Helge Eide, direktør for interessepolitikk KS

Kommunene må supplere statlige tilskudd med betydelige egenandeler for å gi asylsøkere de kommunale tjenester de har krav på, viser nye tall.

Som følge av den fortvilte situasjonen i Midt-Østen, opplevde Norge og flere andre land i Europa en stor pågang av nye asylsøkere høsten 2015. Under stor medieoppmerksomhet inngikk da seks av åtte partier på Stortinget et integreringsforlik. Her stod det blant annet at Regjeringen i samarbeid med KS skulle lage en oversikt over kommunesektorens økte kostnader knyttet til helse, skole, barnehage, barnevern med mer.

Regjeringen ble også pålagt å sørge for et forsvarlig økonomisk opplegg der kommunene ble kompensert for sine ekstrakostnader til både asylsøkere og til bosetting og integrering av innvandrere. Deler av dette oppdraget er fag – deler er politikk.

Det faglige består i å ha oversikt over kostnadene i kommunene. Dette samarbeider staten og kommunesektoren om gjennom det såkalte beregningsutvalget. Like før jul la utvalget fram oppdaterte tall for 2015, hentet fra et utvalg av vertskommuner for ordinære asylmottak.

Tallene viser at selv når man tar hensyn til den betydelige økningen av vertskommunetilskuddet i 2016, er de kommunale utgiftene til helse, barnevern, tolketjenester og administrasjon til asylsøkere i ordinære mottak klart høyere enn kompensasjonen de får fra staten.

Utgiftsdekningen er i gjennomsnitt 78 prosent av utgiftene. Men det er store variasjoner mellom enkeltkommuner, først og fremst på grunn av enkeltpersoners særlige behov for helsetjenester og barnevernstjenester. Også når det gjelder barnehagetilbud og skoletilbud til barn, som dekkes av andre tilskudd enn det generelle vertskommunetilskuddet, er utgiftene høyere enn de statlige tilskuddene.

Første spørsmål: Hva kan vi tolke ut fra disse tallene – ut over at utgiftene ikke kompenseres fullt ut?

Vi kan slå fast at enkeltpersoners behov for kommunale tjenester påvirker tildelingen av tjenestene i sterk grad. Økonomi vil alltid være en medvirkende faktor for omfanget av tjenester som gis samlet sett, men det er altså ikke slik at nivået på statlig kompensasjon i seg selv styrer tjenestene som gis til den enkelte.

Andre spørsmål: Hvilke konsekvenser bør dette få for den statlige politikken som Stortinget styrer?

Hvis integreringsforlikets føring om kompensasjon for kommunenes ekstrakostnader skal tas på alvor, må tilskuddssatsene fortsatt økes i neste budsjett. Og det var vel kanskje meningen at forliket skulle nettopp det – tas på alvor?

I tillegg er det behov for å se på en justert innretning av tilskuddet som sikrer at de kommuner som tar imot asylsøkere med omfattende behov for helse- eller barnevernstjenester ikke må dekke store deler av regningen over eget budsjett.