Simon øver på vernepleie i Ghana

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Ingen her vet hva en vernepleier er, men sånn er det i Norge også, sier student Agnes Penttilä (24).

Ghana i Vest-Afrika: Det fortelles at babyer med Downs syndrom blir druknet. Noen tror babyene er forgiftet eller besatt. De som får leve holdes inne eller gjemmes bort. Mange med diagnoser dør innen de er fem år, fordi de ikke får nødvendig helsehjelp. Men det finnes unntak. Spesialskolen New Horizon i hovedstaden Accra har et tilbud til 106 barn og voksne med utviklingshemming. Privatskolen har spesialpedagoger og fysioterapeut, men ingen vernepleiere. Yrket finnes ikke. Hit kommer norske vernepleierstudenter for praksis i ti uker. Institutt for vernepleie i Harstad betaler 2000 kroner per plass, samme som i Norge.

En tredjedel av vernepleierstudiet er praksis. Læringsmålet for praksisen det siste året er å tilrettelegge for trivsel, deltakelse og likeverd. Her, student Agnes Penttillä med to elever ved New Horizon spesialskole.

Anne Myklebust Odland

– Det kan hende noen tenker negativt om praksisplassen og at vi ikke lærer det vi burde, men jeg er ikke i tvil. Hadde jeg vært sjef, ville jeg ansatt folk med utenlandserfaring, sier Penttilä.

En tredjedel av vernepleierstudiet er praksis. Studentene har praksisperioder alle tre studieårene. Læringsmålet for praksisen det siste året er å tilrettelegge for trivsel, deltakelse og likeverd.

Noah og favorittsangen Ayoo

Hver morgen står de to tenåringsguttene Noah og Joshua utenfor skoleporten og venter på student Simon Lauransen (21), som har kule tatoveringer oppetter armen. De smiler, tar sekken hans, gir ham det afrikanske håndtrykket fulgt av et knips opp i været. De første ukene måtte Simon gå ut av klassen deres fordi de var så opphengt i ham. Nå tenker han på hvordan det blir når han skal reise derfra.

Hver morgen venter Joshua (16) på at vernepleierstudent Simon Lauransen skal komme til skolen. De hører på Ayoo av Shatta Wale.

Anne Myklebust Odland

– Man knytter seg til mennesker. Det ville vært tilfelle i Norge også. Men jeg forbereder elevene på at jeg skal hjem og at det nå bare er noen uker igjen, sier han.

Han drar opp øretelefoner fra lomma og putter musikk i øret til Joshua, Ayoo med Shatta Wale.

– Skolen er så utrolig viktig for elevene fordi de ikke er velkomne i samfunnet. Det er et fantastisk fellesskap mellom lærere og elever, de synger og danser sammen. Jeg har jobbet i en bolig for utviklingshemmede i Norge, men har aldri opplevd samme måten å ta vare på hverandre som jeg ser her, sier Lauransen.

Lite forskning om praksis

Alle norske utdanningsinstitusjoner med høyere utdanning er pålagt å tilby utenlandsopphold. Det er imidlertid forsket lite på hvilket faglig utbytte studentene har av praksis utenlands og hvordan de hevder seg på arbeidsmarkedet.

– Praksis i Sør er relevant, men jeg har mine ambivalente tanker rundt det, sier Gurid Aga Askeland.

Hun er dosent emerita ved fakultet for sosialt arbeid på VID vitenskapelige høgskole, og har jobbet med internasjonalisering.

Gurid Aga Askeland, tidligere dosent ved VID vitenskapelige høgskole er ambivalent til å sende studenter på praksis i det globale sør.

Anne Myklebust Odland

– Det er ikke nok bare å sende ut eventyrlystne studenter. Et slikt opphold krever mer for- og etterarbeid enn praksis hjemme. Det burde vært forsket mye mer på dette, siden det er et politisk mål at flest mulig studenter får utenlandserfaring, mener Askeland.

Hun er opptatt av at de som skal veilede studentene i utlandet får tilstrekkelig opplæring.

– I Norge vil vi at studentene skal reflektere og innta et kritisk perspektiv. Det trenger de hjelp til. Men mange veiledere ser ikke dette som sin oppgave. De er mer opptatt av å overføre kunnskap og gi råd i den enkelte sak. Noen opplever det uvant at studenter stiller spørsmål, sier hun.

Oda Grytten klemmer Seiram. 4-åringen sovnet på husken på slutten av skoledagen. - Jeg prøver å distansere meg litt fra alle skjebnene, ellers blir jeg helt nedbrutt, sier studenten.

Anne Myklebust Odland

Praksis utenfor Norge lærer studentene noe om å være ny i en fremmed kultur, ifølge en studie Askeland og flere gjorde i 2015.

– De kjente på hvordan det er å føle seg usikre og maktesløse. Slik kan de forstå mer om hvordan det er å være en minoritet i Norge, hvordan det er å komme på Nav første gang, eller være henvist til barnevernet. Hvis studentene vokser i personlig erfaring på slike områder, vil det virke inn på hvordan de forholder seg til norske brukere, sier Askeland.

