Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Det som omtales som kulturforskjeller i arbeidslivet er i realiteten klasseforskjeller, sier sosionom Miriam Mardan. Hun er en av initiativtakerne til en sosial entreprenørbedrift på Tøyen i Oslo, kalt Jobbsøkerhjelpen.

Hvem: Miriam Mardan (25)

• Sosionom med fire jobber: Jobbsøkerhjelpen, barnevernstjeneste, krisesenter og fritidsklubb

• År i yrket: 1,5

• Første jobb: Deltidshjelp på hagesenter

• Årslønn: 460 000 kroner til sammen

Inn i Navs blindsone

Det startet sommeren 2017. Siste året på sosionomstudiet ved OsloMet arbeidet Miriam på Jobb X, et karrieresenter for minoritetsungdom. De ble klar over ei målgruppe Nav ikke treffer, ungdommer på jobbjakt. Miriam og et par kolleger fra senteret gikk sammen og startet Jobbhjelpen.

Miriam øver på håndtrykk med deltaker Daniel.

Eirik Dahl Viggen

Fram til nå har de sosiale entreprenørene tatt imot rundt 400 ungdommer i blokka på Tøyen. De møtes i veiledning én til én og på jobbsøkerkurs i grupper. De fleste deltakerne kommer fra Oslo Øst, men tilbudet er åpent for alle.

• Foreldreveiledning på kontoret fungerte ikke. Da utviklet barnevernet i Sandnes en ny metode: På gulvet.

Gjennomsnittsalderen på deltakerne er 18 år. Noen har droppa ut av skolen, noen har en pause, noen søker jobb ved siden av.

Hvor: Jobbsøkerhjelpen

• En sosial entreprenørbedrift

• Startet i 2017 på Tøyen i Oslo

• Kandidat til Årets sosiale entreprenør 2018

• Veileder unge jobbsøkere (16-26 år)

• Lykkes med å få 67 prosent av deltakerne i jobb

• Finansieres av Oslo kommune og private givere

Ungdom starter ulikt

Arbeidslivet for unge er ifølge Miriam delt i to. I hennes analyse er ungdomsledighet et klassespørsmål:

Scenario 1: Som middelklassebarn veiledes du hjemmefra inn i arbeidslivet. Du lærer hjemme å snakke for deg. Oppdragelsen består mye av forhandling. Evnen til å utfordre autoriteter på en likeverdig måte er noe som skolen, det offentlige og framtidige arbeidsgivere verdsetter. Mamma og pappa leser over jobbsøknaden. En jobb kan bygge CV-en eller finansiere en sydentur med gjengen. Men jobb er kanskje ikke livsviktig.

Scenario 2: Du er arbeiderklassebarn med innvandrerforeldre. Foreldrene dine kom til Norge som voksne. De har slitt med å få seg jobb. Du får streng oppdragelse hjemme. Foreldrene dine har få relevante innspill til hvordan du skal skaffe deg arbeid. Motivasjonen din er ikke sydentur, men en mulighet for å hjelpe til hjemme, kanskje til å flytte ut.

Veileder Najmuddin i Jobbsøkerhjelpen holder kveldskurs for åtte ungdommer.

Eirik Dahl Viggen

Jobbet seg gjennom skolen

Miriam ble født i Libanon. Faren var irakisk flyktning. De første årene bodde hun perioder i Norge, men da hun ble 14, ble hun oslojente. Ingen av foreldrene fant seg en plass i det norske arbeidslivet.

– Vi bodde i Oslo sentrum og på østkanten. Fire personer på ett soverom. Vi var fattige, rett og slett.

16 år gammel var hun desperat etter å jobbe. Hun fikk deltidsjobb på et hagesenter samtidig som hun tok videregående skole. Med egen inntekt kunne hun som 18-åring flytte hjemmefra.

• Helleland vil ikke ha flere, men flinkere ansatte i barnevernet

• Simon øver på vernepleie i Ghana

Dropoutprosenten utfordrer

Tallene bekymrer: 27 prosent av elevene fullfører ikke videregående skole. På yrkesfag er dropout-prosenten hele 41 prosent (Statistisk sentralbyrå 2010-2015). 10 prosent av barn og ungdom lever i «familier med vedvarende lavinntekt», altså norsk fattigdom (Statistisk sentralbyrå april 2018). Flertallet av disse har innvandrerbakgrunn.

