Anne M. Odland

anne@lomedia.no

– Nå kan jeg kjøre forbi et hvilket som helst hus og tenke at de som bor der kan ha samme problemer som oss.

Slik forklarer en mor hva det betyr for henne å være med i samtalegruppe med andre foreldre som har barn med alvorlig skolefravær.

– Vi som sliter med dette er vanlige folk! Det er ikke flaut. Det er ikke bare jeg som har et barn som ikke vil på skolen, sier hun.

Annenhver uke gjennom et halvt år har sju foreldre møttes i Lillestrøm kommunes avdeling Psykisk helse og familiestøtte.

Sosionom Anita Ingjerd driver gruppetilbudet sammen med psykolog Karoline Seheim.

– Det er viktig at vi lar foreldre til barn med langvarig skolefravær få ut gørr og vonde følelser. De må oppleve seg sett og ivaretatt, sier de.

Forekomst er økende

Forekomsten av langvarig skolefravær er økende. Helsetjenesten for gravide, barn, unge og familier i Lillestrøm merker det.

Det ambulante teamet i tjenesten har 27 aktive saker. Familiene som får hjelp hos dem har barn som ikke har vært på skolen på minst et halvt år. Flere av barna har ikke vært på skole i opptil fire år, og mange tjenester har forsøkt å hjelpe.

– Skolefravær tærer på foreldre og søsken. De trenger å bli anerkjent på følelsene de har, sier Ingjerd.

Hensikten med gruppa er å gi foreldrene et pusterom hvor de kan senke skuldrene og få forståelse og aksept for det de står i.

– Det er så mye skam ved at barnet ikke kommer seg på skolen. Skammen handler om ikke å få til det som er forventet, sier Seheim.

Anita Ingjerd og Karoline Seheim driver gruppetilbudet sammen.

Anne Myklebust Odland

Det er en gjengs oppfatning at det er foreldres ansvar å få barn på skolen, påpeker sosionomen og psykologen.

– I gruppa får de møte andre som har like erfaringer, og det blir et sted å snakke om seg selv, ikke bare barnet, sier Ingjerd.

Foreldre til barn med skolefravær føler seg ofte sviktet, påpeker hun, men gruppa er ikke ment å være en klage-gruppe.

– Vi er opptatt av at de ikke møtes for å slenge dritt om skolene, sier hun.

Kaving og intense følelser

Mor til en 12 år gammel gutt med skolefravær, sier at hun ikke hadde tenkt å si halvparten av det hun har gjort i gruppa, men at det har vært trygt.

– Det beste er anerkjennelsen fra de andre. Kavingen og de intense følelsene man har hele tiden, det forstår ikke andre som ikke har vært gjennom dette, sier hun.

Hun sier hun har vært så lei av å høre andre utenforstående si: «Kan du ikke bare …?» Som om det bare er å ta barnet under armen.

– Da føler man seg så mislykka. Her i gruppa finner jeg sparringpartnere som forstår at det er mer komplisert, sier hun.

De bekrefter og avkrefter valg hun tar når hun forteller at hun har vært usikker på om hun gjør det rette.

– Man tviler jo på egne avgjørelser. Det er små og store valg hver dag, sier hun.

Enda noe å bruke tid på

Ikke minst synes hun det er godt å høre at noen foreldre har det hakket verre og at det finnes de som har fått det til. De er forbilder.

– Hva betyr det at fagpersoner leder gruppa og at dere ikke bare er en gjeng foreldre?

– De betyr alt for gruppa. Ut fra det de sier har det gått opp for meg at det ikke er jeg som er et krangletroll. Selv om vi snakker fritt er de med å styre samtalen. De kommer med små pek og faglige spørsmål, sier mor.

Foreldrene som møtes i gruppa deler erfaringer.

Anne Myklebust Odland

Hun var skeptisk til gruppa, da hun fikk tilbudet. Hun tenkte at hun ikke orket nok en ting å bruke tida på.

– Jeg var så negativ. Men mannen min klappet meg på skulderen og sa «dette tror jeg er noe for deg». Så da sa jeg ok, sier hun.

