JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– Vi trenger mer kunnskap, sier Lisa Bjurwald. På LOs student- og ungdomskonferanse på Sørmarka sitter om lag 100 LO-ungdommer som tente skolelys da den svenske journalisten og forfatteren holder foredrag om politiske trender i Europa, om hatkultur og høyreekstremisme. Du kan høre ei knappenål falle i storsalen.

Front National

Hun forteller om den skremmende utviklingen. Som at kvinnene i dag ikke lenger er en marginal del av den høyreekstreme bevegelsen i Europa med bare noe få aktivister, men representerer om lag en fjerdedel. Om at Europaparlamentet i fjor for første gang i dets historie ble befolket av åpne nynazister med sterke fordommer og hat mot jøder, sigøynere og muslimer. Bjurwald snakker om at i dagens Ungarn benevnes navnet på landets hovedstad ikke Budapest, men Judapest – uten at noen protesterer.

– For alle de høyreekstreme er det franske partiet Front National forbildet. Det er nå blitt jettestort, og Marion Le Pen, niesen til Marine som leder partiet og som kan bli Frankrikes neste president, kom inn i den franske nasjonalforsamlingen bare 21 år gammel, som den yngste noensinne, sier Bjurwald.

Det går et kaldt gufs gjennom storsalen.

Delta på nett

En ny generasjon høyreradikale er på frammarsj i Europa, en gjeng som propaganderer at framtiden tilhører «oss». Budskapet når tusener på internett, et medium som de høyreekstreme behersker bedre enn de fleste. Mange av dem er nettkrigere, noe som gir inntrykk av at de er flere enn de er, mener Bjurwald.

Men de er likevel mange nok, så hva kan og bør vi gjøre? Ta til motmæle, mener hun. Diskuter med dem på nettet. Hver dag. Bjurwald gjør nettopp det. Og slipper ikke lett unna. På Sørmarka hadde hun med seg to uniformerte politimenn som passet på henne under hele oppholdet.

Det fins håp

Det økende fokus på islamismen har styrket høyreekstremismen, og Bjurwald mener at det skjer en økende normalisering og toleranse for fremmedfiendtlige ideer i våre samfunn. Høyreekstremismen er i ferd med å bli stuerein over hele Europa. Vi får samtidig økt politisk polarisering, mer vold, en begrensning at minoritetsgruppers rettigheter og en sterkere høyreekstremistisk nettbevegelse. Det hele munner ut i en trussel mot demokratiet.

Fins det da ikke håp? Jo, parallelt skjer det store splittelser i de høyreradikale partiene på grunn av indre konflikter, den antirasistiske bevegelsen blir bedre organisert, minoritetsgruppene blir flinkere til å kreve sine rettigheter og enkelte lands myndigheter – som for eksempel Hellas – blir tøffere i sin holdning mot de fremmedfiendtlige og rasistiske gruppene. Mener Lisa Bjurwald. 100 norske ungdommer, tillitsvalgte i LOs mange forbund reiser seg og gir henne trampeklapp.

Vaksineres ikke på en dag

I 2011 ga Bjurwald ut boka «Europas skam» både på svensk og norsk.

– Hva skal Europa skamme seg for, Lisa Bjurwald?

– For at vi fortsatt stemmer på rasistiske partier til tross for holocaust og nedslaktningen av seks millioner jøder under andre verdenskrig. Tittelen på boka var ment provoserende, sier hun til FriFagbevegelse.

– Er det ekstra skammelig at ny-nazistiske bevegelser vokser fram også dagens i Tyskland?

– Mange unge tyskere sier de er blitt lei av å høre om verdenskrigens elendighet på skolen. Kanskje er ikke diskusjonene dype og grundige nok, heller ikke i Tyskland. Det arrangeres fra tid til annen såkalte demokratidager, men det er jo ikke mulig å vaksinere ungdom mot rasisme på en dag, sier Bjurwald.

For det er mer kunnskap som er hennes mantra på spørsmålet om hvordan rasismen best kan stanses og hindres i å spre seg.

– Målet må være egenrefleksjon, ikke å bli fortalt av såkalte eksperter hva du skal tenke. Mange ungdommer blir paradoksalt nok aktivister på høyresiden om de møter pekerfingermoral fra antirasister og andre politisk venstreradikale. Dessuten er det viktig at ungdommen lærer seg kildekritikk sånn at de kan gå bak den åpenbare propagandaen.

Antirasister = venstreradikale

– Politisk ekstremisme tar mange avstand fra, men hvorfor er det bare de høyreekstreme som er rasister, ikke de venstreradikale?

– Den høyreekstremistiske ideologien er jo rasistisk, den venstreradikale er ikke det. Og det er de venstreradikale som alltid har vært de sterkeste antirasistene – ja, er du antirasist blir du også raskt gruppert som venstreradikal. Dette er en utfordring og fører til at vanlige folk som er imot rasisme ikke tør å gå ut på gata og demonstrerer mot de høyreekstreme fordi de da blir karakterisert som venstreradikale. Dermed blir ikke den antirasistiske bevegelsen den folkebevegelsen som jeg skulle ønske at den ble, sier Bjurwald som sjøl rubriserer seg som liberal, og ikke venstreradikal.

– Hva kan fagbevegelsen gjøre med en høyreekstremisme på frammarsj?

– Fagbevegelsen over hele Europa gjør mye allerede! Blant annet ber de meg holde foredrag om temaet. Kanskje bør fagbevegelsen og dens tillitsvalgte vise sitt sterke engasjement i den offentlige debatten og enda bedre synliggjøre overfor sine egne medlemmer og andre at kampen mot rasisme er veldig viktig.

Jobbet i Expo

– Sverigedemokratene har flere representanter i Riksdagen, Fremskrittspartiet sitter i den norske regjeringen – behandler vi journalister disse partiene for snilt?

– Ja, det gjør vi. I Sverige diskuterer vi mer enn gjerne hvor rasistiske det ungarske partiet Jobbik er, men ikke spørsmålet om Sverigedemokratene er rasister, sier hun.

Bjurwald forteller også at i Sverige har Fredrik Skavlan etter sitt kritiske intervju med Sverigedemokratenes leder Jimmie Åkesson blitt sett på som en nyttig idiot som bare partiet tjente på. Mens andre har blitt overrasket over at Skavlan kunne være så tøff.

– Heia Skavlan, sier nå jeg, forteller Bjurwald som i perioden 2007 til 2011 jobbet i redaksjonen i det svenske antirasistiske tidsskriftet Expo, tidsskriftet som den nå verdensberømte kriminalforfatteren Stieg Larsson grunnla. Bjurwald forteller at hun lærte mye i Expo og leser tidsskriftet med stor interesse fortsatt.

– En gang var det suspekt blant kolleger å være en journalist som gransket rasisme. Dette endret seg gradvis da Expo kom på banen. I 2006 kom Sverigedemokratene inn i over halvparten av svenske kommunestyrer, men de virkelige signalene om alvoret i dette kom ikke før i 2010 da Sverigedemokratene rykket inn i Riksdagen også, sier Lisa Bjurwald.