Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

I boka Et spørsmål om skyld, rettstegnerens fortelling følger Ane Hem en barnevernssak i fylkesnemnda. Sakprosaen kom ut i fjor på Aschehoug.

– Selv slet jeg fryktelig med å forstå barnevernet og hva de drev med i saken jeg fulgte, sier Ane Hem, rettstegner og frilansjournalist i Oslo.

Skal pressen få være tilstede i barnevernssaker i nemnda hvis partene vil det? Eller skal forhandlingen om barnas skjebne fortsatt foregå uten andre tilstede? Debatten har blusset opp i kjølvannet av arbeidet med ny barnevernslov. Norsk Journalistlag vil at pressen skal ha tilgang, med mindre det er tvingende nødvendig å stenge dørene, mens FO, fagforeningen til barnevernsansatte, mener nemndsakene ikke skal gjengis i media.

Debatt: - Åpnes det for større innsyn i nemndsaker kan det skade barns liv og hindre at barn får nyttig hjelp

Ane Hem forstår begge synene etter å ha fulgt en forhandling i nemnda i 2018. Det er sårbare, sensitive opplysninger som brettes ut.

– Det kommer absolutt fram ting som ikke har noe i pressen å gjøre. Det gjør det også i rettssaker. Da må vi ta forsiktige avgjørelser, sier hun.

Ville følge en nemndsak

Ane Hem har tegnet fra rettssaker i sju år, blant annet for Aftenposten. Hun har portrettert overgripere, dommere, jurymedlemmer, vitner og pårørende i retten. Hem ble etterhvert klar over at det også foregikk rettssakslignende prosesser i fylkesnemnda, men alltid bak lukkede dører.

– Jeg ble veldig interessert i å få følge en slik sak. Fylkesnemnda har vært en lukket instans siden 1993, med en kultur som har fått utvikle seg uten blikk fra noen andre i salen som ikke har en agenda, sier Hem.

Rettstegner og frilansjournalist Ane Hem fikk følge en forhandling i fylkesnemnda.

Skjalg Bøhmer Vold

Hun forstår at man ikke ønsker fullt frislipp og åpne dører for alle, men hun mener det bør være mulig å slippe inn journalister når partene ønsker det.

I saken hun fulgte, går det ikke engang fram hvilken nemnd det er.

– Både landsdel og kommune er anonymisert etter ønske fra partene. Jeg synes ikke det var problematisk å anonymisere offentlig part. Noe av hensikten min var å vise prosessen i nemnda, at det foregår bak lukkede dører, og hva dette hemmelighetskremmeriet kan føre til, sier Hem.

Hun har tenkt mye på spørsmålet om innsyn.

– Det aller viktigste handler om å skape tillit til prosessen. Jeg legger stor vekt på hvor viktig åpenhet er for tillit til rettsvesenet generelt i boka mi, og synes ikke det er rart at en lukket instans opplever sviktende tillit, sier hun.

Debatt: - Barnevernets mektigste institusjon, fylkesnemndene, er hermetisk lukket, selv når partene ber om åpenhet. Nå har Stortinget muligheten.

Tegnet i straffesak

Ane Hem var utsendt som rettstegner i en overgrepssak da hun første gang møtte kvinnen som blir omtalt som «Rebekka» i boka. Mannen hennes ble dømt for overgrep. Da det noen år senere ble reist en barnevernssak og kvinnen skulle møte i nemnda, ville hun ha med Hem under forhandlingene.

– Det var en prosess å få det til selv om jeg hadde samtykke fra private parter, medgir hun.

Debatt: – Jeg er barnevernsmamma og jeg ønsker åpenhet

Hun sendte en omfattende søknad til nemnda om å få adgang til saken. Hun gjorde blant annet rede for at hun hadde tilgang til sakens dokumenter.

– Jeg argumenterte også med FNs barnekonvensjon artikkel 12, der barns rett til å bli hørt i en offentlig instans omtales, sier Hem.

Samtaler med barna

Det ene barnet var 12 år, det andre litt yngre da saken gikk for nemnda.

– I boken drøfter jeg samtykke og hvordan jeg behandler dette. Jeg har også fått juridisk og etisk veiledning av advokat Jon Wessel-Aas, sier Hem og legger til:

– Det er klart det er sårbart. Det har vært en veldig vond historie å fortelle!

Boka er sakprosa og ble utgitt i fjor.

Aschehoug

– Barna er under 15 år, som er aldersgrensen for å få rettigheter som part. Hvordan har du sikret deg at det er til deres beste at saken blir fortalt?

