KLAR FOR OPPDRAG: Trygve Nordby er nyansatt fagsjef for flyktninger i Oslo.

KLAR FOR OPPDRAG: Trygve Nordby er nyansatt fagsjef for flyktninger i Oslo.

Tri Nguyen Dinh

Trygve Nordby tilbake til fronten

Flyktningkrisen tvinger tidligere UDI-sjef Trygve Nordby ut på nye oppdrag. Denne gang på beste vestkant.
29.01.2016
15:49
29.01.2016 16:00

edv@lomedia.no

Duften av røkt torsk fyller ISS-kantina i bunnen av Oslo rådhus. Trygve G. Nordby lemper på fisk og poteter med smør når Fontene gratulerer med dagens nyoppnevnte asylminister, Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug. Han vender blikket vekk.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si om det. Den ideelle måten å håndtere migrasjon på er når du er genuint opptatt av å legge til rette for fordelene og begrense ulempene. Men du må ville de positive sidene.

Tyrannenes rike

Torsken smaker som var den sjølfanget fra båten hjemme i Son. Godhetstyranniet rir Norge som en mare, sa Sylvi Listhaug i november. Adressatene var biskopene og Kjell Magne Bondevik, de hadde kritisert bistandskutt og asylpolitikk. Bare seks uker senere fikk Listhaug øverste politiske ansvar for asyl, integrering og bosetting av flyktninger. Integreringsfeltet trekkes vekk fra det «myke» inkluderingsdepartementet over til justis. Frp tar kontroll.

– Er du en av godhetstyrannene?

– Når man har jobba profesjonelt med migrasjon det meste av voksenlivet, er det ekstremt provoserende å lese disse sjablongene. Det er en ubegripelig lettvint måte å sette en stor og viktig virksomhet til side på, i latterlighetens lys. Både i de store organisasjonene og i FN jobbes det genuint profesjonelt og med stor integritet på dette feltet.

Under ligger en beskyldning, mener Nordby, om at man arbeider ut fra et ukritisk godhetsideal, økonomisk egeninteresse og skjulte agendaer.

– Jeg snakker ikke om ministeren, for hun er ennå et ganske ubeskrevet blad på dette feltet. Men dessverre henger mange innvandringsmotstandere seg på enhver diskusjon som kan bringe de positive sidene ved migrasjon i miskreditt. Folk som aldri har vært opptatt av menneskerettigheter, går plutselig i første rekke mot arrangerte ekteskap.

– Uttalelsen om godhetstyranniet har virkelig opprørt meg, mange ganger. Jeg har ment at man kan stå for de samme verdiene enten man leder Utlendingsdirektoratet (UDI), Røde Kors eller Flyktninghjelpen. De er ikke motpoler. Det handler om å gjøre et anstendig arbeid.

Skippertak

Flyktningsjefens oppdrag er å sette Oslo i stand til å aksle flyktningbyrden: Mottak, bosetting, integrering med skole, barnevern, helsetjeneste, arbeid. Ikke småtteri. Bare i 2016 skal 1000 flyktninger bosettes i hovedstaden, av disse 190 enslige mindreårige.

Fontene prøvde høsten 2015 å få barnevernet i Oslo og Råde i tale: Hadde ikke de, som vertskap for store mottakssentre, et selvstendig ansvar for å oppsøke barna der? Sannsynligheten er stor for at det her er mange barn og pårørende med ekstreme opplevelser i bagasjen. Svaret var at de ventet på konkrete meldinger, men Råde lovte å gjøre en befaring.

– Vil du ansvarliggjøre barnevernet?

– Det er veldig viktig at barnevernet er på hugget. Barnevernet får en mye mer omfattende jobb når det kommer asylsøkere som har med seg barn. Barnevernet er ikke kun for enslige mindreårige, men for barn i enhver situasjon som trenger denne tjenesten.

Familiegjenforening i revers

– Det er et enormt stort antall gutter i slutten av tenårene som kommer alene, blant annet fra Afghanistan. Vi har ikke funnet en politikk for det. Det er hevet over tvil at mange av disse reise ut for å berge livet, men svært mange er også ankerbarn.

Familien benytter de anledninger som finnes, mener Nordby. At vi ikke har kommet lenger i å returnere og gjenforene dem med foreldrene på en sikker måte er en stor utfordring.

Maleriet i Rådhushallen er en hyllest til nordmenns seighet og offervilje. Folk i andre land har også jobbet hardt, men under mindre gunstige forutsetninger enn oss, påminner flyktnigesjefen.

Maleriet i Rådhushallen er en hyllest til nordmenns seighet og offervilje. Folk i andre land har også jobbet hardt, men under mindre gunstige forutsetninger enn oss, påminner flyktnigesjefen.

Tri Nguyen Dinh

Mens Nordby på 1990-tallet var generalsekretær i Flyktninghjelpen, klarte de å returnere over 5000 barn som var sendt ut og satt fast i flyktningleire ved Sørkinahavet, hjem til foreldrene sine i Vietnam. Det er mulig å få til, men krever et omfattende arbeid i opprinnelseslandet med å identifisere familier, ta imot barna og følge opp at ingen lider overlast.