Hun mener at studenter som reiser ut profitterer på å se at sosialt og helsefaglig arbeid er mer enn slik vi definerer det hjemme.

Svømmer på ambassaden

Hver torsdag tar studentene i Ghana med seg grupper av elever til den norske ambassaden for å bade. Langs veien henger plakater med God bless you og Glory to God. Studentene sier de har lært hva religion betyr. På skolen ber og synger de hver morgen.

Fysioterapeut Audhild Rosberg ved ambassaden i Accra tar imot elever, lærere og studenter fra spesialskolen New Horizon hver uke. Her får hun igang vannleker.

Anne Myklebust Odland

Svetten pipler. Ambassaden har svømmebasseng i hagen. Ingen av barna kan svømme, heller ikke lærerne. Derfor er bading bare mulig de ukene det er praksisstudenter på New Horizon.

Audhild Rosberg, kona til ambassadøren kommer ut med juice og en bunke pent brettede håndklær.

– Jeg er begeistret for samarbeidet mellom skolen og utdanningen i Harstad. Det krever at mottakerinstitusjonen vet hva den vil bruke studentene til. Her er det på plass. Studentene får bidra med hele seg, og de tar med seg hjem en respekt og beundring for institusjonen, sier hun.

Studentene er raskt ute i vannet. Varsomt lokker de med seg elevene. De strekker ut en hånd, får dem til å slippe tak i kanten og bli med ut på dypere vann. Etter hvert både flyter og dukker de.

– Skal vi lage en ring og ta epler og pærer? spør Rosberg.

Hun er fysioterapeut og får i gang vannleker fra bassengkanten.

Simon Lauransen har fått Joshua til å mestre noe nytt i vannet.

Anne Myklebust Odland

Kunnskap begge veier

Oppgavene studentene får handler mest om miljøarbeid og omsorg. Det er ingen loggskriving, rapporter, vedtak, medisinering, injeksjoner og stell. Men de savner det ikke. De har øvd på slike ting i praksis hjemme.

– Vernepleiere kan jobbe så utrolig mange forskjellige steder. Får man jobb på en skole i Norge, må man forholde seg til spesialpedagoger og lærere, akkurat som her, sier Andrea Myrbakk (24).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Andrea Myrbakk hjelper en av elevene.

Anne Myklebust Odland

I stedet for å ta elever ut av klassen for å trene på ting, får de tilpassede øvelser i klasserommet. Princess (15) sorterer perler, Jesse (16) putter gamle nøkler på en sparebøsse. Og når det er gym, er lærerne flinke til å inkludere elever i rullestol.

Jesse (16) sitter for seg selv i kalsserommet og putter nøkler på en sparebøsse. Slik trener han finmotorikk. De norske studentene er imponert over hvor tilrettelagt undervisning og opplegg alle elevene får.

Anne Myklebust Odland

– I Norge er det så mye en-til-en-tiltak. Her inkluderer de på en annen måte, sier Oda Grytten (24).

Studentene gir lærerne kunnskap om diagnoser og kommer med forslag til hvordan situasjoner kan løses, i stedet for å daske elevene eller sende dem i skammekroken.

– Lærerne er veldig interessert i å høre hva vi mener. De har respekt for den hvite mann, «obrouni». I tillegg er vi jo studenter fra universitet. Den første uka ville læreren at jeg skulle ta over undervisningen. Da ble jeg klam og rød, sier Malene Stokke (23).

Malene Stokke og Elijah holder på med aktiviteter i klasserommet.

Anne Myklebust Odland

– Studentene våger mer

Leif Lysvik, førstelektor ved institutt for vernepleie i Harstad, har ansvaret for studentene i Ghana. Samarbeidet med praksisplassen har pågått i 18 år. Selv er han ikke tvil om at praksisen er god. Han holder kontakt med dem på mail og Skype og besøker dem i løpet av oppholdet.

Malene Stokke hjelper Mercy (16) ut til samlingsplassen på skolen.

Anne Myklebust Odland

– Det er ingen i fagkollegiet hos oss som har motforestillinger mot praksis i Ghana. Studentene lærer ikke det samme som i Norge, men de lærer noe annet som er relevant. Kulturforståelsen er uvurderlig. Jeg ser at studentene våger mer når de kommer hjem. De synger og tar i bruk estetiske fag. De lærer hvordan elever som lever i vanskeligstilte familier, motiveres til skole, sier Lysvik.

– Hva tenker du om at det ikke er vernepleiere på praksisplassen til å veilede dem?

– Det er spesialpedagoger ved skolen, og i utdannelsen de har er det vernepleierkompetanse. Jeg mener kvaliteten på veiledningen er god. Veilederen har også bodd mange år i London.

Leif Lysvik er førstelektor ved institutt for vernepleie i Harstad.

Anne Myklebust Odland

– Blir situasjonen til utviklingshemmede bedre av at skolen tar imot norske studenter?

– Den hvite mann har autoritet. At vi er der gir legitimitet til utviklingshemmede. En av lærerne, som har et funksjonshemmet barn selv, fikk mot til å ta med barnet ut. Mange forklarer utviklingshemming med straff og onde ånder. Vi kan korrigere det bildet, sier Lysvik.

