Anne M. Odland

anne@lomedia.no

En måned etter at tvillingene Mina og Mille Hjalmarsen på 16 år ble funnet døde i Spydeberg i januar 2021, tok journalist Rønnaug Jarlsbo kontakt med mor og far til jentene. Hun ønsket å skrive bok om dem.

Hun hadde jobbet med en tilsvarende sak i Bergen noen år tidligere. Også der var det to døde jenter og én overlevende etter overdose.

Hun ville lete etter svar på hvorfor det enda en gang kunne gå så galt med unge jenter under barnevernets omsorg.

– Tvillingenes død traff meg hardt, sier Rønnaug Jarlsbo.

Hun synes det var en vanskelig henvendelse å ta så kort tid etter dødsfallene, men møtte to foreldre som ville være åpne.

Jarlsbo fikk innsyn i 15.000 dokumentsider fra ulike hjelpeinstanser jentene var innom. I arbeidet med boken intervjuet hun også familie og venner, rundt 50 personer, for å komme tett på Mina og Milles historie før og etter at de ble syke av spiseforstyrrelse.

Forblir en gåte

Tvillingene er blitt bredt omtalt i mediene, spesielt av TV2, men Jarlsbo mener en bok kan gå dypere inn i problematikken.

– Mens nyhetsbildet er fragmentert, har en bok plass til hele historien, sier Jarlsbo.

På forsiden av boka spør hun Hvorfor klarte ingen å redde Mina og Mille?

– Antakeligvis er det ikke ett svar på hvorfor de ble syke og hvorfor ingen klarte å hjelpe, mener forfatteren.

Men det nærmeste svaret mener hun ligger i overgangen fra Åsebråten, en avdeling ved Sykehuset i Østfold, til barnevernsinstitusjon.

Kagge

Da de var på Åsebråten etterlyste foreldrene et samtaletilbud til jentene, mens fokuset der var å få jentene opp i vekt, påpeker hun.

– De fikk ikke psykisk hjelp som de var lovet. Mye tid gikk med til å stå på ventelister til psykolog i Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).

I boka kommer det frem at foreldrene har reflektert rundt hvorvidt samlivsbruddet hadde betydning for at jentene fikk det vanskelig, blant annet med spiseforstyrrelser. 

– De spurte seg om samlivsbruddet kunne ha gått hardere inn på jentene enn de var klar over, sier Jarlsbo.

En av grunnene til at hun gjerne skulle ha snakket med tvillingene, er at årsaken til at det gikk så galt forblir en gåte.

– Det er mye som tyder på at de slet med noe ganske tidlig. De ba selv om å få komme til helsesykepleier på barneskolen. Senere har mobbing vært nevnt som en mulig årsaksforklaring. De kan også ha hatt en sårbarhet som følge av for tidlig fødsel, sier Jarlsbo.

Kan kjenne seg igjen

Jarlsbo har truffet foreldrene mange ganger gjennom arbeidet med boka. Etter å ha lest dokumenter og gjort intervjuer, sitter hun med oppfatningen at barnevernstjenesten i Indre Østfold, som hadde saken, har stått på og gjort det de har kunnet.

– Det gjør inntrykk at barnevernstjenesten advarte så sterkt mot at jentene skulle på barnevernsinstitusjon, sier Jarlsbo.

Linda Lorentsen, barnevernsleder i Indre Østfold har lest boka. Hun mener fagfolk vil ha interesse av å lese den, fordi den formidler hvordan det er å være en familie som mottar hjelp fra helsevesen og barnevern.

Linda Lorentsen, barnevernsleder Indre Østfold.

Privat

– Boka vil kunne bety mye for foreldre som står i lignende situasjoner med egne ungdommer. De vil sannsynligvis kunne kjenne seg igjen i mye.

Lorentsen mener boka er med å bygge ned skam og at den sammen med tilsynsrapporter og offentlig debatt kan bidra til en ærlig diskusjon om hva ungdom med alvorlige og sammensatte utfordringer tilbys av hjelp og hvilke endringer som må til.

– Barnevernstjenesten får et godt skussmål i boka. Hva betyr et slikt omdømme for dere?

– Når utfallet ble så tragisk, betyr den positive anerkjennelsen ekstra mye, spesielt den foreldrene og statsforvalteren gir oss. De slår fast at vi har gjort det vi kunne. Det er viktig at det kommer fram at ikke alt som går galt til enhver tid er barnevernets ansvar, sier Lorentsen.

