Hun krever at Norge igjen får en egen sosialminister. En luftig idé eller realistisk?

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Mens trenden i andre land er å slå sammen departementer, vil Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO) gå motsatt vei. Hun vil ha et eget departement for sosialpolitikken, som skal ledes av en dedikert sosialminister.

– Drømmekandidaten min er Kirsti Bergstø (SV). Hun klarer å se helheten, og så er hun en av våre – hun er barnevernspedagog, sier Kvisvik.

Men også Ina Libak, sosionom og tidligere AUF-leder, kan være en solid kandidat, mener forbundslederen. Flere fra den rødgrønne leiren kommer hun ikke på og blir stum når Fontene ymter frampå med Senterpartiet (Sp).

– Og fra høyresiden?

– Bent Høie. Han skal bli statsforvalter i Rogaland etter valget, men han kunne vært en verdig kandidat. Det viste han i arbeidet med rusreformen!

– Like viktig som statsministeren

Kvisvik drømmer om en egen sosialminister som kan jobbe med mer enn det som handler om å få folk i jobb. Svever de rosa drømmene til værs eller er det noe som kan realiseres? Kvisvik har lansert ideen for partier på venstresiden, og har verken fått ja eller nei, men mener det må bli tema i regjeringsforhandlingene.

Mimmi Kvisviks drømmekandidater til å lede et sosialdepartement er Kirsti Bergstø (Sv) eller Ina Libak (Ap). Fra høyresiden kunne hun tenkt seg Bent Høie.

Hanna Skotheim

– Sosialpolitikkens vesen er å se utfordringer i sammenheng, for mennesker lever hele liv. Min drøm er en sosialminister som er overordnet de andre ministrene og som har «crossover-ansvar» på flere samfunnsområder. Altså, innflytelse på linje med statsministeren og finansministeren. Så viktig er det!

Når Kvisvik vil flytte ministerposten ut av arbeidsdepartementet er det først og fremst for å ta et oppgjør med den «stramme arbeidslinja».

– Vi er mye mer enn arbeidstakere. Det er ikke lett å få eller beholde en jobb hvis du ikke har en trygg bolig, eller bekymrer deg for ungene dine og bruker kreftene på det. Man må jobbe med helheten rundt folk. Det tror jeg man har slutta litt med. Man tar tak i en liten flik av folks utfordringer. Det oppleves urimelig for den det gjelder, og så stopper det opp, sier Kvisvik.

Les også: Når Nav-pengene blir satt på pause: «Ekstremt stress»

Oppgjør med arbeidslinja

«Arbeidslinja» er betegnelsen på det politiske målet om at den enkelte skal arbeide og forsørge seg selv framfor å leve på trygd. Begrepet kom for fullt inn i den sosialpolitiske debatten på 1990-tallet.

– Er begrepet negativt for deg?

– Arbeid er et godt sosialpolitisk virkemiddel. Men veien til arbeid er mer komplisert for noen. Skal vi gå på den veien, må vi ta med alle dumper, høl og omveier, sier Kvisvik.

– Hvorfor er det et problem at arbeid og sosialfeltet ses i sammenheng?

– Problemet er at de ikke gjør det. Det er et ensidig fokus på arbeid. Man drar ikke nok veksler på andre sosiale tiltak, sier Kvisvik.

– Hvis vi får en sosialminister med eget departement, hvordan ser du for deg at vedkommende vil få innflytelse i andre departementer?

– Det er helt avhengig av hvordan vi definerer rollen, men en overordnet sosialpolitikk må være hele regjeringens anliggende, sier Kvisvik.

Det er bare seks år siden hennes politiske engasjement våknet for fullt. Nå kan sosionomen havne på Stortinget

Den siste sosialministeren

I Arbeids- og sosialdepartementet henger bildegalleriet med ministrene tilbake til 1913. Her henger også Ingjerd Schou (H) i glass og ramme. Hun var siste sosialminister, før stillingen ble sammenslått til arbeids- og sosialminister av Bondevik II-regjeringen i 2004. Schou, som i dag er stortingspolitiker i utenriks- og forsvarskomiteen, mener det var riktig grep.

– Det er viktig å kombinere velferdsordninger med arbeid. Så jeg mener det er den rette forståelsen å se sosiale ytelser og arbeid i sammenheng. Vi bør ikke skille disse politikkområdene, sier hun.

Bildegalleriet henger i Arbeids- og sosialdepartementet. Ingjerd Schou (H) var sosialminister inntil Dagfinn Høybråten (KrF) overtok som arbeids- og sosialminister i 2004–2005.

