Svartelisting i isødet

Hvalfangst-eventyret i Antarktis fra 1905 kostet menneskeliv og blodslit. Hvalfangernes forsøk på å organisere seg ble møtt med svartelisting, utestengelse og arrestasjoner.
26.09.2014
11:49
27.08.2015 20:01

stig@lomedia.no

På 1800-tallet ble det drevet hvalfangst langs norskekysten, ved Spitsbergen, Island og Færøyene. Men det var da man satset i Antarktis med flytende kokerier fra begynnelsen av 1900-tallet, at det virkelig begynte å svinge. Et hvalkokeri er et anlegg for fremstilling av olje fra hval, og kan være landbasert eller flytende, et spesialbygd fabrikkskip der alle prosesser foregår til sjøs. Hvalfangsten var en spesiell næring, med norsk dominans. Ingen hadde lengre vei til arbeidsplassen enn hvalfangere fra Sandefjord, Tønsberg og Larvik, da de la ut på den 15 000 kilometer lange turen til isødet på den andre siden av jordkloden. I 1914 sto Antarktis for 54 prosent av verdensfangsten, i 1930 for 91 prosent.

Et flytende kokeri kunne ha et mannskap på flere hundre mann og nærmere 50 ulike yrkesgrupper. I tillegg kom de mindre hvalbåtene, som skjøt hvalen og dro den bort til kokeriet. Vi snakker her om det første norske oljeeventyret, med store rikdommer i havet. Omsetningen kunne utgjøre rundt 1,5 prosent av BNP og skaffet landet tiltrengt valuta. Blåhvalen var mest attraktiv, rederne ble søkkrike og hvalfangerne tjente godt, men med svært store lønnsforskjeller. Skytterne var som et arbeideraristokrati og kunne ha skyhøye inntekter, også fordi man fikk partsandel av fangsten. Reisen fram til feltet kunne ta 65 dager. Så holdt man på med fangst i fire-fem måneder, for så å returnere til hjemlandet på forsommeren.

Blodslit

Før de flytende kokeriene kom til Antarktis på begynnelsen av 1900-tallet, var man avhengig av landstasjoner. Hvalen ble tatt i land, og spekket ble kokt til olje. Oljen ble i sin tur fraktet til Europa og blant annet brukt i margarin og såpe. På landstasjonen i Grytviken på Syd Georgia tok man i perioder unna 9-12 hval per dag, mens det hendte at opptil 40 hval lå i bøyen og ventet på tur. Etter hvert ble landstasjonene mindre viktige, da man gjorde alle operasjoner om bord på de flytende kokeriene, den såkalte pelagiske hvalfangsten. Om denne perioden skriver Joh. N. Tønnessen i Den moderne hvalfangsts historie at det var et ufattelig slit «under arbeidsforhold man i dag neppe kunne tenke seg muligheten av at noe menneske ville arbeide under». Det var et hardt og blodig arbeid å flå hvalen. «Hvis vi i dag hadde kunnet kikke inn i de første flytende kokeriers mannskapsrom og stasjonenes brakker, stå på flensernes plass på flenseferjen utenbords i bitende kulde og vind, krype ned i den ennå hete kjele for å skyfle ut graksen (rester etter hvalen), vasse på flenseplanet i stinkende hvalkadavre, arbeide fra 6 morgen til 6 aften søndag og hverdag uten overtidsbetaling, i det hele følt det blodslit yrket ofte var, da ville vi undres over at noen frivillig hadde valgt dette yrket».

Historiker Dag Ingemar Børresen ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord bekrefter at en vanlig turnus på kokeriene var på tolv timers arbeidsdag sju dager i uka, også nattskift.

Mangelsykdommer

Når det gjelder kosthold, påpeker Børresen at mange hvalfangere kunne berette om bedre mat til sjøs enn hjemme. Men historisk sett har kostholdet vært variabelt. Det kunne også variere fra rederi til rederi. Mangelsykdommen beriberi var særlig gjeldende i perioden 1890-1920 og kostet mange hundre norske sjøfolk livet. De siste tilfeller av denne sykdommen til sjøs, ble påvist i hvalfangerflåten på slutten av 1930-tallet. Beriberi var forårsaket av B-vitaminmangel og avløste i sin tid skjørbuk som den viktigste mangelsykdommen til sjøs. En undersøkelse om fordøyelsesproblemer på 30-tallet pekte mot at hvalfangerne spiste for mye kjøtt og fisk, og for lite frisk frukt og grønnsaker.

