Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Da skytingen pågikk, gjemte Ina Rangønes Libak seg bak et piano i kafébygget på Utøya. Hun var 21 år sommeren 2011. Anders Behring Breivik skjøt henne minst fire ganger, i hendene, i kjeven og brystet. Dette vitnet hun om i rettssal 250. Hun løp ut av bygget, ropte at hun var skutt. Hun ble båret mot skogen hvor de ble liggende 20 meter fra pumpehuset.

– De første årene etter Utøya likte jeg ikke å snakke om det. Jeg tenkte at det var min personlige historie. Men de siste årene er det blitt mer tydelig for meg at 22. juli er politikk og at jeg er et tidsvitne. Jeg må fortelle for at det som skjedde blir i Norges hukommelse, sier Ina Libak (31).

Skal til Utøya

På tiårsmarkeringen i år skal hun delta på en minneseremoni i Ås for Ingrid Berg Heggelund. Det er der Ina Libak selv har bodd de siste fire årene. Så skal hun mest sannsynlig delta på et arrangement på Utøya.

– Hvordan synes du det er med all oppmerksomheten rundt terrorangrepet nå som det snart er gått ti år, ripper det opp i vonde minner?

– Det er bare bra med så mye oppmerksomhet. Jeg er mye mer redd for det motsatte. At det skal bli stille og taust, sier Libak.

Hun er en av fire unge fra Utøya som er med i dokumentaren Generasjon Utøya, som hadde kinopremiere tidligere i år.

Ina Libak har vært tilbake på Utøya mange ganger etter sommeren 2011. Her taler hun til forsamlingen i 2019 da filmcrewet følger henne i arbeidet med dokumentaren.

Fenris Film

– Jeg er veldig glad for alle bøker, filmer og podkaster. Det minner oss om hva det var, brutaliteten, og hvor farlig hat kan være, sier hun.

Vil være sosionom

Libak var ferdig utdannet sosionom i 2016 og rakk ikke mange år i yrket før hun ble AUF-leder i 2018 til 2020. Da hun gikk ut av politikken i fjor var det for å jobbe som sosionom igjen.

– Jeg ville gjøre det jeg har utdanna meg til, og så følte jeg at det hastet litt å ta det i bruk. Politikk er jo et tillitsverv, ikke et yrke på samme måte. Og så ville jeg ha mer erfaring fra arbeidslivet, også hvis jeg skal ha noe å ta med inn i politikken igjen engang i framtida, sier Libak.

Sommeren 2011 var hun på AUFs sommerleir på Utøya for fjerde gang, da som fylkessekretær.

– Jeg var med i politikk fra jeg var 16 år, og brukte hele ungdomstiden min på AUF. I fjor, da jeg ga meg som leder, kjente jeg at det var et stort kapittel i livet som jeg ville avslutte, sier hun.

Flere samtaler om hat

– Hva synes du har vært vondest i det offentlige ordskiftet etter 22. juli?

– Sylvi Listhaug-posten, om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» og hvordan andre erfarne politikere reagerte på det. Erna Solberg sa noe som at «jeg ville ikke brukt de ordene». Det synes jeg var vondest. Når politikere du stoler på ikke er tydelige på hva som er greit å si og ikke. Jeg er veldig redd det skal bli stuerent med hatefulle ytringer og at ingen sier fra når noen går over en grense, sier Libak.

Filmen Generasjon Utøya hadde premiere i april. En av de tingene Libak vil at vi skal snakke mer om er grensene for hets og hatefulle ytringer.

Fenris Film

Hun tilføyer:

– Vi må tørre å trekke opp tydeligere grenser for hva som er hets og sjikane. Vi har vært for milde, fordi vi skal verne ytringsfriheten, sier hun.

Nå, ti år etter terrorangrepet håper Libak vi er klare til å ta vanskeligere og dypere samtaler om det som skjedde og hva som provoserte det fram.

– Vi må tørre å ha flere samtaler: Hva skal til for at vi kan ta et ordentlig oppgjør? Hva er en hatefull ytring, hvor skal grensen gå? Hvorfor havna han utenfor, og hvordan kan vi få flere inn i fellesskapet? sier Libak.

Hadde flere kommuner hatt et slikt tilbud, ville det vært færre barnevernssaker, mener lederen av Husøy psykisk helse

Finne ressurser i folk

Libak har jobbet i et tiltak for kvinner i rus i Oslo det siste året, og i sommer jobber hun med avrusning på Aker sykehus.

– Var det noe i tiden etter Utøya som gjorde at du valgte å bli sosionom?