• Les intervjuet med Salome Francois (89) som startet spesialskolen: Nektet gjemme bort datteren, startet spesialskole

Fantasi og entusiasme

Studentene har plukket seg ut hver sine klasser de vil være i. Tarjei Gautestad er med autistene. Læreren klipper opp stoffbiter, han har fått oppgaven med å skrive matteoppgaver i en kladdebok. Han synes det er inspirerende å se hvordan de bruker det de har. I lunsjen snakker studentene om det.

Tarjei Gautestad jobber med elever som har autisme-forstyrrelser. Her er lærer Genevieve sammen med Jojo.

Anne Myklebust Odland

– Hjemme er vi så pripne. Vi skal ha penger til alt og klager over kjøpestopp. Men ting trenger ikke være så innviklet, utbryter Simon Lauransen.

– Her er de løsningsorienterte og kreative på en helt annen måte, mener de andre.

– Det er så mye sang og musikk her. Entusiasme, glede, livsgnist, det skal jeg ta med hjem. Det er inspirerende å se hvordan de bruker estetiske fag og metoder i undervisningen, sier Tarjei Gautestad.

Klasserommet. De norske studentene har lagt merke til at lærerne sparer på alt.

Anne Myklebust Odland

– Hvordan blir dere bedre vernepleiere av å være her?

– Vi lærer mye om tilrettelegging. Vi må være med å finne løsninger så elevene ikke ser i veggen i tre timer. Vi diskuterer opplegget med lærerne. Jeg lærer å ta mer ansvar, sier Gautestad.

Barna må ha sponsorer

Ti av elevene bor på barnehjem og kjøres til skolen hver dag, de andre bor med familiene sine. Alle må betale skolepenger, ca 9000 kroner i året. Mange har private sponsorer.

– Hvis en sponsor trekker seg ut, har ikke lenger barnet skoleplass. Det er trist! utbryter Oda Grytten.

Oda Grytten har valgt å jobbe med de yngste barna på skolen. Her avslutter de skoledagen med lek ute i varmen. Hun gir Seiram (4) fart på huska.

Anne Myklebust Odland

Vanessa Adu-Akorsah er rektor og veileder. Hver uke har hun møte med de norske studentene.

– Mens lærerne er opptatt av livet på skolen, ser jeg at studentene er opptatt av helheten rundt dem, skole, hjem og samfunn. De observerer og kommer med interessante anbefalinger, og vi deler erfaringer. De kommer for å lære, men lærer oss mye tilbake.

Vanessa Adu-Akorsah er rektor ved New Horizon spesialskole og veileder de norske studentene.

Anne Myklebust Odland

– Hva er utfordrende med de norske studentene?

– De norske er veldig snille, de er gode til å klemme og ta på elevene. Elevene kan utnytte det. De er vant med fysisk avstraffelse hjemme. Noen ganger ser jeg at de norske ikke når fram. Da sier jeg til dem at de må være tydelige og bestemte, sier rektoren.

Studentene har lest lovverket om utviklingshemmede i Ghana, men ser lite til praktiseringen av det. Ingen har vedtak om tvang, og det skrives ikke avviksmeldinger dersom man må bruke makt.

– Gjør oppholdet i Ghana at dere tenker annerledes om bruk av tvang og makt?

– Etikken bak lovverket er riktig, men det kan kanskje gå for langt. Sånne ting har jeg begynt å tenke etter å ha vært her. I Norge har jeg brukt mange overtidstimer på å søke vedtak, sier Simon Lauransen.

Simon Lauransen og guttene klipper og limer og skal lage bursdagskort.

Anne Myklebust Odland

Relevante for norsk arbeidsmarked

De sitter på pauserommet de har fått for seg selv. Her tilbringer de halvannen times lunsjpause hver dag.

– Hva blir deres fortrinn når dere skal søke jobb hjemme?

– Jeg tror det ser bra ut på CV-en. Det viser at man har tatt en sjanse, at man er robust. Om man planlegger å jobbe i internasjonale prosjekter er det jo kjempebra, sier Malene Stokke.

Seks studenter fra vernepleierutdanningen i Harstad har praksis i Ghana: f.v: Oda Grytten (24), Malene Stokke (23), Andrea Myrbakk (24), Agnes Penttilä (24), Simon Lauransen (21) og Tarjei Gautestad (28).

Anne Myklebust Odland

Alle sier at praksisen gir nye perspektiver, at de blir litt klokere. En av dem vil jobbe i bolig, en annen med rehabilitering, en ser for seg barnehabilitering, en fjerde ønsker å jobbe med utviklingshemmede i barnevernet, en av dem med rus og psykiatri. Siden det er så stor variasjon i type stillinger for vernepleiere, vil erfaring fra Ghana være positivt og nyttig uansett, mener de.

– Hva liker dere minst?

– Man er svett 20 timer i døgnet. Jeg gleder meg til å fryse, fyre i ovnen og spise taco, ler Lauransen.

anne@lomedia.no

• Kristin Aldridge er ny leder for FO-studentene