Mange skip ble senket i løpet av verdenskrigen, og flåten ble fornyet. Med bedre økonomi og dermed kjøle- og fryserom ble kosten bedre. Det samme skjedde med boforholdene. Til å begynne med var det meget trangt for hvalfangerne. Etter 2. verdenskrig fikk de to- og fire-mannslugarer.

Streik

Ifølge Børresen er arbeidskonflikter, organisering og svartelisting før første verdenskrig lite omtalt i den moderne hvalfangstens historie. Han viser til konflikten om bord på «Ems» som en av de best dokumenterte. Ems var et kjøttkokeri, der mannskapet hadde lav fast hyre. Hovedinntekten skulle komme som partsandel av kjøttkokingen, men mannskapet fikk andre oppgaver først, som ikke ga uttelling i lønn. En dag beordret kapteinen to mann til å bære hvalbein om bord i kokeriet uten ekstrabetaling. Mennene nektet, og kapteinen trakk 25 prosent av den faste hyren. Konflikten var et faktum, og 13 mann nektet å utføre arbeidet hvis ikke straffen mot de to ble trukket. Men det lå mere bak. Vitner fortalte senere at 2. styrmannen på kokeriet ved flere anledninger hadde slått to av besetningen i ansiktet med knyttneven, noe som særlig gikk ut over en 17 år gammel messegutt. Misnøye med kosten, generell misnøye med levekår og brutale offiserer var en del av beskrivelsen. Arbeiderne hevdet at selskapet hadde brutt hyrekontrakten, nektet å fortsette arbeidet og krevde avmønstring og hjemreise. Kapteinen svarte med å tilkalle den britiske politimesteren på Grytviken, som var ansvarlig for flere små øysamfunn i Antarktis. Et ubemannet argentinsk seilskip, «Tijuca», ble benyttet som fengsel for de 13. Fire av dem klarte å rømme med et seilskip til Buenos Aires, mens ni ble sendt hjem til Sandefjord. Arbeidsgiverne var redd for spredning av streiken og mente det derfor var legitimt å holde arbeiderne i forvaring i et skip i fire måneder før hjemreise. Saken kom opp for Høyesterett i 1918, og arbeiderne tapte.

Både i 1912 og 1913 var det klager over forholdene på kokeriet «Phytia», særlig over maten. Det var mark i både kjeksen og fisken, som for øvrig var «gul og grønn». Historiker Finn Olstad skriver at «mytterister» som nektet å arbeide før de fikk bedre mat, fikk svi ved hjemkomsten, ved at de ikke fikk utbetalt sine parter. I denne perioden var det aksjoner og streiker på flere landstasjoner.

Etter interneringen av arbeiderne på «Ems», organiserte arbeiderne ved landstasjonen på Grytviken seg. Dette var trolig den første fagforeningen i den moderne hvalfangstens historie. 129 arbeidere, over halvparten, meldte seg inn. Bestyrer C. A. Larsen ble kraftig provosert av arbeidernes «egenrådighet» og organisasjonsvilje. Han innførte kontrakter der arbeiderne måtte forplikte seg til ikke å organisere seg. På denne måten oppnådde han å passivisere virksomheten, og etter hvert døde foreningen ut. Arbeidernes kontrakter utløp ved sesongslutt, og det ble vanskelig for dem som viste vilje til organisering å komme ut igjen.

Svartelistet

Rederiene i Den Norske Hvalfangerforening innførte i 1913 en organisert og omfattende svartelisting av uønskede hvalfangstarbeidere og sjøfolk. Børresen oppfatter dette som et svært effektivt system for rederne. Det ble ført navn og hva de ble svartelistet for, for eksempel «oppsetsighet» eller politisk opposisjon. Hadde det vært streik, ble alle de streikende ført inn i svarteboka. Og en slik svartebok var ikke hemmelig, men til skrekk og advarsel. Historikeren regner med at flere hundre mann var skrevet inn, og listene ble stadig oppdatert.

– Havnet du på en slik liste, var det neppe mulig å komme ut igjen, sier han til LO-Aktuelt.

