Jussprofessoren forteller for første gang hvorfor engasjementet for utsatte barn er så sterkt

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal bli lettere for andre barn å fortelle. Barn som opplever vonde ting, må få hjelp mens de fortsatt er barn, sier hun.

Når Elisabeth Gording Stang foreleser i alvorlige temaer på barnevernsstudiet på OsloMet, kan studentene se at hun får noe strikt over seg. Hun kan bli blank i øynene, stemmen blir høyere, hun girer på. Hvor kommer drivkraften fra?

Jussprofessoren (53) har et brennende engasjement for barns rettigheter, men har hatt kvaler med å stille til intervju. Tidligere har hun sagt nei til personlige intervjuer. Hun har visst at hun kunne få spørsmål om barndom og oppvekst og hvor gløden for faget kommer fra. Og hva skulle hun svare da?

Dramatisk barndom

Før koronaviruset kom, var kalenderen full: Hun skulle deltatt på flere samlinger for fylkesnemnder og barnevernstjenester for å snakke om dommene fra Strasbourg. Hun var så etterspurt at hun i februar måtte takke nei til over halvparten av henvendelsene. Det var dette vi skulle snakke om. Bidraget hennes i barnevernsdebatten, og behovet for å få dommene forklart og analysert.

Noen dager før intervjuet vårt sender hun en SMS. Hun lurer på om vi kan sette av ekstra tid. Hun vurderer å si noe offentlig som hun ikke har sagt før. Når vi møtes, er hun åpen om kvalene ved å snakke om barndommen. At hun ble utsatt for overgrep, av en i nabolaget.

– Før har jeg tenkt at det ikke er så relevant. Folk trenger ikke vite det for å lytte til meg. Jeg er den fagpersonen jeg er, uavhengig av hva jeg har opplevd.

To nye fellelser mot Norge i EMD. Professor i barnerett: - Nå må vi ha is i magen

Vil ikke bli for privat

Selv om det er privat, innser hun at erfaringen er en viktig årsak til engasjementet hennes for barns rettigheter. Det har ledet henne inn på et faglig spor som hun kanskje ellers ikke hadde valgt. Derfor vil hun svare ærlig.

– Det føles feil ikke å si det, når jeg vet inni meg at dette er mye av drivkraften for faget. Hvordan kan jeg ellers stå i klassen og si til studentene at det er viktig å snakke med barn om seksuelle overgrep?

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Elisabeth Gording Stang er blitt skjelt ut i sosiale medier etter å ha frontet barnevernsspørsmål i offentligheten. Men hele barneverns-Norge vil ha jussprofessoren på besøk.

Nadia Frantsen

Hun husker sin første juss-forelesning for studentene på Høgskolen i Oslo og Akershus, nå OsloMet. Det var 90 tomme blikk ut i luften. Hun skjønte at jurist-språket hennes ikke traff. I årene siden har hun tilpasset forelesningene og bygget opp den juridiske kompetansen på instituttet. Juss-kollegaer mener hun er en foregangskvinne i barnerett. Hun forsker og underviser, i blant annet menneskerettigheter, og er medansvarlig for videreutdanningen juss i barnevernsfaglig arbeid, som er del av regjeringens kompetanseløft.

Kan bli krav om master i barnevernet. – Kommunene bør kommer raskt i gang med videreutdanning av ansatte

Pesta i trappa

Da hun var barn måtte hun ofte se på Pesta i trappa, det uhyggelige bildet av Svartedauden. De hadde boka med maleriene av Theodor Kittelsen hjemme. Nesten hver dag bladde hun seg fram til bildet og fikk frysninger. En dag innvidde hun bestevenninnen sin i dette bildet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Da hun var barn måtte hun se på "Pesta i trappa" hver dag, det uhyggelige bildet av Svartedauden. I det bildet plasserte hun all sin barndomsangst.