– Hverdagen var ekstrem

Hun mener boka får fram kompleksiteten i saken og gir leseren spørsmål som det vil være nyttig for fagfolk å reflektere over.

– Ingen vet sikkert hvorfor hjelp i liten grad virket. Hvorfor klarer ikke voksne med gode relasjonelle evner å nå inn til ungdommer med denne type utfordringer? Og hva slags tiltak skal til for å endre på dette?

– Hva er bra at kommer fram i boka?

– Når man leser kjenner man på hvordan livet til tvillingene var de siste årene. Hvor alvorlig situasjonen var, hvor syke de var, hvor vanskelige de var å nå inn til og hvor mange farlige situasjoner de satte seg i. Hverdagen var ekstrem og tiden mellom alvorlige hendelser var ofte kort. Mina og Mille var to av mange ungdommer som i ung alder leker russisk rulett med eget liv, sier Lorentsen.

– Har du svar på spørsmålet forfatteren stiller, hvorfor klarte ingen å redde dem? 

– Nei, dessverre. Det skulle jeg ønske at jeg hadde. Det er vanskelig å finne svarene. De ligger i barndommen, i utenforskap, helseutfordringer, overgrep, rus og et hjelpeapparat som ikke har gode nok tilbud, mener Lorentsen.

Tøft å være foreldre

– Blir du desillusjonert når du leser?

– Nei, men boka får fram hvor ekstremt livet har vært og særlig også for mor. Det treffer meg. Boka belyser den umenneskelige belastningen det er å være foreldre til ungdom med denne type vansker. Det er en hverdag med uforutsigbarhet og frykt.

– Hva kan myndighetene lære av boka og gjøre noe med?

– Vi må unngå at ungdom havner i situasjoner hvor de ikke får riktig tilbud, sier Lorentsen.

Hun mener tilsynsrapportene i saken bør danne grunnlaget for hva Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og ministre tar tak i, men påpeker at boka beskriver godt hva som er erfaringer med hjelpeapparatet.

– Hva slags hjelp som tilbys unge mennesker med alvorlige psykiske helseutfordringer bør sees på videre, og også på tilbud for de som også utvikler vansker med rus, sier hun.

Politiske endringer

Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) uttaler til Fontene at hun har fått boka om tvillingene og at hun ser fram til å lese den.  

– Jeg er helt sikker på at den inneholder viktige perspektiv og læringspunkter, både om saken i seg selv, men òg mer generelt om hvordan vi kan sørge for at barn som er i barnevernet får best mulig hjelp og støtte, skriver Toppe i e-post.

Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp).

Astrid Waller

Hun viser til at regjeringen er i gang med å gjøre store endringer i tilbudet på barnevernsinstitusjoner og at hun til våren vil legge fram en kvalitetsreform for Stortinget med tiltak og lovforslag som er nødvendige for at barn skal få hjelpen de trenger.

– Denne boka er et viktig bidrag til dette arbeidet, skriver Toppe.  

Direktør i Bufdir, Hege Nilssen skriver i e-post til Fontene at direktoratet har vært opptatt av å lære av saken.

– Saken er allerede godt opplyst gjennom ulike granskinger og undersøkelser om det som gikk galt. Vi må utvikle oss og lære, ikke minst av saker med så tragisk utfall. Hvis boken kan komme med nye perspektiver og læringspunkter vil det være viktig for oss. 

Hege Nilssen i Bufdir svarer:

Hege Nilssen, direktør i Bufdir.

Hanna Skotheim

– Hva kan du med din myndighet ta tak i?

– Saken om Mina og Mille viser hvor viktig det er for sårbare ungdommer at de ulike tjenestene samarbeider godt, og at vi alle strekker oss langt i dette samarbeidet for å lage et tilbud som er godt nok og treffer barnets behov. Dette var også noe som Statsforvalter i Vestland konkluderte med; tvillingene fikk ikke forsvarlig helsehjelp og barnevernet ble til tider stående alene med ansvaret. Vi har mange dyktige ansatte i institusjonene våre som strekker seg langt i å gi omsorg og hjelp. Dette gjør de både gjennom motivasjon og langsiktig endringsarbeid sammen med barna. Samtidig håndterer de akutte situasjoner i samarbeid med politi og helsetjenesten. Det jobbes med tiltak på flere nivåer, og for Bufdir er det viktig å bidra til et mer koordinert og helhetlig tjenesteapparat. Vi skal gjøre vår del av den jobben.  

