Gurid Aga Askeland understreker at praksis i utlandet krever mer forarbeid og etterarbeid enn om studentene har praksis i Norge.

Gurid Aga Askeland understreker at praksis i utlandet krever mer forarbeid og etterarbeid enn om studentene har praksis i Norge.

Anne Myklebust Odland

- Det er ikke nok bare å sende ut eventyrlystne studenter i praksis

De som skal veilede norske praksisstudenter i utlandet må læres bedre opp, så studentene får utbytte av utenlandserfaringen, mener Gurid Aga Askeland.
17.01.2019
09:07
10.04.2019 20:37

anne@lomedia.no

– Det er ikke nok at studenter er eventyrlystne. For at praksis i utlandet skal bli vellykket, krever det mye av utdanningsinstitusjonene som sender studenter ut, og de som tar imot, sier Gurid Aga Askeland.

Hun er dosent emerita ved VID vitenskapelige høgskole, fakultet for sosialt arbeid og familieterapi. Hun har jobbet med internasjonalisering og har gjort en studie om utenlands-praksis. Hun og kollegaer intervjuet 24 studenter på sosialt arbeid, der halvparten av dem hadde praksis i utlandet. Bortsett fra denne studien, foreligger det lite forskning på praksis i land i sør.

– Det burde vært forsket mye mer på dette, tatt i betraktning at det er et politisk mål at flest mulig studenter får utenlandserfaring i løpet av studiet, sier hun.

Lite forskning

Alle utdanningsinstitusjoner i Norge med høyere utdanning er pålagt å tilby studentene utenlandsopphold. I Stortingsmelding 16 står det at alle studieprogram skal ha internasjonaliseringstiltak. Det er ikke forsket på hva som er det faglige utbytte ved å ta praksis utenfor Norge, eller hvordan studentene hevder seg på det norske arbeidsmarkedet etterpå.

– Praksis i sør er relevant, men jeg har mine ambivalente tanker rundt det, sier Askeland.

Det er spesielt to ting hun er opptatt av:

• Norske studenter får ofte de beste praksisplassene i utlandet fordi de norske utdannings- institusjonene betaler for plassene. Dette gjelder særlig i det globale sør. Slik kommer norske studenter i konkurranse med lokale studenter. Mange land i sør har ikke råd å sende studenter til vesten.

• I mange land stilles det ingen krav om systematisk opplæring av dem som skal veilede studentene på praksisplassen. På praksisplasser i Norge stilles det derimot krav til fagområde og veilederkompetanse.

– Skal vi sende studenter ut, har vi et stort ansvar. Studentene bør få like god veiledning ute som hjemme.

Flest vil ha praksis i Sør

Studenter ved VID vitenskapelige høgskole har mulighet til å ta praksis i 27 land, fremgår det av søknadsportalen Mobility online. Av disse har VID samarbeidskontrakt med åtte land utenfor USA og Europa. Selv om praksisstedene i vestlige land er flere, ønsker de fleste studentene praksis i Sør.

– Flere studenter ønsker praksis i land i Sør framfor Europa, USA eller Australia. Årsakene er mange; studentene ønsker å møte noe som er svært forskjellig fra en praksis i Norge, de vil prøve noe annet, forstå sosialt arbeid i en annen kontekst, eller de har en spesiell interesse for et land, sier Ingvild Synnøve Huse, høgskolelektor ved fakultet for sosialfag.

– Hvordan forbereder dere de som reiser ut?

– Studentene informeres om hva praksis i utlandet kan innebære av kunnskap, ferdigheter, kompetanse, utfordringer. De søker og må ha gruppeintervju på engelsk og norsk. De som får tilbudet må være med på førpraksisseminar på flere undervisningsbolker gjennom høsten og måneden før de drar, i tillegg til et etterpraksis-seminar, sier Huse.

Veiledere trenger opplæring

I 2015 deltok 13 veiledere fra institusjoner i sør på et seminar ved VID vitenskapelige høgskole.

