Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I løpet av de 11 årene Ida Krag-Rønne Mannsåker jobbet som sykehussosionom ved Oslo universitetssykehus, opplevde hun at de andre yrkesgruppene på sykehuset hadde begrenset forståelse av kompetansen hennes. Hun ville gjerne finne ut hva det kunne handle om og har forsøkt å gjøre det ved å forske på sykehussosionomenes praksis ved akutt og kritisk sykdom hos barn og unge. For ikke lenge siden disputerte hun med sin doktoravhandling hvor hun har sett på følgende:

• Hvordan sykehussosionomer begrunner sin praksis.

• Hvordan de posisjonerer seg i det tverrfaglige samarbeidet

• Hvilken kompetanse de bruker når de samarbeider. Med kompetanse sikter hun til kognitiv, sosial og emosjonell kompetanse. Kognitiv som i hva slags informasjon som er viktig og hvordan man skal få tak i den. Sosial som i hvordan skal man formidle informasjonen og når bør man formidle den. Emosjonell som i even til å oppfatte pasienters sinnsstemning og bevissthet rundt egne reaksjoner og hvordan du skal håndtere dem.

– Vi sykehussosionomer må være mer synlige. De fleste har kontor langt unna den posten de jobber på, og det krever da en ekstra innsats for å være synlig for avdelingen og pasienter. Derfor må vi ta mer ansvar for å være tilgjengelige. Ellers er det bare de som vet om deg eller har erfart de tjenestene du kan gi, som vil spørre deg om hjelp, sier Mannsåker.

Sårbare sykehussosionomer

Selv om det har vært sykehussosionomer i Norge siden 1947, er det ingen garanti for fremtiden deres, mener Mannsåker.

– Jeg tror det vil være behov for personell som utfører de oppgavene sykehussosionomene i dag gjør framover. Men det er ikke selvsagt at disse skal utføres av sosionomer. Vi ser allerede at sykehussosionomstillingene kan være sårbare i nedbemanningsprosesser.

Derfor mener Mannsåker at de i større grad må jobbe for å synliggjøre og begrunne det de gjør.

Som sykehussosionom må man samarbeide med mange andre yrkesgrupper, som for eksempel psykologer. Ida Krag-Rønne Mannsåker møter på psykolog Linda David i gangen på Oslo universitetssykehus.

Hanna Skotheim

Særlig i engelskspråklige land er helsesosialt arbeid og sosialt arbeid på sykehus en av hovedområdene sosionomer jobber innenfor. Også i Sverige har de kommet lenger. Der har de 4000 sykehussosionomer fordelt i kommunetjenestene og på sykehusene. Eller kuratorer, som de kalles i Sverige. Til sammenligning har vi i Norge rundt 400, men de organiserer det altså ulikt i nabolandet. I Sverige kan de skrive ut en pasient til en person i kommunen som har kompetanse på helse og sosialt arbeid. I Norge har vi ikke nødvendigvis noen med sosialkompetanse å henvise til.

I forskningen til Mannsåker, har hun intervjuet 19 sykehussosionomer som jobber med barn på somatiske sykehus og har en akuttfunksjon. Årsaken til at sykehussosionomene er sårbare i Norge, ifølge Mannsåker, er at det er få sosionomer, de har ikke autorisasjon og det finnes ingen nasjonale retningslinjer for sosialt arbeid på sykehus. Og så er det lite forskning. Med Mannsåkers ferske forskning, ønsker hun å bringe inn ny kunnskap om sykehussosionomer og erkjennelse av dem slik at deres legitimitet øker.

Sosionomens rolle på sykehus

Hva er det egentlig en pasient kan få hjelp til ved et sykehus som har sykehussosionomer?

– Sykehussosionomer utgjør en del av det tverrfaglige tilbudet rundt pasienten og pårørende for å styrke deres opplevelse av mestring av sykdom og den endrede situasjonen. I dette arbeidet bidrar sykehussosionomen både med praktisk bistand, informasjon, råd og veiledning om rettigheter, og psykososial kartlegging og oppfølging, svarer Mannsåker. 