Sønnen har aldri opplevd skolen som noe positivt, forteller hun. Sønnen har en diagnose, og hun sier det har vært mange tunge år.

– Det holdt på å rable for meg for et halvt år siden.

Nå gir formiddagene med gruppa henne en ro. Hun vil ikke gå glipp av et eneste møte og sier hun gruer seg til de er ferdige i høst.

Eget opplegg

Sosionom Anita Ingjerd, som er fagkoordinator, sier hun er stolt over at de har fått i gang foreldregruppa. Før oppstart tok hun kontakt med forskere på skolefraværsproblematikk for å høre om det fantes tilbud til foreldre andre steder i landet.

– Ingen visste om noe. Derfor har vi laget vårt eget opplegg, sier hun.

De har invitert andre fagpersoner til gruppa, fra blant annet Pedagogisk-Psykologisk tjeneste og Fysio- og ergoterapitjenesten. Temaer de har diskutert har handlet om selvivaretakelse, det å stå i krise, hvordan forstå skolefravær og hva som er realistiske forventninger.

Anita Ingjerd, sosionom og fagkoordinator.

Anne Myklebust Odland

Lei seg og utmattet

Far til en 13 år gammel gutt sier han var ambivalent til gruppa. Skulle han ta fri fra jobb for å snakke om hvordan det er for ham og hva han trenger for å klare å stå i det? Han bestemte seg likevel for å gi det en sjanse.

– Jeg hadde ingen forventninger, men ble overrasket. Første gangen opplevde jeg de andre som ærlige. Det ble gode samtaler.

Han synes det er godt å høre hva andre sliter med selv om de har ulike problemstillinger.

– Det er et stort spekter av utfordringer i gruppa, men det er så godt å oppleve at man faktisk ikke er alene. De andre i gruppa er alminnelige mennesker. Det er ikke slik at jeg som far har feilet, sier han.

Foreldre deler følelser i gruppa.

Anne Myklebust Odland

– Hvilke følelser har du hatt?

– Det er hele registeret. Jeg har vært lei meg, sint, forbanna, kjent at jeg ikke strekker til. Det er ventelister i hjelpeapparatet som er basert på diagnoser for å få noe videre hjelp. Man blir så utmattet. Det blir en kamp mot helsevesenet som jo skal hjelpe deg, sier han.

Fikk panikkanfall

Sønnen fikk et panikkanfall på fotballtrening da han var i barneskolealder. Slik begynte skolefraværet.

Foreldrene holdt sønnen hjemme dagen etter og sørget for en rolig helg. Mandagen etter fikk de ham ikke ut av soverommet.

Da fikk de time hos fastlegen.

– Vi trodde det skulle gå raskt å bli henvist videre. Men det var tre måneders ventetid til barne- og ungdomspsykiatri (BUP), sier far.

Han ringte hver uke for å høre om det fantes en ledig time. Denne perioden gikk ikke sønnen på skole.

– Det er veldig tungt å være koordinator i egen sak. Det er så mye man må finne ut av og hva man har krav på, sier far.

En god lærer

Da de omsider fikk time hos BUP fikk foreldrene anerkjennelse på at de hadde gjort det riktige. Gradvis fikk de sønnen tilbake på skolen. Far satt i klasserommet i fem måneder. Det så ut til å gå bra, men ved overgangen til ungdomsskolen kom problemene tilbake.

– Hvem tar ansvaret med å få barnet inn i skolegården og inn i bygget? Det blir ofte overlatt til foreldrene, sier far.

Fordi sønnen var blitt ungdomsskoleelev var det ikke aktuelt for far å sitte i klasserommet. Sønnen ble mer og mer frustrert over ikke å få det til. Da kom familien til helsetjenesten i Lillestrøm kommune, hvor sønnen har fått samtaler med psykolog og foreldrene hjelp.

– Nå er vi i en periode hvor sønnen vår er tilbake på skolen og fungerer sosialt, sier far.

Han synes det har vært godt å kunne fortelle de andre foreldrene hva de har stått i og hva som har bidratt til at sønnen er tilbake på skolen.

– Sønnen vår fikk en kontaktlærer som har hatt overskudd til å følge ham opp. Han er en god relasjons-skaper.