Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson ble historiske da de denne uka skrev under kontrakt for å jobbe på vernepleierstudiet, melder Høgskolen i Innlandet (HINN).

– Dette er en historisk hendelse. Det er første gang at mennesker med utviklingshemming blir inkludert som bidragsytere, lærere og forskningsassistenter på en formell måte på vernepleierutdanningen på høgskolen, sier førsteamanuensis Frank Jarle Bruun.

Selv om studentene lærer mye om brukermedvirkning og om å ta brukernes perspektiv, reiser de likevel ut i praksis med en holdning om at de er eksperter og skal hjelpe noen som trenger hjelp, forklarer Bruun.

– Når man derimot tar mennesker med utviklingshemming inn i undervisningen, kommer de til oss som eksperter. De er ikke vernepleiere, men de har en annen type kunnskap om de tjenestene vernepleierne skal fungere i, forklarer Bruun.

Med denne ansettelsen bidrar høgskolen til å snu et tankesett, og ikke minst til et mer inkluderende samfunn, mener han.

– Noe av det studenten husker best

Bruun har også tidligere hentet inn mennesker med utviklingshemming til å undervise sammen med ham. Han har erfart at studentene følger bedre med og har en annen respekt for det som sies.

– Om jeg sier det samme, har jeg ikke den samme autoriteten. Vi lærere kan oppleve at studentene sitter på mobilen når vi foreleser. Det gjør de ikke når jeg har med mennesker med utviklingshemming. Jeg tror det er noe av det de husker aller best fra undervisningen, sier Bruun.

Tradisjonell undervisning har et akademisk preg og kan bli vel opphengt i diagnoser, tall og statistikk, mener han.

– Vi må ikke glemme at vernepleiernes hverdag handler mye om å finne praktiske løsninger, og de menneskene du skal jobbe med har enormt mye kunnskap om sin egen situasjon og hva de treger hjelp til, understreker Bruun.

Har ikke internett hjemme

Personer med utviklingshemming har lært på skolen og andre arenaer at de kan lite, i hvert fall mindre enn de fleste, og de har, ifølge Bruun heller ikke fått opplæring i å uttrykke hva de kan og hva de ønsker.

– Ikke alle har evne til å være lærer, kanskje bare et lite fåtall. Sånn er det i befolkningen ellers også. Men forskjellen er at mennesker med utviklingshemming aldri slippes til. De evnene de har blir ikke utviklet og brukt, de får heller uføretrygd og dagtilbud, mener Bruun.

Han har deltatt i forskningsprosjekter der høyskoleansatte og personer med utviklingshemming forsker sammen. Der har han opplevd å møte medforskere som ikke har tilgang til internett.

– Boligen de bor i har rett og slett ikke internett som er tilgjengelig for beboerne. Da kan man spørre seg hvordan kommunen tenker at de skal kunne delta i samfunnet.

– Forskning skal være tilgjengelig for alle, spesielt de den handler om, sier forsker bak lettlest vitenskap

Tvinger seg fram

Som en motvekt kan høgskolens grep forstås som en del av et mer inkluderende samfunns- og arbeidsliv, mener Bruun.

– Det er mange gode grunner for å slippe mennesker med utviklingshemming til på en høgskole, særlig på en vernepleierutdanning.

– Har det vært mye diskusjon om dette på høgskolen?

– Nei. De som er ansatt her er ansatt ut fra sine kvalifikasjoner. De er lærere og forskere, og veldig få av dem har erfaring fra å jobbe sammen med personer med utviklingshemming. De forsker på, lite sammen med. Men dette er noe som tvinger seg fram. De som bevilger penger til forskning stiller nå større krav til såkalt samproduksjon. Det gjelder særlig forskning om funksjonshemning, rus og psykiatri, sier Bruun.

Han legger til at det er en utfordring for ansatte å få det til å fungere.

– Det er flere lærere her enn meg som har positive erfaringer med å undervise sammen med personer fra brukerfeltet, men det må læres det også.

De to nyansatte kan ikke tildeles ansvar for en forelesning eller bes om å lese eller skrive noe. Bruun har derimot erfart at bilder er nyttig. Han bruker en samtaleform der han inviterer den andre inn i samtalen ved hjelp av bilder som minner personene på hva han skal si når.

– Vi bruker en teknikk som på nynorsk kalles «learning by doing», ler Bruun. – Hva vil dette tilføre vernepleierutdanningen?

– Dette er å akseptere at de folka man er satt til å hjelpe faktisk også har mange kvaliteter som de må få slippe til med. De må bli gitt det rommet. Selv om de ikke har doktorgrad, sitter de på viktig kunnskap. De må få selvtillit på at de har noe å bidra med.

Kommunen har kjøpt småbruk til Rune. Her driver han med det han liker best

– Spennende

De to nye medarbeiderne er ansatt på ordinære vilkår som timelærere og lønnet av Institutt for sosialvitenskap og veiledning, opplyser instituttleder Erik Hagaseth Haug.

Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson har i tre år vært med i en forskningsgruppe i et prosjekt ledet av Bruun. I sommer ga de ut boka Vi er medforskere!

En av konklusjonene i boka er nettopp at mennesker med utviklingshemming bør få mer ansvar i arbeidslivet, skriver HINN i sin pressemelding.

De to nyansatte sier at de gleder seg til å møte studentene.

– Det blir spennende! Jeg gleder meg til å fortelle om det vi har gjort i forskningen og være en slags lærer, sier Nilsson i pressemeldingen.