Theodor Kittelsen/Nasjonalmuseet

– All min barndomsangst knytter seg til det bildet. Jeg hadde behov for å se på det. Det var kanskje en måte å få kontakt med følelsene, sier hun.

Gording Stang vokste opp som enebarn med moren Toril Havrevold som var skuespiller. Hun besøkte faren hver uke, og har i dag et nært vennskap med halvsøster Edda Stang, som hun er kollega med.

Hun ble født i 1966, og barndommen strakte seg utover på 70-tallet, da barna lekte fritt. De syklet på trehjulssykler, streifet rundt, løp inn og ut av hverandres hjem. Foreldrene trodde det var trygt, fordi det var trafikksikkert. At det kunne skje overgrep, var man ikke redd for. Dette var ikke tema på denne tiden.

– Jeg skulle ønske at jeg kunne løfte det fra mammas skuldre, hun bebreider seg så veldig.

Gording Stang er del av statistikken der det i snitt går 17 år før man forteller. Enten fordi man ikke har ord for erfaringene, fordi man trues til taushet, eller fordi man frakobler opplevelsene, det som kalles dissosiasjon.

Da hun var blitt voksen og fortalte moren, var hun redd for ikke å bli trodd.

– Selvfølgelig trodde hun meg. Men den frykten, som er irrasjonell, tror jeg mange barn har.

Jussen er et fantastisk verktøy

Bestemoren Elisabeth Gording drev teaterskolen som har fostret mange kjente skuespillere. I hele barndommen gikk hun på mormorens teaterskole, men ønsket seg aldri noen rolle. Hun var ubekvem med folks blikk på seg. Kunstner skulle hun ikke bli! Da hun skulle velge utdanning, skulle en venninne søke jus, hun sa «bli med da».

– Jeg var ikke like forelsket i det juridiske faget, som andre jurister. For meg har jussen betydning fordi den er samfunnsnyttig, understreker Gording Stang.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– For meg har jussen betydning fordi den er samfunnsnyttig, understreker Gording Stang.

Nadia Frantsen

Mens hun var student, engasjerte hun seg i JURK – Juridisk Rådgivning for Kvinner. Hun behandlet saker om kvinners rettsstilling, mishandling og barnevern og skjønte hva jussen kunne bety for mennesker. Hun oppdaget at jussen er et fantastisk verktøy for å styrke folks rettssikkerhet.

Hun husker en spesiell sak: Kvinnen som var blitt utsatt for seksuell vold av partneren i årevis. De skulle skilles, og booppgjøret skulle tas i retten.

– På mystisk vis var vi to studenter uten bevilling som ble hennes prosessfullmektige. Men vi var klar til døden for å kjempe for den damen, minnes Gording Stang.

Studentene møtte opp i tingretten med en tjukk perm med sakspapirer. Før de rakk å si noe som helst, sa motparten at de trakk saken. Det ble forlik.

– Jeg har tenkt på dette i ettertid. Bare det at vi var der, gjorde at kvinnen ikke ble overkjørt. Det ble en viktig erfaring for meg.

Det er barnets sak

Hun hadde begynt som stipendiat, da hun gikk ut i svangerskapspermisjon. Avhandlingen handlet om hjelpetiltak i barnevernet. Mens hun gikk gravid, begynte hun å huske ting fra barndommen. Midt på natten, våknet hun med filmer i hodet, sekvenser i farge og svart-hvitt hvor hun så seg selv utenfra.

Det var starten med flashbacks.

Da hun kom tilbake etter permisjonen og en rekke terapitimer og skulle ta fatt på avhandlingen igjen, så hun doktorgradsprosjektet sitt med nye øyne: Fra å være fokusert på foreldres rettigheter, valgte hun å rendyrke barnets perspektiv.

– Det er jeg så glad for! Det handlet nok om at jeg selv var blitt mor og at min egen historie kom opp.

