FORTID: Anne Marit Bygdnes ved medisinskapet på Trastad gård, sentralinstitusjon for utviklingshemmede som nå er museum. Enkelte pasienter har brukt samme medisin siden de bodde på Trastad for 40 år siden.

FORTID: Anne Marit Bygdnes ved medisinskapet på Trastad gård, sentralinstitusjon for utviklingshemmede som nå er museum. Enkelte pasienter har brukt samme medisin siden de bodde på Trastad for 40 år siden.

Frank R. Roksøy

Utviklingshemmede blir feilmedisinert:

12 personer fikk til sammen 84 legemidler

En pasient reduserte medisinbruken og begynte å snakke for første gang på ti år. Noen får permanent hjerneskade etter år på anti-psykotiske legemidler.
06.06.2016
12:40
24.06.2016 14:04

mia.paulsen@lomedia.no

Dette ble avdekket ved gjennomgang av legemiddelbruken blant mennesker med utviklingshemning i Kvæfjord kommune. Vernepleier Anne Marit Bygdnes skriver i en fagartikkel i Fontene om pilotprosjektet hvor legemiddelbruken til tolv pasienter ble kartlagt. Undersøkelsen avslørte at pasientene fikk tilsammen 84 ulike legemidler.

Dette til tross for at helsevesenet i kommunen har mye erfaring og kompetanse på mennesker med utviklingshemning. I tillegg har Kvæfjord vært vertskap for en sentralinstitusjon, Trastad gård.

Langvarig og feil bruk

Pasientene får ofte de samme legemidlene – som de ikke trenger – i år etter år. Ofte er det medisiner med mange bivirkninger. De skal hjelpe mot uro, angst, søvnløshet, depresjon og psykose.

Etter gjennomgangen fjernet legen 12 legemidler. Dosen for tre legemidler ble redusert med et mål om å fjerne dem helt. Ett legemiddel var dosert for lavt og måtte økes.

Ett av funnene var et relativt høyt forbruk av første generasjons antipsykotika. Disse medikamentene ble utviklet på 1950-tallet og regnes for å ha kraftigere bivirkninger enn moderne antipsykotika. Fagmiljøer advarer mot å bruke første generasjons antipsykotika hvis ikke pasienten er psykotisk. Dette gjelder særlig personer med utviklingshemning, barn og eldre. Vanlige bivirkninger er at pasienten blir trøtt og uopplagt, får oppmerksomhetsproblemer og konsentrasjonsproblemer. Evnen til å lære nye ting kan også bli redusert.

Bygdnes er ikke i tvil om at folk med utviklingshemning har altfor høyt forbruk av legemidler mot utfordrende atferd, psykose, angst og søvnløshet. Hun påpeker at det ikke finnes studier som viser hvordan legemidlene virker når pasienten allerede har en hjerneskade.

Får symptomer når de slutter

Når pasienten slutter med antipsykotika, er det risiko for tardive dyskinesier, en bivirkning som kan forekomme ved langvarig bruk. Typisk for tilstanden er ufrivillige bevegelser, skjelvinger og muskelstivhet. Derfor må disse medikamentene fjernes svært gradvis.

– En psykiater sa til meg at tardive dyskinesier ikke er smertefulle, men det ser smertefullt ut. Ti prosent av pasientene har fortsatt ufrivillige bevegelser ett år etter at de har sluttet med legemidlet. For noen blir symptomene permanente. Det kan tyde på at hjerneskaden er permanent, forteller Bygdnes.

Bygdnes forteller om pasienter som ble foreskrevet anti-psykotiske legemidler på grunn av uro på institusjonen og som fortsatt sto på samme medikament førti år seinere.

Ulike legemiddellister

Gjennomgangen i Kvæfjord kommune viste at det kunne eksistere flere parallelle legemiddellister for en pasient, og at listene til fem av tolv pasienter ikke var samstemte.

Helsedirektoratet arbeider for at pasienter skal ha en felles elektronisk legemiddelliste uavhengig av tjenestenivå.

