Nektet å gjemme bort datteren - startet spesialskole

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Den eldste eleven ved spesialskolen New Horizon i Accra i Ghana er 60 år gamle Helen. Hun er datter til Salome Francois (89), som etablerte skolen i 1972. Helen fikk en hjerneskade etter barnesykdommen røde hunder. Foreldrene sendte henne til en spesialskole i England noen år, men tilbake i Ghana hadde hun ikke noe tilbud og ble holdt hjemme. Det førte til at Francois gikk i gang med å lage et skoletilbud til utviklingshemmede barn. I dag har privatskolen 106 elever, som får undervisning i klasserom eller som tilbringer dagen på et dagsenter med aktiviteter.

– Å oppdra et utviklingshemmet barn er ikke lett, og definitivt ikke i Ghana. Men på skolen vår får de utvikle seg. Jeg har sett barn komme hit som knapt kan gå. Innen et år kommer barnet løpende og kaster seg rundt halsen din. Hva mer kan du ønske deg i livet, sier Francois.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Spesialskolen New Horizon er privat. Elever må betale ca 9000 kroner i sklepenger i året. Mange av elevene har egne sponsorer.

Anne Myklebust Odland

Ti uker med praksis

Verdigrunnlaget til spesialskolen står skrevet på plakater og tegninger på veggene i skolebygningen: «There is no disability that stops you needing love and respect». På en annen plakat står det: «Do not leave us behind, we have so much love to share».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Simon Lauransen er vernepleier-student som har praksis på skolen i Accra.

Anne Myklebust Odland

Institutt for vernepleie i Harstad har hatt et samarbeid med denne skolen i 18 år. Hvert år kan norske tredjeårs-studenter søke om å få ha ti ukers praksis her.

Mange utviklingshemmede i Ghana holdes inne og har ikke noe tilbud om skole eller arbeid. Skolen er for noen få heldige.

Gråt bittert

Gjennom mange år har Francois arbeidet for å endre synet på utviklingshemmede, blant annet i overklasse-nettverket sitt. Hun har fått flere til å akseptere at utviklingshemmede har verdi.

– De første årene gråt jeg bittert over at den nydelige datteren min kom til å være tilbakestående. Jeg var flau, forvirret og forstod ikke hvorfor dette rammet oss, sier Francois, som er utdannet radiograf.

Å være utviklingshemmet i Ghana er forbundet med stigma. I de karismatiske kirkene og blant befolkningen med liten eller ingen skolegang forklares det med straff fra Gud og onde ånder.

– Mye har heldigvis forandret seg. Private personer og veldedige organisasjoner har gjort en innsats for utviklingshemmede. Mange flere forstår at det skyldes genetiske feil. Men ennå er det vanlig å gjemme barna eller holde dem inne. Det finnes ikke noe offentlig tilbud til dem, forteller Francois.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Oda Grytten har valgt å jobbe med de yngste barna på skolen. Her avslutter de skoledagen med lek ute i varmen. Hun gir Seiram (4) fart på huska.

Anne Myklebust Odland

Får ikke helsehjelp

89-åringen har beholdt kontoret sitt på skolen og behandles som en dronning når hun «stikker innom». Men til daglig er det rektor Vanessa Adu-Akorsah som driver skolen. Hun forteller at forekomst av utviklingshemming er den samme ved fødsel i Ghana som i andre land, men at svært mange barn ikke lever opp. Barn med Downs syndrom og hjertefeil får ikke den medisinske behandlingen de trenger og dør. På skolen har de et bredt spekter av elever og diagnoser, autisme, cerebralparese, Downs. Noen barn lever også med skader fra polio og amputasjoner etter ulykker.

– Vi opplever også en del triste skjebner ved at elevene våre ikke får den helsehjelpen de trenger. Vi hadde en svært dyktig elev som ikke fikk medisinsk behandling tidsnok etter et epileptisk anfall.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Malene Stokke og Elijah holder på med aktiviteter i klasserommet.

Anne Myklebust Odland

Må ha sponsorer til skolen

De som i dag har et tilbud ved skolen, er i alderen 4 til 60 år. De kommer fra både rike familier og fra barnehjem. Skolepengene er 5000 ghanesiske cedi i året (ca 9000 kroner). Omtrent halvparten av elevene har private sponsorer. Dersom en sponsor trekker seg ut, mister personen plassen.

– Ja, det er trist hvis et barn må slutte. Det har hendt at et barn må slutte i løpet av skoleåret. Men vi er avhengig av skolepenger for å betale lønn til lærerne. Heldigvis har vi mange sponsorer. Vi har bevist at vi kan gi et godt liv til barn og voksne med funksjonshemming, sier Adu-Akorsah.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Agnes Penttilä hører hvordan Leslie (34) har det.

Anne Myklebust Odland

Slet med å få lærere

Madam Francois forteller at det ikke har vært enkelt å etablere en skole for utviklingshemmede.

– Jeg slet med å få tak i lærere. De var redde for at hvis de jobbet her, så ville de selv kunne få slike barn. Det har vist seg å ikke stemme. Lærerne har født friske babyer, sier Francois og smiler.

Hun har også brukt mye tid på å lære opp foreldre og takle offentlig oppmerksomhet rundt skolen.

– På den tiden da skolen ble etablert, var det mange som gjemte barna sine, de følte seg så skamfulle. Jeg forstod at jeg ikke hadde noen skyld, at det ikke handlet om forgiftede barn, sier Francois.

Tidlig på 70-tallet møtte hun opp på kvinnemøter i veldedige organisasjoner, som American Women Association og overbeviste kvinnene om behovet for en spesialskole. Hun lagde også sin egen organisasjon, Society of Friends of the Mentally Retarded.

– Jeg sa at jeg skulle finne barna. Jeg forstod ikke da hvor vanskelig det var, siden mange ikke ville stå frem med at de hadde slike barn. Jeg brukte flere måneder på å finne barn, sier hun.

Første skoledag 10. januar 1972 i hennes hus var elevgruppen to jenter og en gutt – alle tenåringer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hver morgen starter med felles samling. De ber, synger, trommer, og danser. Både elever og lærere beveger seg til rytmene.

Anne Myklebust Odland

Mamma, jeg vil gå på skole

Hun forteller at de fleste foreldrene ikke ønsket skole for barna sine, de trodde barna var for dårlige.

– Jeg følte meg hjelpeløs og holdt mange ganger på å gi opp, men hele tiden var det et ekko inni meg fra det Helen sa: «Mamma, jeg vil gå på skole». Francois forteller at datteren ofte gråt da søsknene ble kjørt til skole om morgenen og hun måtte være igjen hjemme.

– Jeg gråt også for henne. Nå ser jeg at Helens liv har betydd mye for hvordan andre barn har fått det, sier Francois.

Det er mye sang og musikk på spesialskolen New Horizon. Her øver lærere og elever til en forestilling de skal vise for foreldre og sponsorer av skolen.

Anne Myklebust Odland