I noen bydeler i Oslo er andelen ungdommer som vokser opp i fattigdom det dobbelte. Mange trenger jobb og inntekt, og det fort.

Fikk 67 prosent av deltakerne i jobb

– Jeg avlasta familien min ved å flytte ut. For noen ungdommer har jobben en oppdragende effekt, for andre er det en livsnødvendighet, sier Miriam.

Siden har hun arbeidet mye. Miriam er i dag ansatt 40 prosent på Jobbsøkerhjelpen. I tillegg jobber hun 50 prosent i barnevernstjenesten i bydel Grünerløkka. I tillegg tar hun vakter på Krisesenteret i Oslo og på en fritidsklubb i en av de sørlige bydelene. Og hun er listefyll for Rødt.

Nå bruker Miriam nettverket sitt for det det er verdt, ved å tipse ungdom om hva de kan søke på. Fra gartneri til fritidsklubb. I fjor lyktes 67 prosent av deltakerne på Jobbsøkerhjelpen med å skaffe seg jobb.

– Når jeg har mye kontorarbeid, hender det jeg ringer en tidligere deltaker og spør hvordan det går i den nye jobben deres. Det motiverer!

Fyller velferdsstatens hull

Det finnes et behov ute blant ungdom for veiledning mens de søker jobber, før de «havner på Nav». Nav tilbyr hjelpeprogrammer, men der ligger noe av problemet. For å bli med i et program, må du kvalifisere som «reell arbeidssøker». Dette kjennetegner en reell arbeidssøker ifølge nav.no:

• du må være villig til å ta jobb hvor som helst i Norge

• du må ikke ha krav til lønn

• du må være villig til å ta både deltids- og heltidsarbeid

– Systemet har glemt at mange ungdommer vil ha jobb mens de går på skole. Vi ville lage noe som var mest mulig konkret, og kun fokusere på jobbsøking.

Gjennom kurs i grupper og én-til-én-veiledning lærer de deltakerne å forberede seg på spørsmål, å kle seg riktig – og å fjerne headsettet før du går inn til jobbintervju.

Sosionomenes oppdrag

Hvor er alle sosionomene? Det lurer Miriam på når hun starter arbeidsdagen. Jobbsøkerhjelpen er del av Tøyen Unlimited, en ansamling av sosiale entreprenører og pådrivere for bedre oppvekstmiljø og sosial endring i bydelen.

• Nå starter rettssaken mot Aleris: – Vi er rettsløse som oppdragstakere

Pådriverne deler adresse i blokka i Kolstadgata 1. Per i dag er hun den eneste som er utdannet sosialarbeider.

– Alle her driver jo med sosialt arbeid, selv om de ikke er profesjonsutdannet. Når jeg møter tidligere medstudenter og spør hvor de jobber, er svaret som regel Nav, «selv om jeg aldri hadde trodd jeg skulle jobbe på Nav». Jeg ønsker ikke å disse Nav, for sosionomene der gjør masse bra. Men jeg lurer på hvorfor ikke flere av oss er ute i felt.

Velferd på autopilot

Hun har en teori. Sosionomer i andre land er mer i opposisjon til systemet. I Norge er vi etter 50 år med velferdsstat vant til å tenke at staten og kommunen ordner opp.

– Jeg begynner å bli mer kritisk. Som sosionomer har vi et ansvar for å gjøre noe med systemer som ikke fungerer.

For Miriam betyr det noe mer enn å hjelpe enkeltmennesker, selv om det er viktig, og ser ut til å utgjøre mye av motivasjonen til dagens studenter på sosialt arbeid.

• Amerikansk professor: – Ikke la lærere gjøre jobben til sosialarbeidere!

– Faget vårt har utspring på den politiske venstresiden, og ønsket om å gjøre noe med sosial ulikhet. Se bare på erklæringene fra IFSW (Den internasjonale sosialarbeiderføderasjonen), de handler bestandig om dette.

Miriam tror høgskolene kan lykkes med å bygge opp økt politisk bevissthet blant studentene.

– Men det forutsetter at de tar inn eksterne forelesere, folk som er ute og jobber nå og som studentene kan identifisere seg med. Ikke bare folk med fartstid fra 70- og 80-tallet.

Vi lar Miriams utfordring gå til ferske og erfarne sosialarbeidere: Norge har mye velstand, men fortsatt er det mer enn nok moderne ulikhet til å la seg inspirere til handling.