i hellas:

tekst: Mia Paulsen

foto: Bente Bolstad og Mia Paulsen

Mytilini, Lesvos, Hellas: Fire unge menn spør om veien til stranda ved ferjehavna. De har nylig kommet med gummibåt til den greske turistøya. Den korte båtturen fra Tyrkia kostet tusenvis av kroner for hver. Svømme kan de ikke. Takket være flaksen overlevde alle 41 i gummibåten.

– Kan du virkelig svømme? spør Sayyad Mohammad, en alvorlig ung mann fra Pakistan beundrende. Han sier han er 20 år, men ser ut som en 16-åring. Han har tenkt å søke om opphold i Hellas, det er hans eneste håp.

De fire har lagt livene sine i hendene på smugleren og betalt en skyhøy pris for å komme til Europa, og de er alene i vår verdensdel. Men ellers har de hver sin historie. Du ser dem i gatene i havnebyen Mytilini, noen bærer på barn. Utvaskede klesplagg som flyter inn langs strendene forteller om dem som kanskje ikke nådde fram.

Båttrafikken har høyere ulykkesrisiko enn før: I stedet for å selv styre båtene til Hellas, sender smuglerne flyktningene ut med «bruksanvisning» og beskjed om å ødelegge båten når de nærmer seg en gresk øy. Siden svært få kan svømme, går det ofte galt.

Kystvakta forteller om et raskt økende antall mennesker som tar seg til Lesvos: Noen med båter, andre finner de i byen eller på stranda. De første tre dagene i mai kom det 1000 mennesker. Nå kommer det 1000 hver dag.

– Flyktningene ser lykkelige ut når de kommer, forteller løytnant Eleni Kelmali hos Havnevesenet i Mytilini. Nylig ble det født et barn under en redningsoperasjon på en naboøy, et under.

Men Kelmali har også vært med på å gå manngard etter druknede på turistøyas pittoreske strender. Det gjør sterkt inntrykk å se livshistorier ende i strandkanten. På en afghansk flyktning fant de en lapp hvor han møysommelig hadde transkribert et spørsmål på engelsk: «Hvor er telefonen?»

Lang vei til Europa

To av de fire på stranda er afghanere. De forteller om et hjemland uten trygghet, skoler som er stengt, fedre som er drept av Taliban. Yahya (16) gikk til fots til Iran, over fjell og daler. Iran ble en mellomstasjon for å tjene penger til reisen videre. To år tok det.

Yahya dro videre til Tyrkia, dels til fots, og tidvis med buss. Det var kaldt oppe i fjellene, han sultet og frøs på beina. Noen netter måtte han holde seg våken. Det er vidunderlig å ha kommet til Hellas. Men målet er Sverige. Han har langt igjen.

Hellas er i økonomisk krise, men tar imot nesten like mange flyktninger som Italia. Med sommervarmen er antallet flyktninger firedoblet. Landets kapasitet er tøyd langt utover det rimelige. Havnevesenet bruker kystvaktas båter og samarbeider med Frontex, et EU- samarbeid om båter og materiell. Sammen patruljerer de landets grenser.

Likevel klarer havnemyndighetene snart ikke å håndtere situasjonen med de ressursene de har, forteller Kelmali.

Hellas har ansvar for Europas grenser og må registrere alle som kommer til landet. Men hvis du er asylsøker og registrert i Hellas, kan du ikke reise videre og søke asyl i et annet europeisk land. Det sier Dublinavtalen. Likevel har Schengen-landene sluttet med å sende folk tilbake til Hellas.

Får bli i 30 dager

Det greske myndigheter gjør, er stort sett å registrere de persondata de får og utstyre flyktningene med et papir som sier at de kan være i Hellas i 30 dager. Flesteparten prøver å komme seg videre nordover. Tyskland og Sverige er de mest ettertraktede landene.

Strandkameratene har alt skaffet seg 30-dagers-papiret. De er takknemlige for at politiet ga dem mat og overnatting. Nå venter de på at den store ferja skal ta dem videre til Pireus, Athens havneby.

Nå til dags ser du nesten ingen innfødte på ferja. Alle er flyktninger. På benker, gresstuster og rundt den store frihetsstatuen hviler de seg før overfarten klokka åtte i kveld.

Politiets migrasjonsavdeling er fengselslignende og ligger bak to høye piggtrådgjerder i Moria, ved en avsides militærleir et stykke fra Mytilini. Både politi, helsearbeidere, jurister og flyktninger holder til i containere.

