturtolker i slike saker dersom tjenesten selv ikke har denne kompetansen internt. Det trengs videre at man bruker de beste tolkene, noe anbudsprosessene ikke sikrer, slik at viktig informasjon faktisk blir formidlet og foreldre og barn får bedre forutsetninger for å forstå og gjøre seg selv forstått. Videre må det legges opp til hjelpetiltak som faktisk passer familiens behov, og at disse foregår over tid. Fokuset på endringstiltak må utfylles med, og noen ganger også erstattes med, et større fokus på kompenserende og langvarige tiltak.

Skulle omsorgsovertakelse bli nødvendig, må det sikres at barna får ivareta sin språklige, kulturelle (og religiøse) tilhørighet, og at samvær skjer på tidspunkt, steder og måter som er forenlig med familiens kulturelle praksis. Å ivareta sin kultur og identitet er grunnleggende rettigheter, og noe vi må ta ansvar for å verne. Svikter vi der, er også det å anse som et menneskerettighetsbrudd. Det er hjerteskjærende trist når barn mister muligheten til å kommunisere med sine foreldre eller sin storfamilie på et språk alle forstår, og når deres kulturelle tilhørighet og identitet går tapt.

Ikke minst trenger vi at vi bruker pengene på riktig måte. Mange av disse familiene er rett og slett fattige. De trenger ikke foreldreveiledning eller møter på et kontor. De trenger bedre økonomi! Og så trenger noen av dem at vi rett og slett hjelper dem med å få hverdagen til å gå i hop, og at denne hjelpen også er der i helger og ferier, år etter år. De trenger gode nok boliger, bil, førerkort, og at utstyr, klær og aktiviteter blir betalt. Ja, det koster penger, men det koster samfunnet mye mer om barna ender opp under offentlig omsorg og foreldrene går til grunne uten å noensinne klare å verken lære seg norsk eller delta i arbeidslivet. For ja, mange ender som sosialklienter hvis de ikke får hjelpen de trenger og i tillegg mister sine barn.

Det er et stort problem at vi i disse sakene heller legger pengene inn i hjelpesystemene, spesielt når barna er under offentlig omsorg, enn i familiene selv. Det må ta slutt. Økonomi må bli en del av barnets beste-vurderingene. Pengene må følge barna.

Mye av det ovennevnte vil være sant også i møte med norske familier eller i majoritetskulturen. For hva er egentlig «norsk omsorgspraksis»? Subkulturer og ulike oppdragerpraksiser finnes over alt, og det å møte enhver med respekt, åpenhet og verdighet må være selvsagt i alt barnevernsarbeid. Hjelpetiltak som er tilpasset og med tilstrekkelig varighet er avgjørende for alle, uavhengig av bakgrunn og opprinnelse. Likevel er levekårsutfordringene store blant enkelte minoritetsgrupper, og nyankomne har verken språk- eller systemforståelse nok til å kunne kjempe sine egne saker. Derfor bør det vurderes å opprette et Minoritetsombud, etablere bedre praksis for tilsyn som omhandler diskriminering i barnevernssakene, samt en egen kontrollkommisjon som kan bedre klageadgangen og fremtvinge nødvendig endring.

Ikke minst trengs bedre rettssikkerhet og kontroll med makten, slik at upresise og uriktige utredninger, vurderinger og vedtak fanges opp og korrigeres. Det er nødvendig av hensyn til barna vi er satt til å hjelpe. 

Deler av innlegget ble først publisert på Heidi Wittrup Djups facebookside. Hun holdt det for SVs inkluderingspolitiske utvalg, hvor hun er med. I dette innlegget uttrykker hun seg som psykologspesialist og barnefaglig sakkyndig.