 

– Hvorfor klarte ingen å redde Mina og Mille? spør forfatteren. Har du noen svar?

– Det er nok ikke én grunn til at det gikk slik det gjorde. Vi vil trekke fram konklusjonen fra Statsforvalter i Vestland om at tvillingene ikke fikk forsvarlig helsehjelp og at barnevernet til tider ble stående alene med ansvaret. Samtidig konkluderte Bufetat region øst i en intern gjennomgang med forbedringspunkter, korrekt bruk av interne rutiner og arbeidsverktøy, samt behovs- og risikovurderinger og medvirkningsprosesser.

 

– Er barnevernsinstitusjon bra for barn?

– Barnevernsinstitusjoner er et godt tilbud til noen barn som ikke kan bo hjemme. Det er helt avgjørende at det gjøres konkrete og individuelle vurderinger av hva det enkelte barn trenger og at institusjonsoppholdet tilpasses det. Det jobber utrolig mange flinke folk i alle de ulike institusjonene vi har rundt om i landet, og vi gjør vårt ytterste for å støtte dem i å gi barna det beste tilbudet som mulig.

Svarene er gitt skriftlig på e-post.

Den brutale virkeligheten

Journalist og forfatter Rønnaug Jarlsbo sier hun gjerne skulle visst hva jentene selv mener om hvorfor de ble syke.

– Den største utfordringen med å skrive boken er at hovedkildene er døde. Mina og Mille delte mye i sosiale medier, men det er umulig å vite om de hadde ønsket at noen skrev bok om dem, sier Jarlsbo.

Årsaken til at hun valgte å gjøre det, er at alle de som var glad i dem ønsket det og at Jarlsbo mener historien er for viktig til å glemmes.

Rønnaug Jarlsbo.

Agnete Brun

– Hva slags følelse sitter du med etter å ha skrevet den?

– Jeg ser for meg flere lag med sikkerhetsnett der jentene faller gjennom det ene nettet etter det andre, fordi det er for store hull. Jeg skjønner ikke at fagfolk i ulike instanser ikke prater mer og samarbeider tettere. Det er ikke slik at jentene ikke fikk hjelp. Det ble brukt ekstremt mye ressurser. Men hjelpen var usammenhengende, sier Jarlsbo.

– Hva har rystet deg mest i arbeidet med saken?

– Det er vondt å ta innover seg hvor nær den rå virkeligheten er for en 14-åring og hvor fort det kan rase utfor. Konsekvensene av en systemsvikt kan være at 14 år gamle jenter ligger på gata og får en sprøyte i halsen og utsettes for overgrep fra eldre menn.

Jenta som overlevde

Jarlsbo håper boka kan gjøre at ungdom får bedre hjelp og at fagfolk tar seg tid til å lese den godt.

– Jeg tror jentene traff fine fagfolk, men så traff de også noen som ikke var så engasjerte, vikarer på barnevernsinstitusjoner som tar vakter her og der. Noen involverer seg naturlig nok ikke like mye.

– Har barnevernsinstitusjoner noe for seg?

– Det har noe for seg for noen ungdommer, kanskje mest eldre barn, men det er viktig at de som jobber der har kompetansen som trengs. Det er enormt viktig med stabilt personale på institusjonene, og at det er et tilbud til ungdommene på dagtid og at det føles trygt.

I boken skriver Jarlsbo noen kapitler om jenta som var sammen med tvillingene den natten de døde.

– Melissa, jenta som overlevde, forteller hvordan hun opplevde seg sviktet etterpå. I hennes historie er det mye å lære, sier Jarlsbo.

Jarlsbo mener foreldrene til Mina og Mille er modige; man får vite hvordan det er å være forelder til barn med så store utfordringer.

– Det har vært vondt å høre om volden mor er utsatt for fra egne barn. Det er mye skam knyttet til det. Dessverre tror jeg ikke det er noe hun er alene om å oppleve, når man har ungdom som er syke og ruser seg, sier Jarlsbo.

Hun håper foreldre med lignende utfordringer vil føle seg mindre alene når de leser hva mor til tvillingene opplevde og hvordan hun taklet det.