Hanna Skotheim

Hun nevner seniorpolitikk i arbeidslivet, fattigdomsbekjempelse og ytelser, og påpeker at alt dette handler om å lage et sikkerhetsnett og tilrettelegge for arbeid og slik være med å løse sosiale problemer.

– Hva er du mest fornøyd med å ha gjort som sosialminister?

– Handlingsplanen mot fattigdom! Den handlet om å få flere ut i arbeid og berørte 12 departementer, blant annet helse og utdanning, ikke bare sosialfeltet alene. Vi startet også opp prosjektet SATS i Nav, som handlet om å gå sammen om arbeid, trygd og sosiale tjenester.

– Hva ville du gjort om du igjen ble sosialminister?

– Det er mye god helse i å arbeide. Jeg ville fortsatt inkludert forståelsen av arbeid i sosialpolitikken. Og så ville jeg vært opptatt av å løse sosiale utfordringer både på system- og individnivå, sier Schou.

Ingjerd Schou var den siste sosialministeren og gikk av i 2004, før stillingen ble slått sammen til arbeids- og sosialminister av Bondevik II-regjeringen. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Hans Kristian Thorbjørnsen

Trend i andre land

I mange land har det de siste tiårene vært en trend at departementer slås sammen framfor å splittes opp, påpeker Jostein Askim, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Det er for å unngå silotenkning, sier han.

I Norge er også sammenslåing av departementer eller flytting av saksfelt fra ett departement til et annet tegn på at man tenker nytt om hva man vil se i sammenheng. Innvandringspolitikk har eksempelvis vært lagt til ulike departementer (kommunal og arbeid), før det nå ligger i Justisdepartementet.

– Dette har betydning. Det vil bety noe for sosialpolitikken om den ses med helse eller arbeid, eller skilles ut, sier han og legger til:

– Det er tverrpolitisk enighet om å få folk som er på ytelser ut i arbeid. Jeg antar at det arbeidet kan bli vanskeligere om man skiller ut sosialfeltet.

– Hvilke fordeler kan det ha?

– De som er på sosiale ytelser og som ikke kan jobbe, vil trolig ikke oppleve å bli «pisket» på samme måte som i dag. De vil få et departement som er dedikert til deres situasjon og som sannsynligvis jobber for mer midler til ytelser og trygd, sier Askim.

Slik reformerer man

– En sosialminister med overgripende ansvar og innflytelse på de andre departementene. Er det realistisk?

– Ministerstyret vi har i dag innebærer en norm om at statsrådene har sterk innflytelse i eget departement og ikke blander seg altfor mye inn i de andre. Men det betyr ikke at det er sjanseløst med ansvar på tvers, sier Askim.

I flere land er det en trend at det blir flere statsråder, men likevel stabilt antall eller noe færre departementer, forteller statsviter Jostein Askim.

Universitetet i Oslo

Norge har hatt «tverrgående» ministre, blant annet planleggingsminister under Thorbjørn Jagland og beredskapsminister under Erna Solberg, men de posisjonene har aldri fungert særlig lenge, påpeker han.

– Hvis man skal reformere et saksområde så flytter man oppgaver og ansvar. Det er mulig så lenge det er politisk vilje, sier Askim.

– Har organiseringen noe å si egentlig?

– Spør du en saksekspert vil vedkommende kanskje mene at det er viktigere hvilke nye ideer regjeringen kommer med og hvilke politikere vi får. Jeg er ikke uenig i det, men vi som er statsvitere har tro på at organisering har stor betydning for politikk i praksis, sier Askim.

Sosialpolitisk suksess i Norge

Sosialpolitikken har en lang historie i Norge. Folketrygden i 1967 var en milepæl, og da sykepengeordningen kom i 1978 anså man det sosiale sikkerhetsnettet å være på plass, forteller Tone Fløtten, daglig leder i Forskningsstiftelsen Fafo.

– Men utover på 1980-tallet kom kritikken mot velferdsstaten. Noen mente den var for kostbar, at den ikke lyktes med å sikre alles levekår, og noen mente at den fratok individene ansvar for eget liv. Det har vært mange reformer, men siden starten på 1990-tallet har arbeidslinja vært et dominerende ideal, sier Fløtten.

Tone Fløtten, dgalig leder i Forskningsstiftelsen Fafo.

Ole Palmstrøm

– Er sosialpolitikken blitt usynlig i arbeidsdepartementet?

– Nei, det vil jeg ikke si. Sosialpolitikken er sammenvevd med arbeidslivspolitikken og skal støtte opp under arbeidsmarkedets behov.

– Hva tenker du om en egen sosialministerpost? Er det lurt?

