Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Mellom 2015 og 2017 gjennomførte politiet 96 avhør hvor de fornærmede var personer med utviklingshemming. Vernepleier Tone Hee Åker analyserte avhørene der målet var å finne ut hvordan politiet gjennomfører dem i slike saker. Hee Åker analyserte også 74 volds- og overgrepssaker registrert i straffesaksregisteret hvor den fornærmede hadde funksjonsnedsettelse. 

Funnene var tydelige: Det trengs mer kunnskap.

– I hele justissektoren behandles saker der personer med utviklingshemming er inkludert. Alle må kunne mer om deres behov for å ivareta rettsikkerheten og tilrettelegge godt nok slik at saken behandles riktig ut ifra deres fungeringsnivå, sier Tone Hee Åker til Fontene.

Hun jobber i dag som førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet ved vernepleierutdanningen i Sogndal. Fra tidligere har hun erfaring fra både habiliteringstjenesten og i kommunale tjenester for utviklingshemmede.

Ledende spørsmål

I sin doktoravhandling fant Hee Åker fant at en høy andel av spørsmålene politiet stilte i avhør var ledende. Hovedvekten av spørsmålene var ja- eller nei spørsmål eller spørsmål som blant annet «var den rød eller blå»? Det var også mange spørsmål som foreslo hendelsesforløp som den avhørte ikke fortalte om. Slike spørsmål trigger hukommelsesstrategier som gjør at det er større sjanse for å svare feil fordi du må gjenkjenne innholdet i spørsmålet og vurdere om du har minner om det. I tillegg må du velge. 

Åker fant også at det må settes av god tid.

– Personer med nedsatt kognitiv fungering trenger lengre responstid, sier Hee Åker.

Da hjelper det ikke at vi mennesker, ifølge forskning, bare klarer å sitte tause i fire sekunder i en dialog før vi begynner å føle på et visst ubehag.

– Den stillheten gjør ofte at vi stiller nye spørsmål.

Tone Hee Åker er utdannet vernepleier i bunn. I dag jobber hun ved Høgskulen på Vestlandet.

Hanna Skotheim

Ikke gode nok

Hee Åker har vært en del i kontakt med politiet etter at hun var ferdig med doktoravhandlingen. Hun har blant annet undervist på avhørsutdanningene, tilrettelagte avhør for særlige sårbare, og forsøkt å gjøre studentene bevisst på hva som er viktig i møte med denne gruppen mennesker.

– Politiet har fortalt at de er klar over at de ikke er gode nok i avhør av personer med kognitive funksjonsnedsettelser og at de stadig jobber for å bli bedre.

– Noen av enkeltavhørene var såkalte skoleeksempler. Hva legger du i det?

– De stilte kun åpne spørsmål og oppfølgingsspørsmål knytta til det personen hadde sagt. Det ideelle er at den som avhøres kan fortelle fritt og så følger politiet bare opp det vedkommende sier.

– Så hva kan de i politiet som gjennomfører slike avhør som de andre ikke politiet kan?

– Det er vanskelig å si fordi jeg bare har lest tekst. Det skjer jo mye fysisk i et avhør. Også den som avhører kan bli påvirket av den som avhøres. Men det disse personene antageligvis er gode på er å beholde roen når de avhører. Selv om de kanskje ikke får det svaret som forventes med en gang, stiller de likevel ikke lukkede eller ledende spørsmål. De har i stedet is i magen til å fortsette den samtaleformen som inviterer til de frie fortellingene.

HER KAN DU LESE MER OM TEMATIKKEN

– Det svikter i alle ledd

Hvis man stiller mange ledende og tvungne spørsmål, kan det bidra til at informasjonen i vitneavhøret betviles og kan gjøre at flere saker aldri behandles i retten.

– Det er alvorlig for dem det gjelder. Ofte er det personen forteller i avhøret det eneste bevismaterialet som finnes. Da er det alvorlig at personer med utviklingshemming ikke klarer å få fram historien troverdig nok slik at den kan forfølges i strafferetten.