De kom blant annet fra Kenya, Tanzania, Etiopia og India. Askeland tok initiativ til konferansen.

– Det var veldig viktig at de kom. De som skal veilede norske studenter trenger å lære om landet studentene kommer fra. De må forstå studentenes kultur og sin egen rolle som veiledere. Vi erfarte at den rollen de er vant med ofte er forskjellig fra det vi som utdanningsinstitusjon forventer. Det er ikke nok å formidle dette skrifttlig. Det handler blant annet om man bruker en deltakende eller overførende læringsmetode, sier hun og utdyper:

– I Norge forventer vi at studentene reflekterer og inntar et kritisk perspektiv. De må lære å se seg selv og egen rolle i relasjon til andre, og de må lære å forstå faget i kontekst. Det trenger de hjelp til. Men mange veiledere ser ikke dette som sin oppgave. De er mer opptatt av å overføre kunnskap og gi råd i den enkelte sak. Noen opplever det uvant at studenter stiller spørsmål og er kritiske, sier hun.

Slik blir praksisen vellykket

Hun påpeker at det er viktig med forberedelser og etterarbeid, og oppfølging av studentene underveis, men at det varierer om utdanningsinstitusjoner gjør dette godt nok.

– Det er ingen krav fra myndighetene hvordan praksisen gjennomføres, sier hun.

I hennes egen lille studie av 24 studenter fra 2015 fant forskerne ut at de som hadde fått praksis utenfor Norge lærte noe om å være nye i en fremmed kultur og at de kunne overføre det til jobb i Norge.

– De kjente også på hvordan det er å føle seg usikkre og maktesløse. Dette kunne de bruke for å forstå hvordan minoriteter i Norge kan ha det. Hvis studentene vokser i personlig erfaring på slike områder, vil det virke inn på hvordan de forholder seg til norske brukere. De vil kunne sette seg inn i hvordan det er å komme på Nav første gang eller hvordan det er å være henvist til barnevernet. Hvis de klarer å overføre denne kunnskapen, tenker jeg at utenlands-praksis kan være veldig vellykket, sier hun.

Hun mener lærerne i Norge er nødt til å følge opp studentene før og etter.

– De må sette seg inn i hva som kreves, så de kan hjelpe studentene. De må lære om helsevesen, utdanningssystem, kultur, religion og politisk system før de reiser ut. Og de må forberedes på hvordan det er å leve i en fremmed kultur. Det er forskjell på å være turist og student i praksis, sier Askeland.

Fortrinn til jobb

Det har ikke vært forsket på om studenter som har praksiserfaring fra utlandet lettere får jobb.

– Praksis handler også om å etablere nettverk. Noen institusjoner bruker praksis bevisst for å rekruttere. Muligens går studentene som reiser ut glipp av det, men det vet vi ikke, sier hun.

– Hva er fordelene ved å ta praksis utenlands?

– Man vil forstå at sosialt arbeid er mer enn slik vi definerer det hjemme. Studentene kan få nye ideer og perspektiver som de tar med hjem. Noen forstår mer om hvordan religion gjennomsyrer samfunnet. Noen steder ber de før møter, og bønn er del av arbeidet med den enkelte. Det viktige er at sosialarbeideren anerkjenner religion som et aspekt i livet, sier hun.

Hun tror erfaring fra Sør kan hjelpe studenter til å se flere løsninger.

– Det er mye studentene kan grunne over: Hvilke system har de når de ikke har velferdsstat for å ivareta behov? Hvis man ikke har barnevern, hvordan ivaretar man barn da? Hvordan ivareta de fattige når de ikke har Nav? Å være nysgjerrig og undre seg er viktige egenskaper, sier hun.

Nektet å gjemme bort datteren - startet spesialskole i Ghana

• Hele familien blir påvirket når et barn har en diagnose

Skal vi sende studenter ut, har vi et stort ansvar

Gurid Aga Askeland

17.01.2019
09:07
10.04.2019 20:37