JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Emosjonelt drama om Norge og norsk barnevern

Mrs. Chatterjee VS Norway vil bli sett av mange, kanskje særlig av innvandrerbefolkningen og motstanderne av barnevernet. Men også barnevernsansatte vil sannsynligvis se den. Det bør de, fordi denne filmen vil utgjøre en viktig del av den store samtalen om barnevernet framover.
I deler av filmen får vi inntrykk av at Norge er et skrekkregime. Iallfall overfor indere. Kanskje burde utenriksministeren være mer bekymret enn barne- og familieministeren, skriver anmelderen.

I deler av filmen får vi inntrykk av at Norge er et skrekkregime. Iallfall overfor indere. Kanskje burde utenriksministeren være mer bekymret enn barne- og familieministeren, skriver anmelderen.

Skjermdump

Denne anmeldelsen ble først publisert i Khrono.

En film om relasjonen mellom Norge og India, der debatten er i gang allerede før filmen er lansert? En slik film bør helst være god, da er det kanskje noe å lære av den.

Filmen Mrs. Chatterjee VS Norway er en kulturell og politisk begivenhet i seg selv. Filmen hadde verdenspremiere 17. mars. Den vil bli sett av mange, her i Norge kanskje særlig av innvandrerbefolkningen og motstanderne av barnevernet. Men også barnevernsansatte vil sannsynligvis se den. Det bør de, fordi denne filmen vil utgjøre en viktig del av den store samtalen om barnevernet framover.

Vi har fått en film som forteller historien om en barnevernssak fra Stavanger fra noen år tilbake der to barn ble tatt ut av familien og plassert i fosterhjem. Familien var indisk, og foreldrene protesterte kraftig på barnevernstjenestens arbeid med saken og avgjørelsen i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. De mente at det ikke var noe grunnlag for saken, og hevdet at den handlet om kulturforskjeller.

Saken fikk stor oppmerksomhet og endte som en betent politisk sak som ble løst på regjeringsnivå mellom Norge og India, ved at barnas onkel i India ble fosterfar for dem. Dermed flyttet barna til India og de to landene kunne gjenoppta sin relasjon.

Filmen er morens historie, fortalt med hennes blikk. Og det er høydramatisk. Allerede i første scene er vi vitne til at tre barnevernsansatte tar det ene barnet i armene, mens foreldrene er i et annet rom, og løper til en ventende bil. En tilsvarende situasjon skjer like etterpå i den eldstes barnehage. Foreldrene blir stående igjen foran barnehagens port, gråtende og hjelpeløse.

De neste delene handler om at foreldrene forsøker å få barna tilbake. Saken kommer opp i Fylkesnemda og to rettsinstanser, men blir altså til slutt løst politisk på nasjonalt nivå. I store deler av filmen er narrativet at barnevernet er følelsesløst, og at Norge ikke ønsker å forstå en annen kultur. Vi får høre at en av begrunnelsene for omsorgsovertakelsen er at moren mater det eldste barnet med hånden, ikke med skje eller gaffel. En annen er at mannen ikke tar del i husarbeidet. Et sted antydes det også at barnevernet mener at foreldrene er for emosjonelle overfor sine barn.

Bollywood-filmen: – Viktig for oss å se hvordan filmen fremstiller norsk barnevern

Den tidligere lederen av Stavangers barnevernstjeneste gikk nylig ut og benektet disse påstandene. Hva som er sant og usant i saken, skal ikke diskuteres her. Her er det filmen som er under lupen. Men det skal nevnes at Norges ambassadør til India, Hans Jacob Frydenlund, i forbindelse med premieren har gått ut i Indian Express med norske myndigheters versjon. Han kaller filmens anklager «completely false».

Mrs. Catterjee VS Norway kommer fra landet med en av verdens største filmindustrier, og med en helt egen filmatisk stil. Begge gjenkjennes ved navnet Bollywood. Stilen karakteriseres ofte av storslagne dramaer, musikk, sang, dans, kjærlighet, vold og flotte, fargesterke bilder. Filmen vi nå snakker om er ikke en typisk Bollywood-film. Den er langt mer sosialrealistisk i stilen. Men den låner noe av det visuelle fra Bollywood.

Det er et stykke på vei det store emosjonelle dramaet vi inviteres til, ikke den hverdagslige realismen. Musikken kjøres i et høyere volum enn det som er vanlig her hjemme, særlig i de dramatiske scenene, og dem er det mange av. To ganger avbrytes fortellingen av en sekvens der vi ser mor i hyggelig lek med sine elskede barn ledsaget av musikk og sang – altså et slags pauseinnslag.