For å kunne gi informasjon om rettigheter, må sykehussosionomene kartlegge pasientens individuelle situasjon. På den måten kan de tilpasse informasjonen og rådene til hver enkelt.

– Ved å kartlegge pasienten, kan vi også finne ut andre sårbarheter i livet deres.

Har personen utfordringer med bolig? Hvordan står det til med relasjonen til paret og hva med barnet? Og hvordan står det til med økonomien?

– Vi kan være bindeleddet mellom pasient og familie, og mellom foreldre og helsepersonell. Vi skal hjelpe foreldrene til å være gode støttespillere til barna, men også veilede helsepersonell.

Kan bli en kamp

Mannsåker opplever at annet personell har en snever forståelse av hva de kan gjøre. Derfor må sykehussosionomer synliggjøre at de har bred kompetanse. De må også kunne begrunne hvorfor en sosionom skal ta ansvar for akkurat det. Og det er her dette kommer inn:

I forskningen har Mannsåker også sett på sykehussosionomenes yrkesutøvelse i akuttfasen ved kritisk sykdom hos barn og unge i lys av et jurisdiksjonelt perspektiv. Og her trengs en forklaring:

Sykehussosionomenes jurisdiksjon handler om det arbeidsområdet de har ansvaret for og som alle rundt anerkjenner at de har ansvaret for. Ut ifra hvordan andre oppfatter sosionomenes ansvar og kompetanse, kan man si at råd og veiledning om rettigheter er typiske oppgaver som tilhører sosionomenes ansvarsområde. Men andre oppgaver som sosionomer gjør og mener de har kompetanse til, kan også andre yrkesgrupper mene at de gjør like godt. Ta for eksempel støttesamtaler til foreldre i krise. Dette er type oppgave som sykepleiere eller psykologer også mener de har kompetanse til å utføre.

– Da vil det oppstå en slags kamp om de juridiksjonelle grensene, sier Mannsåker.

Hanna Skotheim

Krever pondus

Før Mannsåker ble sykehussosionom, jobbet hun på et sosialkontor i flere år. Der var det nesten bare andre sosionomer. Derfor ble det et stort sjokk for henne å komme til sykehuset hvor hun opplevde at det var en hierarkisk struktur.

– På sosialkontoret var jeg vant til at vi var «oss» og at andre var mest opptatt av rollen du hadde, ikke utdanningen. På sykehuset mener jeg vi fort blir definert ut ifra utdanningen vår.

Derfor mener Mannsåker at sykehussosionomene må bli flinkere til å trenge seg på, for å vise hvem man er bak utdanningen. Du kan for eksempel be om å få være med på morgenmøtene der sykepleier og lege diskutere pasienten. Det er mye medisinsk prat, men det er også en arena der sykehussosionomen kan bli sett. Kanskje er det det som skal til for at pasienten kommer opp til deg etterpå og spør om hen kan snakke med deg om noe. Mannsåker mener også at sykehussosionomer kan tilby seg å komme på internundervisning for leger og sykepleiere for å fortelle hva de gjør. Det samme med samlinger for nyansatte.

– Men det krever vel en viss pondus for å trenge seg på slik?

– Ja. Mange sosionomer er flinke til å kjempe for pasienten, men når de skal fremme seg selv, er de ofte mer sjenert. Inkludert meg selv.

– Hvorfor er det sånn?

Kanskje det er typene som blir sosionom eller søker seg inn i sånne typer stillinger. Eller så kan det ha å gjøre med hierarki eller utdanning. Jeg kan ikke huske at vi fremsnakket oss selv på studie slik jeg opplevde at psykologene gjorde.

– Er sykehussosionomer stolte?

– Ja, men på vegne av pasienten. Men inntrykket mitt er at vi er blitt mer stolte med tiden. Det tror jeg handler om at flere snakker om oss i media, vi har en egen instagramkonto der vi viser hva vi driver med og vi skriver flere kronikker til avisene og fagartikler. Vi er i en positiv spiral så jeg håper vi som gruppe vil motivere hverandre til å snakke oss opp der ute.