FO sett fra klubben i et helseforetak

FOs profesjonspolitikk må utformes i fellesskap profesjonene imellom. Det betyr at alle må strekke seg noe, slik at enighet oppnås. Da kan FO stå sterkt og samlet også utad.
11.03.2015
11:11
27.08.2015 20:01

Jeg er barnevernspedagog og ble utdannet i 1986. Siden det har jeg stort sett hatt tillitsverv i FO, de siste 20 årene som fylkeshovedtillitsvalgt i Buskerud og foretakstillitsvalgt i Spekter. Jeg var aktiv i NBF og ved overgangen til FO.

Jeg har fulgt debatten om organisasjonsmodell fra grasrota over lengre tid. For meg er valget rimelig greit. FO må framstå som et enhetlig profesjonsforbund utad, et forbund hvor landsmøtet og landstyret er våre øverste organer og hvor profesjonene og profesjonsrådene har stor anledning til å fremme sitt syn på ulike nivåer i organisasjonen.

I Vestre Viken, hvor jeg jobber, har vi ca 230 FO-medlemmer. Det finnes ca 15 tillitsvalgte fra alle profesjonene i klubben vår. Daglig har vi utfordringer både innenfor rus og psykisk helse, for barn, ungdom og voksne. Men også i skjæringspunktet opp mot førstelinjetjenesten.

Mange av utfordringene vi opplever griper rett inn i profesjonsdebatten:

Hvordan skal en driftsplan og kompetanseplan se ut på det enkelte arbeidssted?

• Hvilke yrkesgrupper skal fylle disse rollene?

En sosionom skal slutte og arbeidsgiver ønsker å gjøre om stillingen grunnet nye krav og retningslinjer fra Helsetilsynet om spesialistvurderinger. Hvordan stiller FO seg til dette?

• Sykepleierforbundet prioriterer spesialsykepleiere på døgnpostene i lokale forhandlinger. Skal FO prioritere vernepleiere med spesialutdannelse på samme arbeidssted eller fokusere på andre grupper hvor ikke medisinkompetanse står i sentrum?

• Nye pasientgrupper ber om hjelp fra foretaket; hvilke behandlingsmetoder og faggrupper bør møte dette behovet?

Vanskelige spørsmål som griper rett inn i forståelsen av den enkelte profesjons særkompetanse og samspillet mellom dem. For å løse disse spørsmålene trenger klubben råd fra dyktige utøvere fra alle profesjonene og da for det meste i felles fora.

Likevel har klubben ofte søkt støtte utenfra. Det er først og fremst fra;

• Fylkessekretær og fylkesleder

• Spekter-samlingene, hvor medlemmene i arbeidsutvalget (AU) og andre ansatte møter

• Fagutvalgene i fylket

Dette er dyktige fagfolk, hver med sin profesjon. De gangene det er vansker med uenigheter mellom profesjonene løser vi dette som oftest ved å sette pasientenes behov og flerfaglighet i sentrum og med en liten smule demokrati.

Klubben vår har aldri hatt noen linje inn mot de sentrale profesjonsrådene og heller ikke kjent på behovet for å ha det. De gode og nødvendige rådene klubben har fått har kommet i samspillet innad i klubben og med medlemmene. Oppstår det uenigheter mellom profesjonene må jeg som barnevernspedagog, vernepleier eller sosionom klare å legge fram mitt syn på en slik måte at de andre profesjonene kan forstå, respektere vårt standpunkt og ha mulighet til å påvirke gjennom gode prosesser.

Jeg blir som barnevernspedagog bedre og tydeligere gjennom møtet med de andre profesjonene i FO. Deres spørsmål, innspill og eventuelle forslag til endringer gjør meg mer bevisst og hjelper meg til å se sider som jeg ellers ville ha vansker med å se. De både trigger og hjelper meg videre.

Hjelpeapparatet er svært sammensatt, med ulike behov, faggrupper og fagfelt. Da må vi også speile dette. Med andre ord; det er ingen profesjon som eier sannheten alene uansett hvilket spørsmål det skulle dreie seg om. Det er jo nettopp dette som er noe av kjernen i FOs ideologi om tverrfaglighet/flerfaglighet og ønsket om å sette pasienten i sentrum.

Forutsetningen for å lykkes med dette er selvfølgelig åpenhet og tillit til mine medspillere og deres kompetanse.

Resonnementet over bør lett kunne overføres til sentralt nivå og danner derfor grunnlaget for mitt standpunkt i saken. FOs profesjonspolitikk må utformes i fellesskap profesjonene imellom. Det er svært få saker det har vært uenighet. Hvis uenighet oppstår ved at en seksjon inntar et standpunkt de øvrige seksjonene ikke kan slutte seg til, hva er det da som bringer FO videre? At man sitter i ”hvert sitt rom” og konstaterer uenighet eller ved at man løfter saken til landsstyret for en felles drøfting profesjonene imellom? Det vil bety at alle må strekke seg noe, slik at enighet oppnås. Da kan FO stå sterkt og samlet også utad.

Debatten om forholdet mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet seiler nå opp for fullt. Tenk om det bare var barnevernspedagoger som skulle definere barnevernets rolle, kompetanse og samarbeid med andre aktører. Jeg vil for eksempel virkelig ønske sosionomen velkommen inn i drøftelsen både fordi de jobber i barnevernet og trengs med sin fagkompetanse, men også fordi de kan ha et annet perspektiv med sin brede kunnskap om hjelpeapparatet generelt.

Ved en god prosess mellom profesjonene vil FOs standpunkt bli mer gjennomarbeidet og derved også ha mer gjennomslagskraft.

Jeg ser derfor mange fordeler med at profesjonsrådene blir valgt av landsstyret, at organisasjonen dermed får en tydeligere linjeledelse og kan framstå som mer helhetlig utad. Profesjonene vil fremdeles drive arbeidet de gjør i dag videre, med den forskjell at de vil kunne gjøre hverandre bedre ved brede diskusjoner både i landsstyret og arbeidsutvalget.

Jeg blir som barnevernspedagog bedre og tydeligere gjennom møtet med de andre profesjonene i FO.

11.03.2015
11:11
27.08.2015 20:01