Niels Erik Opdahl, kriminolog

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

For tre måneder siden raserte en ung beboer en hel avdeling på en barnevernsinstitusjon. Han gjorde hærverk for hundretusenvis, skremte og truet ansatte. Politiet ble tilkalt, og sa: «Vi har ikke fullmakt til å fengsle ungdom under 18 år.»

Den kriminelle lavalder i Norge er 15 år. Det betyr at du etter fylte 15 år gjøres strafferettslig ansvarlig for dine kriminelle handlinger og kan settes i fengsel hvis du får en ubetinget fengselsstraff.

«Straff er et onde som staten i egenskap av rettsordenens håndhever tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen og i den hensikt at det skal føles som et onde», jf. Høyesteretts definisjon i Norsk Rettstidende 1977, s. 1207.

Straffen som tilføyd onde og at den dømte skal føle det som et onde, er et underkommunisert tema i den norske debatten om straff og kriminalitet.

La meg for ordens skyld skille mellom varetektsfengsling og ubetinget fengselsstraff. Varetektsfengsling er ikke straff i juridisk forstand. For å bli varetektsfengslet må du være siktet. I tillegg må det være fare for å forspille bevis, fare for å unndra seg straffeforfølging og risikoen for ny kriminell aktivitet. Saken du er siktet for må i tillegg kunne føre til minimum seks måneders ubetinget fengsel. At den som settes i varekt kan oppleve det som et onde, er en ikke-tilsiktet virkning fra myndighetenes side, men som den siktede selv kan erfare som noe han ikke vil oppleve igjen.

Jeg vet at mange i politiet ønsker å varetektsfengsle 15–16 åringer, men statsadvokaten/politiadvokaten sier nei til fengsling av personer under 18 år.

Når forsvarergruppen i den norske advokatforeningen rykker ut med en streng advarsel mot å fengsle personer under 18 år, sier det også noe om hvor fjernt fra virkeligheten både statsadvokater og forsvarergruppen befinner seg. Vet de egentlig hva som foregår der ute?

15–16 åringer er i visse miljøer meget kriminelt aktive. Parolen om ikke å fengsle personer under 18 år, og for ikke å snakke om at «barn» (15-16 åringer) ikke har noe i norske fengsler har å gjøre, er å lukke øynene for til dels meget alvorlig kriminalitet begått nettopp av personer i denne aldersgruppen: vold, ran, trusler, voldtekter, narkotika etc.

Barnevernsinstitusjoner er ikke rigget for å håndtere så belastet ungdom. Fengselet er den institusjonen i Norge som har de nødvendige rammer og en struktur som kan stanse denne denne type kriminell aktivitet.

Politiet må i større grad få adgang til å fengsle 15–16 åringer med en herdet og svært provoserende atferd i i tillegg til sin høyfrekvente kriminalitet. Ungdommer som sannsynligvis ikke forstår et annet språk enn de fysiske maktmidler politiet er utstyrt med.

Noen dager på glattcelle er ikke bare nødvendig, men gir også en pedagogisk gevinst i den forstand at den bidrar til å korte ned tidsavstanden mellom begåtte kriminelle handlinger og politiets reaksjoner. De fengslede erfarer at egne handlinger ganske umiddelbart får konsekvenser.

Så den store utfordringen: Et par døgn på glattcelle, fremstilling i forhørsretten som med stor sannsynlighet vil føre til løslatelse. Dermed ut til fortsatt kriminell aktivitet.

Politiet kjenner disse ungdommene. De har kunnskap om alvoret i den kriminaliteten de begår. Sannsynligvis med strafferammer langt utover seks måneders ubetinget fengsel.

Erfaringer fra hurtigdomstolen, en spesiell ordning for unge lovovertredere, er at tiden fra pågripelse/siktelse til avsagt dom er kortet ned fra seks måneder til 20 dager. Om det fører til større bruk av fengsel, kjenner jeg ikke til.

I Norge har vi to ungdomsenheter for innsatte i alderen 15–18 år. Fengslene har til sammen åtte plasser med høyt sikkerhetsnivå – både for varetektsfengslede og domfelte. I hvor stor grad disse plassene brukes for denne målgruppen kjenner jeg ikke til, men det høres ut som litt av et paradoks når statsadvokaten/politiadvokaten er meget restriktiv med hensyn til fengsling av personer under 18 år og myndighetene samtidig har opprettet fengselsplasser for nettopp denne aldersgruppen.

Tidligere hadde vi noe som het Ungdomsfengsel, opprettet i 1965, nedlagt i 1975. Ungdomsfengsel var noe man ble dømt til, men som skulle være et behandlingstilbud til unge lovbrytere med skole og arbeid som det sentrale. Tidsrammen var to år.

Diskusjonen gikk rundt sammenblandingen av straff og behandling. Det var fengselsvesenet som hadde ansvaret for behandlingen. Oppholdet i ungdomsfengselet i to år betød at de fleste fikk lengre tid i fengsel enn ved en ordinær dom.

I våre dager tenker man annerledes om forholdet mellom straff og behandling. Stifinner’n i Oslo fengsel er et eksempel på det. Tyrili har det faglige ansvaret for behandlingen. Behandlerne er ansatt i Tyrili. Sikkerheten står fengselet for.

Et nytt tiltak for unge lovovertredere kan dra veksler både på erfaringer fra det gamle Ungdomsfengselet og Stifinner’n i Oslo fengsel.

Da tenker jeg følgende: Hurtigdomstolen dømmer den unge lovovertrederen til minimum ett års opphold på en spesialavdeling i fengselet. En avdeling tuftet på hovedprinsippene i en behandlingsmodell som kalles «et hierarkisk strukturert terapeutisk samfunn». En modell med streng struktur og dyptgående gruppeterapeutiske prosesser.

Spesialavdelingen må ledes av en institusjon faglig og personellmessig forankret utenfor fengselet (Stifinner’n i Oslo Fengsel)

Spesialavdelingen må ha et behandlingsprogram med minst ett års varighet, og med et nøye planlagt ettervern. Gjerne med oppfølging fra den samme institusjonen som hadde ansvaret for behandlingen i fengselet.

I parentes bemerket konkurrerte Veksthuset i Oslo og Tyrilistiftelsen om å starte et behandlingstilbud i Oslo Fengsel. Tyrili stakk av med seieren og startet Stifinner’n)

PS. Den samme beboeren som raserte en hel avdeling ble overført til en skjermet enhet i den samme institusjonen. Ungdommen hadde tilsyn 24/7. Da en ny ansatt kom på vakt og stilte noen enkle krav om rydding på rommet, hentet pasienten fram en kniv og truet den ansatte. Den ansatte fikk slått kniven ut av hånden på pasienten. Pasienten løp ut av huset og ramponerte institusjonens bil. Politiet hentet ham.