Hee Åker refererer til annen forskning som viser at åpne spørsmål øker sannsynligheten for at det du forteller er sant.

– Mener du at rettssikkerheten til personer med utviklingshemming ikke ivaretas? Det var forresten et veldig ledende spørsmål …

– Ja, det er for lite kunnskap helt fra anmeldelse og vurdering av denne, i etterforskningen og videre i straffesaksprosessen og inn i domstolapparatet. Det svikter i alle ledd for denne gruppa. Derfor må det økt kompetanse til i hele prosessen slik at rettssikkerheten deres ivaretas slik de har krav på.

Finnes lite forskning

Det var mens Hee Åker jobbet ved vernepleierutdanningen på OsloMet at hun kom på tanken å forske på avhør av personer med utviklingshemming. En kollega av henne hadde skrevet sin avhandling om vitneavhør og vitnepsykologi knytta til små barn. De to søkte etter hvert om midler til et større prosjekt hvor personer med utviklingshemming også ble inkludert. Det ble til en doktoravhandling om en gruppe mennesker det er forsket lite på.

– All forskning baserer seg på frivillig samtykke. Det å komme i posisjon til å innhente samtykke hos utviklingshemmede er en tidkrevende og kostbar prosess. Og forskning i dag er ikke lagt opp til at man får finansiering for slike langvarige prosesser.

En annen årsak til at det finnes lite forskning på feltet er at det er vanskelig å nå denne gruppa.

– Ofte sender man ut invitasjoner til forskning og inkluderende forskningsprosjekter gjennom skriftlige henvendelser og så møter du da en gruppe som i utgangspunktet ikke er så flinke til å forstå skriftlige henvendelser. Vi som forskere er derfor avhengig av at nære personer rundt dem bistår, sier Hee Åker.

Men i arbeidet med vernepleierens avhandling, fikk hun fritak fra samtykke. Det kan man nemlig få i særskilte tilfeller hvor det er umulig eller uforsvarlig å innhente samtykke og hvor nytten av forskningen overgår den eventuelle belastningen.

For dårlig samarbeid

70 prosent av sakene Hee Åker analyserte omhandlet seksuallovbrudd, mens 30 prosent av dem omhandlet vold. Hun mener de som jobber med personer med utviklingshemming må kunne mer om hva som kan være tegn på at de er blitt utsatt for vold og overgrep. Hvordan de skal forholde seg til det, hvordan de kan sikre spor og hvordan de bør snakke med vedkommende for ikke å ødelegge et eventuelt avhør senere.

– Hvis du jobber i en bolig og mistenker at en er blitt utsatt for et overgrep, må du vite hvordan du skal gå fram. Særlig for å ikke ødelegge en eventuell straffesak. Du som ansatt må også våge å tro at det skjer overgrep, sier Hee Åker.

Hun informerer om at Statens barnehus, som er etablert i elleve byer i Norge, har egne konsultasjonsteam. Disse kan man kontakte for å drøfte om man bør gå videre med en sak. Men samarbeidet mellom helsetjenestene for personer med utviklingshemming og barnehusene, kunne vært bedre, mener Hee Åker.

– Barnehusene har ikke god nok kunnskap om hvem de skal ta kontakt med i helsetjenesten hvis de får inn en person med utviklingshemming som ikke har vært i kontakt med tjenestene før. Da kan hjelpen bli tilfeldig.

Hee Åker mener Norge bør se til England. Der har de en slags mellommann, for eksempel en spesialpedagog eller en vernepleier, som får opplæring i hvordan straffeprosessen fungerer. Hvis det da kommer inn en person med utviklingshemming til avhør, kan man be om hjelp fra en slik person. Vedkommende kartlegger personen for å se hvilke type spørsmål hen forstår og personens begrepsforståelse.

– Dette er en fagperson som kan målgruppa, men som også har spesialkunnskap om straffeprosess og avhør.