– Jeg er ikke sikker på om det vil gjøre noen stor forskjell. Jeg ser at det kan ha symbolsk betydning, men i den norske modellen er arbeidslivs- og sosialpolitikken gjensidig avhengig av hverandre. Det er imidlertid viktig at man ikke mister det sosiale av syne, og at man er oppmerksom på arbeidslinjas begrensninger. Jeg kan savne et klarere sosialpolitisk perspektiv der, sier hun.

Mange suksesshistorier

Fløtten understreker at dersom det er et politisk ønske er det ikke noe i veien for å ha en egen sosialminister.

– Men jeg mener det er viktigere hvordan man innretter politikken.

Hun definerer sosialpolitikk bredt. Det er velferdspolitikk, utdanningspolitikk, familiepolitikk, helse- og omsorgspolitikk, fordelingspolitikk – mye mer enn ytelsene til dem som ikke jobber og de sosiale tjenestene.

– Sosialpolitikk, eller velferdspolitikk, bør derfor være en hel regjerings prosjekt, akkurat som med integrering og likestilling. Det skal man jobbe for på alle samfunnsområder. Alle statsråder må se på hvordan politikken de fører slår ut på folks levekår, sier Fløtten.

– Har sosialpolitikken som er blitt ført i Norge gitt oss noen suksesshistorier?

– Mange. Reiser vi ut av Norge og retter kikkerten hjem, ser vi at veldig mye fungerer bra. Vi har et utdanningssystem for alle, gratis helse- og omsorgstjenester, høy yrkesdeltakelse, lite fattigdom og lav ulikhet. Sammenliknet med andre land har den norske befolkningen gode levekår. Det er ikke tvil om at den norske modellen leverer. Men selvsagt er det områder man kan gjøre noe med.

– Kan du trekke fram noen viktige sosialministre?

– Det er mange som har innført ordninger eller gjennomført reformer som har hatt stor betydning. Sosialpolitikken blir aldri ferdig formet, og det vil skje tilpasninger og endringer under alle ministre, sier Fløtten.

Vil heve satser for trygd

I 2021 vil rundt 360.000 nordmenn få utbetalt uføretrygd, og ca. 130.000 får arbeidsavklaringspenger, viser statistikkbanken i Nav. Til sammen utgjør trygde- og pensjonsutbetalingene nesten en tredjel av statsbudsjettet.

FO-lederen vil gi den nye sosialministeren i oppgave å øke beløpene, mens andre vil stramme inn utbetalingene.

Mimmi Kvisvik var villig med på Fontenes fotostunt for å promotere ideen sin om en egen sosialminister for Norge.

Hanna Skotheim

– Det er feil å holde satsene lave og tiltaksperiodene korte. Konsekvensen er at folk på stønad bruker alle kreftene på å få endene til å møtes, i stedet for å konsentrere seg om å komme i jobb, sier Kvisvik og legger til:

– Jeg har aldri møtt noen som ikke vil jobbe, men så sliter de med så mye at de ikke makter det. Eller de har mista trua på at de kan bidra med noe.

– Hva skal din sosialminister gjøre med det?

– Være tydelig på å løfte folk og ikke holde dem nede. Sosiale problemer kan ikke løses individuelt, men på tvers av fagområder. Sosialpolitikken går på kryss og tvers, det berører kunnskap, kultur, kommunal, barne- og familiedepartementet, men hvem overskuer helheten? sier hun.

Sosialfaglig kompetanse

Kvisvik mener en ny sosialminister må sørge for å ha sosialfaglig kompetanse i departementet sitt. Hun vil ha gjennomgang av Nav, enda tidligere innsats generelt og i oppvekstpolitikken, og lovfeste forebyggende arbeid i kommunene.

– Vi må ha helhetlige tanker om hva som er forstyrrelser i folks liv, sier hun.

– Hvor begynner de sosiale problemene?

– I oppveksten. Derfor må vi få til fattigdomsbekjempelse, rausere stønader, bedre fordelingspolitikk, flere universelle løsninger, sier Kvisvik.

Før sommeren satte FO sosialpolitikk på dagsorden da de inviterte til seminar i samarbeid med Agenda. Også i Arendalsuka fortsetter FO debatten.

– Kommer du nå på flere gode kandidater til å være sosialminister, for eksempel fra Senterpartiet?

– Sp? Nei, ikke som jeg opplagt ser.

– Flere på høyresiden da?

– Det må være tidligere barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) da, eller Kari Kjønaas Kjos (FrP). Men de er individualistiske i måten å tenke på vet du, og så kjenner jeg ikke de folka så godt.

FO-lederen vil gi den nye sosialministeren i oppgave å øke beløpene på ytelser, mens andre vil stramme inn utbetalingene.

Hanna Skotheim