For Gording Stang handler det om å ta barn på alvor. Bli kjent med barnet, høre hva barnet selv synes er viktig. Det er barnets sak ble gitt ut som fagbok i 2007.

– I det rettsvitenskapelige miljøet er det kontroversielt å rendyrke ett bestemt perspektiv. Men for meg var det et mål å bedre barnets rettsstilling i barnevernssaker. Jeg tror det er dette barneperspektivet som gjør at boken fortsatt selger.

Er blitt kalt nazi-professor

Det koster å fronte barnevernsspørsmål i offentligheten. Gording Stang er blitt kalt nazi-professor i en video, og Facebook-veggen hennes er blitt spammet ned. Blant annet etter at hun i Fontene kommenterte en dom som slo fast at foreldre ikke kan krenke barns personvern. Da måtte hun stenge siden sin.

– Det er ganske stressende innimellom, sier hun.

Da Gording Stang ble professor i 2016 fikk hun en ny trygghet. Da var hun ferdig bedømt i alskens komiteer og opplevde en utvidet frihet.

– Jo tryggere posisjon man har, dess lettere er det å ytre seg i offentligheten.

Vi må ha meningsbrytning. Å være uredd er en etisk forpliktelse, mener hun.

Selv nøler hun ikke lenger med å stille i TV-debatter eller uttale seg i pressen.

– Dessverre legger maktforhold i akademia begrensninger på ytringsfriheten. Jeg opplever at kollegaer sier «takk for at du sa det og det». Det gjør inntrykk, for jeg skjønner at folk vegrer seg.

En helt spesiell student

Da hun ble hentet til Høgskolen i Oslo og Akershus i 2008, tenkte hun: «Høgskolen? Er det jurister der?» Det var en fjern tanke at hun kunne undervise juss der. Men hun har aldri følt seg så mye hjemme noe sted, som med samfunnsforskere i barnevernsfeltet.

– De hadde til og med lest avhandlingen min! Jeg ble veldig glad.

Selv var hun redd studentene i starten. Når hun foreleste følte hun at hjertet skulle hoppe ut av genseren, smykket i halsen vibrerte, hun kunne skjelve på hendene. Det ble bedre med mengdetrening. Nå har hun funnet en form som treffer bra, og hun liker rollen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hun forsker og underviser, i blant annet menneskerettigheter, og er medansvarlig for videreutdanningen juss i barnevernsfaglig arbeid, som er del av regjeringens kompetanseløft.

Nadia Frantsen

– Jeg blir så rørt av nysgjerrigheten deres for faget, når de sitter og venter på meg, sier hun.

For noen år siden fikk hun et spesielt forhold til en student. Hun hadde en forhistorie med rus og var usikker på om hun skulle fortelle det til medstudentene. I et intervju i Khrono fortalte studenten at det var måten Gording Stang møtte henne på, som gjorde at hun turte være åpen.

– Noe av det jeg sa, fikk henne sikkert til å føle seg mindre ensom. Vi går rundt og tror at andre ikke har opplevd noe vondt i sitt liv.

Må bearbeide egne erfaringer

Hun vet at studenter kan ha personlige erfaringer som gjør at noen temaer blir vanskelige i undervisningen. Men her er Gording Stang klokkeklar: Man må tåle å delta. Studiestedene kan ikke operere med advarsler i undervisningen, som «trigger-warnings» og «safe spaces».

– Vi må heller hjelpe studentene til finne en måte å håndtere det på, som å skaffe seg en alliert som vet hva man sliter med.

Hun tror egne erfaringer nettopp er en drivkraft for mange som søker seg til barnevern og sosialfag.

– At egne erfaringer kan komme andre til gode, forutsetter at man har et avklart forhold til det selv.

Å gå i terapi er noe av det tøffeste Gording Stang har gjort selv.

– Jeg burde kanskje være sint. Men det er lettere å ta raseriet på vegne av andre barn. Jeg har det engasjementet, og det kommer jeg alltid til å ha.