En inspektør på et norsk kokeri forteller at arbeiderne var svært redde for å gjøre en dårlig jobb, da man fryktet svartelisting. Og ble man notert der, ble det kjent i alle rederier. Dette virket også disiplinerende i forhold til å være borte på grunn av sykdom. Det var hardt og konkurransepreget arbeid, og mulighetene for å kunne avansere i yrkeshierarkiet ble svekket ved at man ikke møtte på jobb, selv om man var aldri så sjuk.

Flere organisasjonsforsøk falt ut i det store intet på grunn av svartelisting, trusler og redernes makt. Som Olstad skriver i Sjømannsforbundets historie: Allerede i årene 1912 og 1913 ble hvalfangstredernes makt demonstrert og sementert. Tilløp til streiker og organisering på feltet ble slått ned – raskt og brutalt «med arrestasjoner, avskjed og hjemsendelse».

Fra 200 til 3500

Først i 1935 kom gjennombruddet, da tallet på hvalfangere i Norsk Sjømannsforbund gikk fra 200 til 3500. Hvorfor tok det så lang tid? Noe av svaret har vi vært inne på, nemlig den voldsomme ubalansen i makt. Ikke bare var det store, mektige rederier arbeiderne sto overfor. De var også organisert gjennom Den Norske Hvalfangerforening fra 1912. Videre var det et sterkt hierarkisk system på kokeriene. I en lønnsoversikt fra sesongen 1930/31 viser inntekten for ni utvalgte grupper et spenn fra messegutt på 790 kroner til 1. flenser på 7500 kroner per sesong. Og på toppen av det kom skytterne, noe som innebærer en større lønnsforskjell enn 1:10. Mange hadde nok med å forsvare sine egne interesser i konkurransen med andre, ved å satse på å avansere oppover i systemet. Kommandolinjene på skipene var klare, og agitatorer for fagorganisasjonen ble raskt slått ned på av ledelsen.

Fortsatt i toppåret 1930/31, da det gikk ut 41 ekspedisjoner med over 10 000 mann, var det en veldig brakkmark å pløye. Så langt hadde nærmest alle organisasjonsforsøk vært forgjeves. Sandefjord Hvalarbeiderforening, stiftet i 1913, måtte gi opp. En tilsvarende forening i Tønsberg året etter, led samme skjebne. Redernes overmakt viste seg gjennom hele 20-tallet, da fagbevegelsen forgjeves prøvde å få fotfeste. Når Matros- og fyrbøterunionen likevel fikk til tariffavtaler i en periode, gikk lønningene ned på grunn av den store arbeidsledigheten. Det var heller ikke tradisjon for fagorganisering der hvalfangerne kom fra. Mange var bønder fra landkommuner i Vestfold. Muligheten for rask fortjeneste ble vekslet mot ærbødighet og underdanighet.

Hval-loven

Hvalloven regulerte fangsten. Den sa også at hvalfangernes hyre ikke bare kunne baseres på antallet skutte hval. Under stortingsdebatten om denne loven i 1935 tok Johan Mathiassen Moe fra hvalfangerbygda Sandar ved Sandefjord opp hvalfangernes kår: «Disse folks arbeidsenergi og arbeidskraft er spent til den ytterste grense av hvad der kan presteres av mennesker, og når disse menneskene står i så det går på livet løs og skaper store verdier, så burde man også kunne forlange, at de blir behandlet som mennesker…». Norsk Sjømannsforbund satte i gang blokade av forhyringen, etter at redernes organisasjon nektet å inngå kollektive avtaler. Det ble et kompromiss, enkeltmannskontrakter, men disse var basert på kollektive forhandlinger. I praksis var dette jevngodt med kollektive avtaler, som ga hvalfangerne lik lønnsskala og felles arbeidsvilkår. Dette innebar en ny giv fra Norsk Sjømannsforbund, som hadde Landsorganisasjonen i ryggen.

Med avtalen i 1935 løsnet et skred, og snart ble et flertall organisert. Hvalfangerne hadde altså blitt organisasjonsfolk, bare skytterne holdt seg på avstand. I 1939 var det 6500 hvalfangere i Norsk Sjømannsforbund (NSF). Men en stund etter krigen begynte fangsten å avta, og i dag er det knapt en hvalfanger igjen i NSF.

Kilder:

Sandefjords historie, bind 1 og 2, av Finn Olstad.

Da hvalfangerne organiserte seg, av Thor N. Devig; Sandefjordmuseene årbok 1981–86.

