Anne Grønsund, landsstyrerepresentant for Seksjonsrådet for barnevernspedagoger

Jeg har hatt gleden av å være del av to svært kunnskapsrike, ambisiøse og handlekraftig seksjonsråd.

Jeg har fulgt utviklingen av barnevernspedagogenes posisjon og kraft i velferdsstaten. Jeg har sett ekspertpaneler og NOU-er gang på gang forsterke og uten tvil befeste profesjonens posisjon i utviklingen av tjenestene for utsatte barn og unge.

Jeg har sett profesjonsutøverene reise seg i samlet flokk og hegne om sin identitet og sin utdanning. Jeg er utrolig stolt over den veien vi har gått og jeg er ikke bekymret for profesjonens fremtid. Jeg skuer inn i glasskula og vet at barnevernspedagogen vil bli viktigere og synligere. Nye sterke forkjempere vil reise seg.

Jeg har vært stolt over at FO har fått være profesjonens viktigste arena for utvikling. Her har profesjonen fått rom og myndighet til selv å ta grep om de viktige utviklingstrekkene. Fagfeltet, praktikerne, forskerne, underviserne på høgskoler/universiteter og tillitsvalgte har brukt FO til den arenaen. Vi har skapt et miljø!

At FO får være den organisasjonen som får være arnested for et slikt arbeid er det UNIKE FO. Det har legitimert FO som et profesjonsforbund og styrket vår mulighet til å være den foretrukne fagforeningen for barnevernspedagoger.

Det er derfor viktig for meg å understreke at de alternative forslagene til dagens vedtekter ikke bekymrer meg i forhold til barnevernspedagogens posisjon og utvikling i samfunnet. Barnevernspedagogene er ferdige med å være lillesøster og har etablert seg. De vil fortsette å utvikle seg med eller uten FO.

Bekymringen ligger i at FO ikke lenger vil være det foretrukne valget for barnevernspedagogene og deres profesjonsutvikling for framtiden. Det er liten grunn for barnevernspedagoger å organisere seg i en organisasjon som ikke lar profesjonen ta de vitale beslutningene på egen hånd. Gjennom skiftende tider har vi erfart at veien til fagenes posisjon og videre utvikling ligger i at vi har eieforhold og beslutningsmyndighet i egen rekke.

De vedtektsendringene som er foreslått bidrar etter mitt syn til at det blir svært tydelig hvilken organisasjon vi får. Den er til forveksling lik svært mange andre fagforeninger. Og svært lite unik. De nye forslagene innebærer en radikal endring av FO slik vi kjenner det og slik det var tenkt. De endrer profesjonens plass i organisasjonen.

Jeg har også vært medlem av Landsstyret den siste perioden. Jeg kjenner derfor godt til arbeidsfordelingen mellom et landsstyre og et seksjonsråd.

La meg slå det helt klart fast at jeg ikke har tro på at landsstyret vil kunne ivareta den funksjonen et seksjonsråd har i dag.

Landsstyret behandler saker på et langt mer overordnet nivå. Det er verken tid eller rom til å gå inn i de profesjonstekniske utfordringene en organisasjon som FO må ta stilling til om den fortsatt skal være et profesjonsforbund. Landsstyret behandler sjeldent saker av ren profesjonskarakter. Til sammenligning har seksjonsrådet brukt over 20 timer på å diskutere det profesjonsfaglige innholdet i st.m 13 om utdanning til velferdstjenestene. Over 20 timer på å drøfte og gi innspill til hvordan barnevernspedagogens kompetanse kan og skal anvendes i skole og barnehage. Minst 20 timer for å heve utdanningens finansiering for å styrke innholdet i praksisopplæringen.

Landsstyremøtene har heller ikke vært noen sovepute. Alle møtene har vært fylt opp med viktige saker for FO. Det mangler ikke på utfordringer for et landsstyre.

Samspillet mellom landsstyret og seksjonsrådet fungerer, og de har ulike oppgaver. Ved å underlegge seksjonsrådet landsstyret vil ikke lenger seksjonsrådet på selvstendig vis kunne arbeide med å styrke profesjonens utvikling. Det vil ligge hos et landsstyre som ikke har rom eller tid til å ta diskusjonen slik de kreves. Det kan ikke forstås på en annen måte enn svekkelse av det profesjonsfaglige arbeidet. Et arbeid som allerede i dag har dårlige vilkår.

Dagens organisasjonsmodell ivaretar profesjonens autonomi, og den bidrar til å søke kompromisser fordi den krever at vi må gå de nødvendige rundene for å sikre løsninger vi alle kan leve med. Vi må finne respektfulle løsninger som sikrer og styrker hverandre. Det gjør oss ikke langsomme. Det gjør oss gjennomtenkte, og det sikrer forankring og legitimitet til beslutningene.

FO er først og fremst et felleskap der profesjonene har søkt sammen fordi vi tror vi har noen felles utfordringer og fordi vi tror vi kan styrke hverandre. Altså sammen og hver for seg. Vi er en komplisert organisasjon, men vi lykkes fordi vi tåler kompleksiteten.

FO sin utfordring, ikke minst i lys av det medlemmene sier i medlemsundersøkelsen, er å være tydelig på fag og profesjon. I det perspektivet er det vanskelig for meg å forstå at å svekke profesjonenes formelle autonomi og deres posisjon i organisasjonen er en farbar vei.

Det er min oppfatning at organisasjonen vil tape på en vedtektsendring slik forslagene foreligger i dag. FO kan svekkes fordi barnevernspedagogene ikke lenger vil ha FO som sin foretrukne organisasjon for profesjonsutvikling. Stadig flere medlemmer gir uttrykk for at de er medlem av FO på grunn av tilhørigheten til en profesjon. Flere og flere medlemmer er i ferd med å bekrefte min bekymring: De vil velge seg bort fra FO om ikke forbundet lenger kan tilby en arena for profesjonens selvstendige utvikling.

Hvis de sterke stemmene og de sterke fagutviklerne velger seg bort fra FO, hva står vi da igjen med?

Jeg ber delegatene være varsomme med å vedta endringer som kan gi fatale konsekvenser.