– Mamma er sosionom, så jeg har vel alltid tenkt litt på det. Men jeg merket jo i tiden etterpå hvordan det var å være avhengig av hjelp og av velferdsstaten. Jeg fikk kanskje et nytt blikk på det. Hvor viktig det er å finne ressurser i folk. Det er det jeg liker med sosionomyrket, sier Libak.

Hun var innlagt på Ullevål universitetssykehus i en måned etter å ha blitt skutt.

– Hva slags hjelp fikk du i tiden etter terrorangrepet?

– På sykehuset fikk jeg virkelig helsehjelp i verdensklasse. Da jeg ble utskrevet var det viktig for meg å komme i gang med studiene. Jeg hadde et veldig behov for normalitet, sier Libak, som da studerte internasjonale miljø- og utviklingsstudier i Ås.

Etter Utøya utdannet Ina Libak seg til sosionom. – Nå er det riktig for meg å være i yrket i stedet for i politikken, sier hun.

Adrian Nielsen

– Fikk du hjelp av psykolog?

– Ja. Men jeg snakket mest med venner, familie og AUF-ere, det var det som fungerte for meg. Vi var veldig forskjellige mennesker på Utøya, og det er kanskje litt tilfeldig hvem som har slitt etterpå og ikke. Men det er helt klare tall og historier som viser at oppfølgingen ikke har vært god nok for mange, sier hun.

Det var 529 ungdommer på Utøya. Libak sier hun har vært heldig som har fullført studier og vært i arbeidslivet siden.

Bekjempes med sosialdemokrati

Da Libak ga seg som AUF-leder i fjor, sa hun samtidig nei til å stå på stortingsliste for Arbeiderpartiet.

– Jeg syntes det ville være mye å forplikte seg til å være folkevalgt i fire år, sier hun.

– Tenker du at du får utrettet mer med faget ditt enn med politikk?

– Det er to forskjellige måter å være med å endre samfunnet på, tenker jeg. Politikk er egentlig det største privilegiet. Det gir en stor sjanse til å endre systemer, det følte jeg veldig i AUF. I en vanlig jobb endrer man ikke systemer i samme grad, men mer for enkeltmennesker. Selv om mennesker må endre på ting i livet sitt selv, er man en hjelper på den veien, sier Libak.

– Hva skal vi gjøre med dem som er i ferd med å bli høyreekstreme?

– Høyreekstremisme kan bekjempes. Med sosialdemokrati. Det er utrolig viktig at alle føler at de hører til i samfunnet, at de har en jobb å gå til, noe å stå opp til. Jeg er forferdelig bekymret for alle de unge som ramler ut. Det gjør noe med selvfølelsen og tilhørigheten. Så, jobb og fellesskap!

Hun legger til:

– Når Arbeiderpartiet får regjeringsmakt etter valget må vi tørre å ta en kursendring, særlig med tanke på fellesskap. Vi må sørge for en velferdsstat som gir folk den hjelpen de trenger og ikke havner utenfor. Vi må tørre å ha en sosialpolitikk så folk har noe å leve av, sier hun.

Alexander Skadberg: – Uten barnevernet hadde Norge sett helt jævlig ut

22. juli-kortet

– Hvordan synes du det har vært å delta i den politiske debatten om 22. juli og det som skaper høyreekstremisme?

– Jeg er enig i at vi ikke har hatt et ordentlig oppgjør om det, men jeg tror heller ikke vi får ett oppgjør. Oppgjøret må skje hele tiden, sånn er det med det som er viktig. Vi må ha en kontinuerlig debatt om hva tankegodset til terroristen besto i, vi må gå mye mer i dybden, få mer kunnskap. Det er så mye vi må snakke om: hva skal barn lære om det i skolen for eksempel, og hvordan skal beredskapen framover være?

– Utøya-kortet eller 22. juli-kortet, hva betyr de begrepene for deg?

– Det er ikke et reelt begrep. Det er uttrykk noen har funnet på for å dytte andre ut av debatten. Hvorfor skulle ikke vi som har kjent det på kroppen få mene noe om høyreekstremisme? Vi spiller ikke offer, vi er det, sier hun.

– Er det noe i Arbeiderpartiets politikk det må tas oppgjør med, som framprovoserte høyreekstremisme og terrorangrepet?

– Nei, hvis det er noen som har løfta temaet til debatt så er det Arbeiderpartiet. AUF har sagt veldig tydelig at vi vil ha en ny 22. juli-kommisjon som skal gå inn i tankegodset som lå til grunn for massedrapene. Vi må gå grundigere inn i verdisynet, konspirasjonsteoriene og det politiske hatet bak terrorangrepet.

– Vil du være med i en slik kommisjon?

– Nei, det trengs nye stemmer, ny innsikt, sier Libak.