Norsk Sjømannsforbunds historie, bind 1 av Finn Olstad

Hvalfangere på alle hav…, av Dag Ingemar Børresen; Arbeiderhistorie 2006, årbok fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Den moderne hvalfangsts historie, bind 2 og 3, av Joh. N. Tønnessen.

Framnæsarbeidernes historie, av Jørn Magdahl.

Ingen statistikk ville kunne fortelle om de mentale lidelser i isen og ensomheten, fraværet og lengselen, i et hardbarket samfunn hvor følsomme sinn gikk til grunne. Ikke få er i årenes løp sendt hjem igjen som sinnssyke.

Den moderne hvalfangsts historie, bind 3

Hvalfangst

Hvalfangst har vært drevet langs kysten av Norge og i Nordøst-Atlanteren i århundrer.

På 1900-tallet deltok norske hvalrederier i en storstilt fangst i Antarktis. Denne fangsten ble stoppet, da bestanden sto på randen av utryddelse. Blåhvalen ble fredet i 1963.

Vågehvalfangst langs norskekysten ble tatt opp igjen i 1993.

Norge har satt en egen kvote på vågehval (i år 1.286 dyr) innenfor forsvarlige, bærekraftige rammer.

Drømmesesong for hvalfangerne

– Det har vært en kanonsesong, forteller skytter Remi Unstad. Hvalgfangst er hardt arbeid også i våre dager.

Spenningen er på topp når man har observert hvalen første gang. Den blåser kanskje tre ganger for så å gå under tre-fire minutter. Da gjelder det å bruke erfaring og skjønn for å tenke ut hvor den dukker opp igjen.

– Et skuddhold på 30-40 meter er ideelt, forteller skipper og skytter Remi Unstad.

I 1993 ble vågehvalfangsten tatt opp igjen utenfor norskekysten, og i årets sesong ble det satt rekord med vel 730 dyr. Men verken slitet, omfanget eller verdiene av fangsten er i nærheten av hva det var i «gullalderen». Besetningen på Unstad Junior startet opp sesongen rundt 20. april og var faktisk oppe i ni vågehval på ett enkelt døgn. Da var alle fire om bord i sving kontinuerlig, to mann i tønna, skytter og båtfører. Hvalen skal skytes, dras opp i båten, flenses og kuttes opp i passende kjøttstykker. Deretter ligger den på dekk i to døgn før den plasseres på is i lasterommet.

I år drev de blant annet fangst ved Bjørnøya, på spissen av Spitsbergen og på Finnmarkskysten.

– Vanligvis har vi seks timers skift, men når det er på det mest hektiske, er vi i sving alle mann. Da blir det kanskje tre-fire timers søvn om natten, forteller Unstad.

Skytterne bruker ammunisjon med kraftige sprenglegemer, og hvalen dør momentant hvis man treffer i hjerte- eller lungeregionen. Fangstmetodene og utstyret er betydelig forbedret og kritikken fra dyrevernhold dempet.

En vågehval kan veie opptil ni tonn, men ligger ofte på under halvparten. Kjøttet utgjør rundt 1500 kilo.

– Det kan være hardt fysisk arbeid, sier Remi Unstad.

I år har fortjenesten per mann vært rundt 300 000–400 000 kroner, et uvanlig godt resultat siden vågehvalfangsten ble tatt opp igjen i 1993. Over 20 båter deltok i årets fangst, og rederne er med i Småkvalfangerlaget. Remi og faren er tilsluttet organisasjonen. Lederen, Truls Soløy, forteller til LO-Aktuelt at det i år var en kvote på 1286 vågehval. Flaskehalsen er ikke å få skutt nok dyr, men avsetningen. Unstad Junior fikk i år levert 65 vågehval til Lofothval i Henningsvær.

26.09.2014
11:49
27.08.2015 20:01

Hvalfangst

Hvalfangst har vært drevet langs kysten av Norge og i Nordøst-Atlanteren i århundrer.

På 1900-tallet deltok norske hvalrederier i en storstilt fangst i Antarktis. Denne fangsten ble stoppet, da bestanden sto på randen av utryddelse. Blåhvalen ble fredet i 1963.

Vågehvalfangst langs norskekysten ble tatt opp igjen i 1993.

Norge har satt en egen kvote på vågehval (i år 1.286 dyr) innenfor forsvarlige, bærekraftige rammer.