May-Brith Haugan

Samfunnsdebattant

Jeg leser med uro artikkelen i Fontene om granateksplosjonen i Oslo, der ungdom under barnevernets omsorg beskrives som sårbare for rekruttering til kriminelle nettverk. Jeg kan ikke sitte stille og akseptere at barnevernet svikter de barna det er satt til å beskytte.

Barnevernet kan, og må, være en kraft mot kriminalitet, men da må de først våge å se seg selv i speilet og erkjenne sitt ansvar. Det er altfor lettvint å peke utover på andre tjenester eller faktorer.

Forfatter Malin Stensønes sier at «barnevernet er nærmest noen av disse barna i det daglige». Institusjonsleder ved Crux stiftelsen Rostad i Trøndelag, Remy Breivikås, sier at de har faste møter i løpet av en uke der de ansatte for eksempel snakker med de unge om nettverkene deres og hva de gjør på sosiale medier.

Sannheten er at systemet ofte svikter, fordi mangel på stabilitet, høy turnover og utilstrekkelige rammevilkår gjør at barna ikke får kontinuerlig, forutsigbar omsorg. Som institusjonsleder Breivikås sier: «Ungdommene som kommer til oss, har ikke hatt god omsorg, så vi starter med å gi dem det.»

Det er lett å tenke at det er i hjemmet at omsorgen har manglet, men når man får innsyn i en rekke saker slik jeg og mange andre har gjort, ser man et helt annet bilde: Vi ser mange saker med svært tvilsomt grunnlag for omsorgsovertakelsene, samtidig som vi ser noen barn som utvilsomt skulle vært flyttet, men som ikke blir det.

Barn som blir flyttet med tvang mot sin vilje og deretter kanskje utsatt for en rekke flyttinger, er klare kandidater til å bli utagerende, grensetestende og lett påvirkelige.

Institusjonene kan gjøre en god jobb, men det hjelper lite når etatene rundt institusjonene svikter. Kontroll alene skaper ikke trygghet. Det skaper sårbare ungdom som lettere havner i feil miljøer.

Helsetilsynet har advart om en systemsvikt i barnevernet, og en utredning fra 2023 viser at samarbeidet mellom barnevern, helse og justissektor er for svakt, og mange barn faller mellom stolene.

Jeg er enig i at voksne kriminelle utnytter sårbare ungdom, slik Ole Henrik Kråkenes fra FO påpeker. Men barnevernet kan ikke bruke det som unnskyldning for å fraskrive seg ansvar. Nettopp fordi etaten står tettest på barna, har den mulighet til å gripe inn tidlig.

Forebygging handler ikke om straff alene, men det handler om relasjoner, tillit og medbestemmelse.

Når barn ikke blir hørt, når tvang brukes framfor dialog, og når omsorg reduseres til kontroll, skaper vi ikke englebarn. Vi skaper ungdommer som vender samfunnet ryggen.

NRK dokumentaren «Instukids» viser hvordan institusjoner som skulle beskytte barn og unge, kan bli arenaer der de eksponeres for rus og rekruttering.

Barnevernet kan forhindre kriminalitet, men da må de slutte å se seg selv som passive observatører. De må bygge tillit, være til stede, og gi varige relasjoner.

De må tørre å lytte og møte ungdom som mennesker, ikke som prosjekter. Foruten dette vil institusjonene fortsette å være sårbare arenaer for rekruttering, og barna vil betale prisen – med sitt liv og sin framtid.