– Jeg hadde samtale med barna da teksten var klar. For dem var det viktigste å være anonyme og at dette ble fortalt slik at ingen andre trengte å oppleve det de hadde opplevd. Så hvis barnevern og nemnd vil lære noe av å lese dette, slik at neste barn i samme situasjon møtes på en klokere måte, var det virkelig verd jobben, sier Hem.

Hadde alle dokumentene

Saken gikk for en utvidet nemnd med fem personer. Ane Hem hadde, i likhet med nemnda, også alle sakens dokumenter. I et av kapitlene beskriver hun at det fra mors synsvinkel var vrient å få tak i hvordan barnevernet kunne mene at det var klokt å flytte barna fra henne. Hun forteller i boka at hun selv leste hele permen med dokumenter; en gang der hun forsøkte å se det fra barnevernets side, og en gang til fra barnets side.

– Jeg sleit med å forstå barnevernets synsvinkel. Argumentasjonen var basert på at mor hadde gale holdninger, sier Hem.

Reportasje: To dager i fylkesnemnda: Her forhandles det om et barn

Balansert fortalt

Noen av dem som har lest boka har sagt at de mener barnevernet gjorde det rette i «Rebekkas» sak, mens andre er rystet og uttrykker «hva i all verden er det vi holder på med».

– Jeg tror jeg har klart å få fram hvor langt partene stod fra hverandre. Det kan være barnevernet i saken så på meg som en støttespiller for mor, men jeg forsøkte sterkt å ikke være det. Jeg jobbet beinhardt for å skrive en balansert fortelling, sier Hem.

Anmeldelse: Gjennom rettsteiknar Ane Hems fortelling blir me vitne til kor stor vekt ei sakkunnigvurdering blir tillagt i ei barnevernsnemnd.

Hun har ønsket å vise hvordan nemndkulturen er.

– Det brukes ord og uttrykk som barnevernet, advokater og nemndsmedlemmer er vant med, men ikke privat part. De er heller ikke i posisjon til å komme med systemkritikk. Derfor kan det være så viktig at det er en uhildet person tilstede som kan ta den rollen, sier Hem.

Barn må bli hørt

– Hva reagerte du på gjennom forhandlingen?

– Mor ble møtt med kritikk i stedet for løsninger. Det var vanskelig å forstå hva de ville ha av henne, sier Hem.

Mest alvorlig opplevde hun likevel at barna ikke ble tilstrekkelig hørt.

– Det ble lagt fram referat fra deres talsperson, men det var mer i dokumentene som jeg stusset på at ikke ble trukket fram. Jeg spurte meg selv: Hvorfor ble ikke dette sagt?

«Leo» (5) ble akuttplassert uten at han var utredet for autisme. Etter fem års kamp, har mor fått gutten hjem

– Hvilke refleksjoner håper du at boka gir dem som leser?

– Jeg håper det kan bidra til at man tar et skritt tilbake og ser barnet ordentlig. De trenger å bli møtt på en annen måte. Det er min refleksjon etter saken, sier Hem.

Tyngden av bevis

Tyngden av bevis er noe annet hun mener det bør reflekteres mer rundt.

– I nemnda blir referater fra samtaler flere år tilbake i tid brukt som bevis. Jeg har fulgte mange rettssaker og tenkte at flere av bevisene som ble lagt fram i nemnda aldri ville vært kvalifisert i en politisak. Der er premisset at det skal være hevet over rimelig tvil, sier hun.

I saken hun fulgte var det den emosjonelle omsorgen det gikk på.

– Man kan vel ikke bevise det uten å ta tak i hele den dokumenterte historien, men for meg framstod det som et hav av dokumenter som ikke var solide, sier Hem.

Dessuten lurte Hem på om mengden bekymringsmeldinger var bevis godt nok, og om meldingene var faktiske observasjoner av barna eller fordommer mot pårørende av seksualforbrytere.

Viktig å presentere det i bok

Boka handler om flere saker Hem har fulgt i den norske rettsstaten, og åpningskapittelet omhandler en sak som aldri ble en barnevernssak.

– Det ble et dødt barn, sier Hem.

Ved å stille opp flere slike saker i boka, håper hun å fremkalle reaksjoner hos leserne som taler for og mot inngrep i familiers liv og strenge fullmakter.

– Det er mitt samfunnsoppdrag å få frem dette på en måte som kan gi ressurser, engasjement, kunnskap og omsorg, sier Hem.

– Kunne historien din vært fortalt i avis-format?

– Nei, jeg bestemte meg tidlig for å gjengi dette i bokform. Jeg ville ha fram alle nyansene og min egen dannelsesreise gjennom sakene, sier hun.

Psykologtidsskriftet har anmeldt boka. Anmeldelsen kan du lese her.