Helmuth Liessem, generalsekretær i Stiftelsen CRUX 

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Barnevernsinstitusjonsutvalget la nylig fram en NOU som slår fast at helsehjelpen til barna ikke strekker til. En nylig rapport fra Helsetilsynet forteller om barn som har mistet livet mens de var tilknyttet en barnevernsinstitusjon. Her slås fast at åtte jenter er døde de siste fem årene, i en sektor preget av manglende tilbud og dårlig samhandling mellom barnevern og spesialisthelsetjenesten.

Manglene knytter seg først og fremst til psykisk helse. En NTNU-rapport tilbake i 2015 finner at 76 prosent av barna på barnevernsinstitusjoner hadde en eller flere psykiske lidelser (Kayed et al., 2015). Rapporten viser at bare 38 prosent mottok hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Hjelpetilbudet er for lite tilpasset barna, og at det er utfordringer med ansvarsfordeling og samhandling mellom tjenestene.

Dødsfallene i Helsetilsynets rapport er med andre ord bare toppen av et isfjell, der barn og unges til dels invalidiserende, psykiske plager ikke tas nok på alvor, eller møtes med adekvat hjelp på barnevernsinstitusjonene. Problemstillingene har i mange år vært løftet og drøftet, ikke minst av Barneombudet. Myndighetene har svart med strukturelle grep knyttet til forløpstenkning og styrket kartlegging. Dette er gode initiativ, men likevel utilstrekkelige.

CRUX driver en rekke ideelle barnevernsinstitusjoner. Vi ser daglig ungdom som ikke får nødvendig hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det kan handle om utviklingstraumer, ubehandlede angstlidelser, depresjon, suicidalitet og ofte en kombinasjon av flere alvorlige tilstander. Det er fortvilende å følge våre ungdommers lidelse og til dels desperate uttrykksformer uten å kunne tilby hjelpen de trenger.

Det bør være større vilje hos myndighetene til å finne ressurser til å avdekke og avhjelpe psykiske lidelser hos denne utsatte gruppen på et tidligst mulig tidspunkt. Disse ungdommene har i utgangspunktet fått en svært dårlig start på livet. Da skylder vi å stå opp for dem så de kan oppleve trygghet og nå sine mål om et bedre liv.   

Barnevernsinstitusjonsutvalgets forslag til løsning er å knytte ambulante helseteam, med forankring i spesialisthelsetjenesten, til den enkelte barnevernsinstitusjon, med formål om å kartlegge og behandle barna, samt gi veiledning til personalet. Dette er et godt forslag som plasserer behandlingsansvaret hos spesialisthelsetjenesten, samtidig som det etablerer en nødvendig strukturell tilknytning mellom tjenestene.

CRUX mener dette likevel ikke er nok, og det vil ta lang tid å bygge opp. Det må i tillegg ansettes psykologfaglig kompetanse på institusjonene. Fordelene vil være mange. En psykolog på institusjonen vil få lettere tilgang på viktige observasjoner av barnet i hverdagen, sikre kontinuitet i veiledning av miljøpersonalet og bidra til å tilpasse omsorgen til det enkelte barns behov for psykologisk støtte. Psykologen kan også fungere som kontaktpunkt for helseteamet og annen ekstern helsehjelp. I tillegg vil en psykolog kunne tilby konkrete verktøy og psykologisk utviklingsstøtte direkte til barna som trenger det, men som ikke nødvendigvis kvalifiserer for pasientrettigheter. En slik intern ressurs vil også lettere bygge nødvendig tillit og fortrolighet hos barna enn eksterne hjelpere som er innom en gang iblant.

Et konkret forslag er at myndighetene ved Bufdir legger inn psykologkompetanse som del av bemanningskravet i konkurransegrunnlagene ved anskaffelser, og ved etablering av egne institusjoner. Kostnadene vil øke noe på kort sikt og det kan være utfordringer knyttet til rekruttering. Samtidig må vi gjøre alt vi kan for å gi barna så god omsorg og behandling som mulig.

Nå er det opp til politikerne å få dette på plass, og vi som ideelle aktører skal gjøre det vi kan. Det skylder vi disse barna, som fagpersoner, som medmennesker og som samfunn.