KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

«Han har fortsatt mareritt om det som har skjedd.» Det var overskriften i avisa Fædrelandsvennen i vår, i én artikkel av en lang rekke om seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemning i Kristiansand-området (se undersak).

Det er det dystre bakteppet for jobben miljøterapeut Bianca Dociu nå er i gang med: Sammen med to andre miljøterapeuter og en fagarbeider skal hun kurse personer med utviklingshemning om følelser og seksualitet.

Retten til å bestemme over egen kropp er hovedtema. Det er nemlig ingen selvfølge for alle.

Særlig sårbare

Personer med utviklingshemning er særlig sårbare for overgrep. Forskere mener mørketallene kan være store, men ifølge en rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fra 2013 har mennesker med utviklingshemning to til tre ganger større risiko for å bli utsatt for overgrep enn befolkningen generelt.

Bianca Dociu har 17 års erfaring fra arbeid i boliger for voksne med utviklingshemning. Ifølge henne er en av årsakene til denne gruppens spesielle sårbarhet at mange av dem har få venner.

Dociu konstruerer et eksempel for å forklare:

– To brukere har vært gode venner i lang tid. Så ønsker han mer fysisk nærhet. Hun kvier seg. Men han er kanskje hennes beste eller eneste venn. Fordi han er så viktig for henne, blir hun kanskje med på noe som hun egentlig ikke har lyst til.

Dociu forteller at de fleste brukere hun møter ikke vet noe om sex når de er 18 år og flytter inn i en bolig. Mangelen på kunnskap gjør dem også sårbare. Da er hennes jobb å hjelpe.

– I dette tenkte tilfellet trenger jenta å lære om sin egen kropp og bli trygg nok til å sette grenser. Gutten trenger veiledning om hvordan han kan håndtere sin egen lyst og kanskje også påvirke henne.

Alltid på vakt

Samtidig må Dociu holde øynene åpne. Små endringer hos en person med utviklingshemning kan oppstå fordi han eller hun er utsatt for seksuelle overgrep.

– Vi som arbeider med personer med utviklingshemning, må framfor alt være bevisst på muligheten. Fysiske endringer, som blåmerker og vekttap, er lettere å få øye på enn atferdsendringer og humørsvingninger. Men vi må undersøke alle endringer, understreker hun.

Ansatte skal ikke bare oppdage endringer. De må også tolke dem. Det kan være krevende. Docius råd er å begynne med å utelukke somatiske grunner til at personen med utviklingshemning oppfører seg annerledes enn før.

Personer med utviklingshemning er også utsatt for seksuelle overgrep fra ansatte eller andre som de har tillit til. Å gå videre med mistanke mot en kollega kan være ekstra krevende, men Dociu understreker at det er en lovpålagt plikt.

Hvis du som ansatt ikke finner ut hvordan du skal gripe an en vanskelig situasjon, kan du blant annet ta kontakt med det tverrfaglige Konsultasjonsteamet. Dette skal finnes i alle fylker og store kommuner. Dociu er selv medlem av teamet i Agder.

Individuell tilpasning

Enkelte saker blir anmeldt. Da beslutter politijuristen tilrettelagt avhør som gjennomføres ved Statens barnehus. Ved barnehusene kommer barn og personer med utviklingshemning som er fornærmede eller vitner i saker om vold og overgrep. Her samarbeider jurist, etterforsker, avhører og rådgiver med å forberede og gjennomføre avhøret best mulig.

Psykiatrisk sykepleier og seniorrådgiver Linn Farstad ved Statens barnehus i Kristiansand opplyser at de som foretar avhør av mennesker med utviklingshemning, både har spesialutdanning i avhør og tilleggsutdanning i avhør av denne gruppa.

– Vi har ingen mal som passer for alle. Ved barnehusene prøver vi å finne den beste måten å forberede og gjennomføre hvert enkelt avhør på. Vi forsøker også å gi alle best mulig oppfølging
i etterkant, sier hun.

REDD FOR Å MISTE: – Av redsel for å miste venner hender det at personer med utviklingshemning går ofte med på noe de egentlig ikke liker, sier Linn Farstad.

Eva Kylland

Det betyr at rådgiverne fra Statens barnehus har kontakt med spesialisthelsetjenesten, kommunen, vergen og ikke minst dem som arbeider i boligen til den fornærmede.

– Politiet er helt avhengige av et samarbeid med dem som kjenner den utviklingshemmede for å kunne gjøre en god jobb, sier Farstad.

Skeive maktforhold

Få saker der ungdommer og voksne med utviklingshemning er fornærmet, går til anmeldelse. I løpet av hele fjoråret kom bare fire anmeldelser om overgrep mot denne gruppa. Det lave tallet bekymrer Linn Farstad.

Hun tror skeive maktforhold kan være en mulig forklaring.

– De er vant til at andre bestemmer over dem. De er oppdratt til å akseptere overstyring og de eier ikke kroppen sin på samme måte som andre, sier hun.

{f1}

Farstad er enig med Dociu i at mangel på nettverk kan gjøre at utviklingshemmede går med på noe de egentlig ikke liker.

– De gjør sitt beste for ikke å miste noe av det lille de har.

Nytt verktøy

Farstad håper bevisstgjørende samtaler kan redusere overgrep og føre til flere anmeldelser når overgrep faktisk har skjedd.

Barnehuset har derfor sammen med Norges Handikapforbund Agder utviklet ei pakke med ti kroppskort. Hvert kort har et bilde og ei bakside med én kroppsregel samt spørsmål som kan brukes i en samtale rundt regelen. De har også utviklet en veileder med forslag til refleksjonsøvelser, quiz og råd dersom du får mistanke om at noen er utsatt for overgrep.

– Kroppskortene er tenkt som forebyggende samtaleverktøy som kan brukes av alle som har kontakt med personer med utviklingshemning, sier hun.