Lokale aktivister har klaget over forholdene for flyktningene. Senteret er overfylt. De bor 15-20 mennesker på 50 kvadratmeters rom. Og hvorfor er det behov for to sett piggtråd?

Men politiet mener forholdene er gode. Blant annet får alle mat tre ganger om dagen.

De nyankomne blir holdt her til registrering er gjennomført, vanligvis fire-fem dager. Max er 25 dager. Men Fontene får ikke lov å besøke flyktningene. I øyeblikket er alle definert som illegale migranter. Kriminelle, altså.

Men det er nyanser, forklarer major Konstantinou Papazouglou, som leder arbeidet i containerne. Syrere forventes ikke å dra tilbake til Syria, for eksempel. I stedet får de rett til seks måneders opphold. Også gravide får bli, i seks måneder etter fødselen.

Transittland

Men svært få søker asyl. Enten kan de få hjelp til å returnere til hjemlandet, eller så reiser de til et annet land. Athalasios Papathemelis, som representerer First Reception, tilsvarende UDI, i Moria, bekrefter det alle vet: Hellas er et transittland. Herfra går veien nordover. Hellas verken vil eller kan stoppe dem.

Lesvos har tradisjon for solidaritet, mener Papathemelis. Da ordføreren nylig appellerte til befolkningen om å gi klær til flyktningene, fikk de en hel gate full.

Sørvest for Mytilini besøker vi en sommerleir for barn. Her ligger et stort murhus og en rekke med små trehus under vindblåste furutrær som huser 45 flyktninger med varierende formell status. Det ligger madrasser i hauger på gresset, og frivillige spyler golvet i det ene huset. Det er vaskedag, til tross for vannproblemer i leiren. Infratrukturen i leiren er så-som-så.

Fikk asyl og måtte flytte

Vi ankommer nesten samtidig med 23-årige afghanske Khadije, som har mann og to barn pluss ett i magen. Hun er høy og mager.

– Vi har ikke noe sted å være. Familien fikk bo i et hus mens vi ventet på å få asyl. Nå har vi fått asyl. Da måtte vi flytte ut, forteller Khadije.

De har ingen jobb i sikte, ikke noe å leve av. Nå får de mat og tak over hodet ved hjelp av PIKPA, en lokal organisasjon av entusiaster som har fått låne sommerleiren av kommunen.

Ingen har betalt for å jobbe her. Mat og ulltepper kommer fra innsamlingsaksjoner. Flyktninger i Hellas møtes som regel med piggtråd og stengte porter. PIKPA er åpen for alle, også hjemløse grekere.

Både Khadije og mannen er skreddere.

– De i PIKPA er gode mennesker, og det er godt å komme hit. Men vi ønsker oss jobb, sier Khadije.

Efi Latsoudi er en drivende kraft i PIKPA. Organisasjonen oppstod fordi de så stadig flere flyktninger i stor nød. Hun forteller om hundrevis av mennesker som har sovet under åpen himmel og måtte slåss om ullteppene.

Ulovlig å hjelpe

Det var ordføreren som lånte ut leiren for å avhjelpe nøden.

– Men politiet ser på dette som et ulovlig sted. Nå forsøker de å late som vi ikke finnes. Og ordføreren sier at kommunen vil ha leiren tilbake, sier Efi Latsoudi.

Det er i prinsippet forbudt å hjelpe flyktningene. Likevel har flere av beboerne hatt langtidsopphold i leiren. Rekorden er rundt ni måneder.

Organisasjonen vil fjerne det kriminelle stempelet som politiet klistrer på alle som vil hjelpe flyktninger, forklarer Efi Latsoudi. Lokalbefolkningen har medfølelse med flyktningene. Folk på Lesvos vil gjerne hjelpe, sier hun.

Nylig observerte en lokal beboer hundrevis av mennesker som gikk til fots i retning Mytilini. Dermed gjorde han noe kriminelt: organiserte privatbiler til å kjøre de utslitte flyktningene dit de skulle.

– Det er en menneskelig reaksjon, sier Efi Latsoudi.

Klokka er åtte. Den store ferja forlater Mytilini med hundrevis av flyktninger om bord. Athen neste. Yahya og kameratene er der også. De regner med å bo i en park i Athen et par dager før de skilles og tre av dem drar nordover. Mohammad fra Iran vil til Tyskland. Yahya og Azad fra Afghanistan vil til Sverige. Bare Sayyad Mohammad fra Pakistan vil bli i Hellas. n