– Jeg sier ikke at man kan lage blåkopi i dag, men man fikk ikke noen bevegelse i den fastlåste situasjonen internasjonalt før man lagde en overordna, helhetlig plan, sier den tidligere generalsekretæren i Europabevegelsen (2010-2011).

Han er en ihuga tilhenger, ikke nødvendigvis av EU, men av norsk EU-medlemskap. Den nasjonale logikken, de nasjonale ressursene kommer til kort.

– Det er interessant å høre EU-motstandere som kjefter på EU fordi EU ikke tar nok tak. Men vi skal liksom ikke være med på det.

Utløste egen NOU

På begynnelsen av 2000-tallet hadde daværende kommunalminister Erna Solberg, kjent som Jern-Erna, gitt UDI beskjed om å stramme inn kravene til asylsøkere. Som UDI-direktør gikk Nordby likevel i front for å gi opphold til rundt 200 nordirakiske kurdere, selv om de ikke skal ha oppfylt vilkårene for politisk asyl. De hadde rukket å bli bosatt og hadde knyttet bånd til Norge som gjorde at de skulle få bli på humanitært grunnlag, mente han.

Det ble mediestorm og granskningskommisjon. Våren 2006 kom en egen norsk offentlig utredning med sterk kritikk av UDI og Nordby. Nordbys etterfølger, Manuela Ramin-Osmundsen, måtte gå.

– Det var noen harde tak. Mange la seg på og hevdet jeg gikk mine egne veier. Men jeg står veldig støtt på at jeg fulgte norsk lov.

Men en stortingshøring senere fikk UDI likevel medhold, Kurderne fikk bli.

Skole for «evneveike»

Nordby vokste opp på Bjørkelangen, altså indre Akershus i retning svenskegrensa. Mor og far arbeidet som henholdsvis kontordame og internatleder ved Kjelle offentlige skole for evneveike gutter. Et nesten utrolig navn å lese i dag. Hit kom ungdommer fra hele Norge. Mor og far snakket engasjert over middagsbordet om det som skjedde på skolen, hvilke nye som kom og hvordan det gikk med dem. Trygve ble tidlig bevisst noen av samfunnets mest utsatte.

Foreldrene har ennå kontakt med tidligere elever. De kommer på besøk fra Nord-Norge, Vestlandet og Trøndelag, takknemlige for den drahjelpa de fikk.

Det var en annen tid, da det var mye lettere å rehabilitere folk og få dem inn i yrkeslivet etter et opphold på skolen. De lærte snekring, tømring og gårdsarbeid. Nå er terskelen hevet, få har behov for ufaglærte.

– Det som kjennetegnet mamma og pappas engasjement henger sammen med dagens flyktning- og integreringsarbeid. Det er ikke et ni-til-fire-engasjement. Det er sterkt personlig, heldøgns, sju dager i uka, bare slik kan vi lykkes.

Unge Nordby reiste ut, dro nordover og studerte ved sosialhøgskolen i Bodø, arbeidet fra 1979 for Nordland psykiatriske sykehus og jobbet frivillig i Norsk forening for mental helse med å bygge ned institusjoner og desentralisere.

– Jeg så galskapen ved å holde folk på institusjon når de absolutt ikke burde vært der. Jeg var heldig som fikk med meg bruddet med den ensidige institusjonspsykiatrien.

1980-tallet ble tilbrakt i ledelsesstrata i fylkeskommunen og KS, avbrutt av et år som pressesekretær for SV. Fra 1990 slo han inn på flyktningruta, som generalsekretær i Flyktninghjelpen.

Dævelskap er ikke alt

Sammen med kona Vigdis Vevstad, en av Norges fremste på asylrett og nestleder i Norsk organisasjon for asylsøkere, har han begynt å reise tilbake til krigs- og konfliktområder.

– Når man har vært i det fantastiske Afrika, og alt du ser, er flyktningleire, krig og dævelskap, blir det noe helt annet å komme tilbake og gi seg den rike naturen og kulturen i vold. Vietnam, for eksempel, kjente jeg på 1990-tallet som flyktningkrise. Nå kan jeg holde et times foredrag om hvor flott det landet er.

– Er Norge verdens beste land å leve i?

– Ja, det tror jeg, materielt, sosialt og på miljøsiden. Vi har trukket vinnerloddet. Men jeg stusser når folk sier at vi har fortjent det. Nordmenn har nok vært flinke og jobba hardt, men det har de sannelig i mange andre land også hvor de naturgitte forutsetningene ikke var like fordelaktige.

Gir ikke til tiggere

– Har du opplevd at et menneske ba deg personlig om hjelp med penger eller beskyttelse?

– Ja, ofte. Men jeg har sjelden sagt ja. Jeg gir heller ikke penger til tiggere. Jeg har alltid jobbet strukturelt og forsøkt å se det som monner for flere.