Skuespillet framføres også med store fakter. Det vil si, slik er det når vi ser de indiske skuespillerne. Framstillingen av nordmennene (utført av estiske skuespillere) er gjennomgående flat og stiv – og lite innbydende. De smiler knapt i noen scene, bortsett fra når de utveksler små, djevelske smil til hverandre.

Filmen annonseres som fiksjonsfilm, «inspirert av en sann historie». Det er en interessant posisjon regissør Ashima Chibber inntar her. Hun etablerer en mellomposisjon mellom den faktabaserte og den fiksjonsfortellende. Det er ikke noe nytt, andre har gjort det før. Men det er en potensielt utfordrende posisjon, som kan og bør utsettes for et kritisk blikk.

Her er det flere elementer som styrker regissørens ønske om å levere på det vi kan kalle den faktaorienterte siden. Allerede i tittelen er Norge identifisert. Det handler ikke om Mrs. Chatterjees kamp mot systemet, det handler om en kamp mot et navngitt land. Det er med andre ord etablert et faktum. Men likevel bør vi nok først og fremst tenke i retning fiksjon.

Behandlingen i to rettsinstanser er nesten komiske – hadde det ikke vært for sakens egentlige alvor. Alle aktørene sitter rundt et avlangt bord med dommeren i enden. De legger fram påstander, krangler og roper. Så tenker dommeren seg litt om og annonserer at «jeg» avgjør saken slik og slik. Til og med behandlingen i Høyesterett foregår på denne måten.

Framstillingen av Norge er også tidvis underholdende. Men kanskje ufrivillig. At det for eksempel er passkontroll mellom Norge og Danmark, at grensen voktes av militære styrker og at Göteborg ligger der som en liten, landsens grenseby er noe av det vi kan observere.

I deler av filmen får vi inntrykk av at Norge er et skrekkregime. Iallfall overfor indere. Det understrekes av at rettssystemet er et ugjennomtrengelig bolverk mot annerledeshet og av nordmennenes kalde og fiendtlige holdning. Påstander om at barnevernet er et sted for økonomisk kriminalitet er også en del av dette; at for eksempel fosterforeldre gjør seg rike på å oppfostre andres barn. Advokatens råd er, røm landet!

Kanskje burde utenriksministeren være mer bekymret enn barne- og familieministeren.

Mye av filmen oppleves som propaganda. Men har den noe viktig å si? Det må vi også spørre om. Jeg så den på premieren, i en fullsatt sal der de aller fleste antakelig var indere. Flere ganger utbrøt det applaus. Når det mer eller mindre direkte ble hevdet at India ikke er noe dårligere enn Norge. Og når en mors kamp ble framhevet, en indisk mor i et fremmed land. Det som var viktig for mine medpublikummere så ut til å være å hegne om egen kultur. Applausene var viktige ytringer, i et Norge som ønsker å være inkluderende, men ikke alltid får det til.

Det er ikke noe galt i å framføre et partsinnlegg, et synspunkt. Men når det gjøres i en kunstnerisk presentasjon må det kommunisere på en måte som engasjerer oss, gjerne emosjonelt, men like gjerne ved faktaorientering. Denne filmen gjør ingen av delene. Iallfall slik jeg vurderer den. Men den gjør det kanskje overfor sitt kjernepublikum. Kanskje vil de først og fremst se den som emosjonalitet. For vi skal ganske langt ut på en eller annen fløy før folk med kunnskap om emnet ser framstillingen som faktum.

Filmen om Mrs. Chatterjee er et sant melodrama der det sentimentale gis en stor plass. Og selv om Norge får sitt pass påskrevet, har filmen en annen og minst like viktig fortelling å framføre. Den er at kun en mor kan elske sine barn på en fullverdig måte. Dette spilles ut i full blomst mot slutten, i en rettssak i India som er ment å endelig løse hele floken. Her er det det emosjonelle argument om mor som blir det viktigste «beviset». Men fortellingen om mor blir også et kulturelt argument som er fullt ut gyldig i en befolkning uten et offentlig barnevern, der familiære problemer håndteres i familien.