Det er helt umulig hvis du i en sånn jobb begynner å dele ut hjelp tilfeldig, mener Nordby.

– Jeg har alltid vært opptatt av å sette meg ned i hytta eller teltet og snakke med folk. Grått mine modige tårer. Netthinna er full av hjerteskjærende opplevelser.

– Er det noe du angrer fra de møtene?

– Nei. Absolutt ikke.

– Dårlig samvittighet?

– Nei. Men veldig ofte en sterk følelse av å komme til kort. Du står på grensa mellom to land hvor det strømmer folk forbi deg i et langt større antall, i en mye karrigere situasjon enn på Storskog. Grensa Kongo-Rwanda, Malawi-Mosambik, i Midt-Østen eller på Balkan. Uansett hvor stor operasjon du leder, så er det for lite. Men du kan ikke la deg lamme av det heller. Du må ha et varmt hjerte og et kaldt hode. Skal du klare å hjelpe, må du forene evnen til innlevelse med det profesjonelle. Da er vi tilbake til sosionometikken.

- Netthinna er full av hjerteskjærende opplevelser, forteller Nordby.

- Netthinna er full av hjerteskjærende opplevelser, forteller Nordby.

Tri Nguyen Dinh

Nærkamp med nøden

Rådhushallens østvegg er dekket av Alf Rolfsens veggmaleri med motiver fra okkupasjonsårene. En hyllest til nordmenns seighet og offervilje. Sosionomen stiller seg opp til foto.

– Har du noen gang følt deg slått ut?

– Jeg har jo det. Jeg var i en flyktningleir inne i Mosambik. Når du selv har små unger hjemme og sitter sammen med en mor, og barnet dør i armene hennes foran deg. Identifiseringen blir så sterk, det er ikke noe imellom lenger.

Også sinne kan overvelde.

– Du er på Vestbredden og ser apartheid, hvordan en ung israelsk soldat behandler en gammel, ærverdig palestinsk mann. Du blir så sint at det er fryktelig vanskelig å holde på den profesjonelle rollen.

Arbeidsdagen blir lang i dag også. Åpent møte i kveld. Montebello, bydel Ullern, får trolig et asylmottak med 750 plasser. Naboene kommer. Dagen etter står det å lese i avisen, om gjestfrihet, frykt og beven på beste vestkant.

– Jeg har jo valgt et felt med stort engasjement hvor det ikke akkurat er lett å stagge følelsene.

– Kanskje derfor du har valgt det?

– Det er akkurat derfor jeg har valgt det.

Uttalelsen om godhetstyranniet har virkelig opprørt meg, mange ganger.

Trygve Nordby

Alder: 61

Utdanning: Sosionom

Bakgrunn: Gift, to barn, tidligere leder for Flyktninghjelpen, UDI, Norges Røde Kors, tidligere styreleder for Amnesty Norge.

Aktuell med: Nyansatt fagsjef for flyktninger i Oslo

Hvilken ferdighet skulle du ønske deg?
Skulle ønske jeg kunne flere språk. Ikke minst fransk ut over å kunne bestille vin og brød.

Hvilken egenskap hos deg selv håper du dine barnebarn ikke arver?
Et (godt skjult) anlegg for å bli bråsint.

Hvilken reform ville du innført?
Republikk.

Hvem burde adles?
Ingen. Fikk jeg forrige ønske oppfylt kan dette spørsmålet utgå.

Hvem ville du sendt i eksil?
Alle de som trenger beskyttelse i et annet land. Heldigvis gjelder ikke det fra Norge.

Hva leser du nå, utenom pensum?
Jon Michelets «Sjøens helt: Blodige strender» (2015), om krigsseilerne (i sterk konkurranse med utkast til ny Kommunelov. Jeg sitter i lovutvalget som skal levere rett over nyttår.)

29.01.2016
15:49
29.01.2016 16:00

Trygve Nordby

Alder: 61

Utdanning: Sosionom

Bakgrunn: Gift, to barn, tidligere leder for Flyktninghjelpen, UDI, Norges Røde Kors, tidligere styreleder for Amnesty Norge.

Aktuell med: Nyansatt fagsjef for flyktninger i Oslo

Hvilken ferdighet skulle du ønske deg?
Skulle ønske jeg kunne flere språk. Ikke minst fransk ut over å kunne bestille vin og brød.

Hvilken egenskap hos deg selv håper du dine barnebarn ikke arver?
Et (godt skjult) anlegg for å bli bråsint.

Hvilken reform ville du innført?
Republikk.

Hvem burde adles?
Ingen. Fikk jeg forrige ønske oppfylt kan dette spørsmålet utgå.

Hvem ville du sendt i eksil?
Alle de som trenger beskyttelse i et annet land. Heldigvis gjelder ikke det fra Norge.

Hva leser du nå, utenom pensum?
Jon Michelets «Sjøens helt: Blodige strender» (2015), om krigsseilerne (i sterk konkurranse med utkast til ny Kommunelov. Jeg sitter i lovutvalget som skal levere rett over nyttår.)