DEBATT: Unnlatelse og overdrivelse – vanskelig balanse i barnevernet

Vi må også oppsummere at filmen gjør seg nytte av et begrenset visuelt og narrativt repertoar. Den er overtydelig og bastant. Det er de store fakter som framføres, mens fordypning, undersøkelse og interessere for flere perspektiver ikke er en del av filmens fortelling. Ikke om vi forstår den som faktaorientert. Men heller ikke om vi forstår den som ren fiksjon. Det gjør at Mrs. Chatterjee VS Norge er en ganske dårlig film.

Derfor er det ikke så mye vi kan lære av filmen, iallfall ikke på det konkrete kunnskapsmessige planet. Men, på den annen side, filmen setter kultur, kulturforskjeller og kulturell stolthet på kartet. Det budskapet bør vi alle kunne ta med oss.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at filmanmelderen har arbeidet i det norske barnevernet og underviser nå på barnevernspedagogutdanningen ved OsloMet.

Flere saker

De ansatte på den psykiatriske døgnenheten i Stokmarknes er glade for at Helse Nord har snudd. De åtte sengeplassene beholdes. Bak fra venstre: Aud jørgensen, Hilde Hov, Hanne Jakobsen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad. Foran fra venstre: Linda Dyping-Breivik, Renate Hermansen,Grete Nørve, Eirin Johannesen, Lill Mari Johnsen, Lillian Hofsøy.

De ansatte på den psykiatriske døgnenheten i Stokmarknes er glade for at Helse Nord har snudd. De åtte sengeplassene beholdes. Bak fra venstre: Aud jørgensen, Hilde Hov, Hanne Jakobsen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad. Foran fra venstre: Linda Dyping-Breivik, Renate Hermansen,Grete Nørve, Eirin Johannesen, Lill Mari Johnsen, Lillian Hofsøy.

Hanna Skotheim

Får beholde psykiatrisk døgnenhet: – Pasientene er lettet

Merete Holme er sti­pen­diat i fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

Merete Holme er sti­pen­diat i fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

Anne Myklebust Odland

Kan musikk hjelpe ungdom som sliter psykisk? Det vil Merete finne ut

Christine Fredriksen ble valgt til leder i FO Agder i vår. Hun mener lønnen er for lav.

Christine Fredriksen ble valgt til leder i FO Agder i vår. Hun mener lønnen er for lav.

Anne Myklebust Odland

Christine mener egen lederlønn i FO er for lav

– Jeg skal ikke svare på vegne av enkeltmedlemmer, men samlet sett tror jeg våre medlemmer er fornøyde med at vi ikke gikk ut i streik inn i sommerferien, sier FO-leder Marianne Solberg.

– Jeg skal ikke svare på vegne av enkeltmedlemmer, men samlet sett tror jeg våre medlemmer er fornøyde med at vi ikke gikk ut i streik inn i sommerferien, sier FO-leder Marianne Solberg.

Skjalg Bøhmer Vold

FO-lederen forsvarer at det ikke blir streik i staten: – Lite sannsynlig å nå fram

Kjersti Barsok er leder for NTL, det største forbundet i LO Stat. Hun oppfordret medlemmene til å stemme nei til lønnsoppgjøret og ble hørt. Nå reagerer hun på at det ikke blir streik.

Kjersti Barsok er leder for NTL, det største forbundet i LO Stat. Hun oppfordret medlemmene til å stemme nei til lønnsoppgjøret og ble hørt. Nå reagerer hun på at det ikke blir streik.

Eirik Dahl Viggen

LO Stats medlemmer stemte nei til lønnsoppgjøret

Disse er blant dem som kunne mistet jobben hvis avdelingen legges ned: Bak fra venstre: Aud jørgensen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad, Cathrine Martinsen. Midterste rad: Grete Nørve, Hanne Jakobsen, Renate Hermansen. Fremste rad: Lill Mari Johnsen, Eirin Johannesen, Lillian Hofsøy, Hilde Hov Linda Dyping-Breivik.

Disse er blant dem som kunne mistet jobben hvis avdelingen legges ned: Bak fra venstre: Aud jørgensen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad, Cathrine Martinsen. Midterste rad: Grete Nørve, Hanne Jakobsen, Renate Hermansen. Fremste rad: Lill Mari Johnsen, Eirin Johannesen, Lillian Hofsøy, Hilde Hov Linda Dyping-Breivik.

Hanna Skotheim

Fryktet å miste jobbene sine. Nå kan de bli reddet i siste liten: – Jeg tror det ikke før jeg får se det