– Det er alvorlig at listene ikke var samstemte. Men tilsvarende undersøkelser på sykehus har vist at bare 20 prosent av pasientene hadde samstemte legemiddellister. Sju av tolv i Kvæfjord er derfor et bedre resultat enn i disse undersøkelsene.

– Hvem i kommunen har ansvar for å sørge for at det finnes kun en legemiddelliste for hver pasient og at den er korrekt?

– Til syvende og sist ligger ansvaret hos legen og kommunens helse- og omsorgsledelse. Men det ligger også hos den enkelte helsearbeider: den som deler ut legemidler, og den som legger dem i dosetten. Når hjemmetjenesten deler ut legemidler, må de forvisse seg om at de deler ut riktige legemidler, på riktig måte og at de vet hvilken lidelse legemidlet skal behandle. De må vite hvilke symptomer de skal observere med tanke på virkning og bivirkning. Den enkelte må være seg sitt ansvar bevisst.

Bygdnes, som selv har arbeidet i mange år med å utdanne helsearbeidere, mener dette er spørsmål som høgskolene tar altfor lett på.

– De vektlegger ikke evaluering av legemiddelbruk, sier hun.

Helsepersonellets ansvar

Bygdnes minner om at legemiddelbruk må evalueres regelmessig. Det er særskilt viktig overfor eldre mennesker med utviklingshemning.

– Mennesker med utviklingshemning er dårligere enn andre til å ivareta sin egen helse, og de er overrepresentert når det gjelder somatiske og psykiske lidelser.

Med kognitiv svikt og mangelfull kommunikasjon, greier de ikke å fortelle om hvordan legemidlene virker og eventuelle bivirkninger. Om et medikament starter å virke etter to uker, klarer de ikke å knytte denne effekten til medikamentet. Derfor ligger det et ekstra stort ansvar hos oss som helsepersonell å sørge for riktig medisinering, sier hun.

På feil måte og til feil tid

Gjennomgangen i Kvæfjord viste at legemidlene i mange tilfeller ikke ble delt ut etter anvisningen: legemidler som skulle gis fastende, ble gitt sammen med mat. Legemidler som skulle gis om kvelden, ble gitt om morgenen.

Men Bygdnes mener dette ikke er utslag av slurv.

– Jeg tror det er mangel på kompetanse. Personalet har stor omsorg for pasientene. Vår bittelille undersøkelse har hatt smitteeffekt og har ført til en mye større bevissthet om bruk av legemidler, sier hun.

Bygdnes berømmer Utviklingssenteret for hjemmetjenester i Troms, som ga stipend til prosjektet. Dermed ble det også penger til seminarer og opplæringstiltak.

– Bra å få dette belyst

Helse- og omsorgssjef Ågot Hammari er fornøyd med pilotprosjektet som avdekket problemene.

– Legemiddelbruken blant mennesker med psykisk utviklingshemning er nok en utfordring for hele samfunnet. Medikamenter blir skrevet ut på et for spinkelt grunnlag. Det er utrolig bra at vi kunne være med og belyse dette, sier hun.

Hammari påpeker at både lege og farmasøyt bidro i gjennomgangen av medikamentbruken. Dette opplevde hun som meget nyttig.

– Å jobbe sammen på tvers er spesielt viktig når det gjelder pasienter som ikke selv kan si fra hvordan legemidler virker.

Fortsatt rom for bedring

– Hvordan jobber dere for å sørge for at det bare er en legemiddelliste per pasient?

– Dette tar tid, og ett av problemene er at hjemmetjenesten bruker et annet datasystem enn legene. Målet er at vi, fastlegen og sykehuset har en felles liste, sier Ågot Hammari.

– Legen skal vurdere legemiddellista på den årlige pasientsjekken. Prosjektet til Anne Marit Bygdnes har ført til økt bevissthet i hele kommunen om medikamentbruk blant mennesker med utviklingshemning. Det er tema på fagmøter og ledermøter, forteller helse- og omsorgssjefen.

De som deler ut legemidler skal være seg sitt ansvar bevisst, understreker hun. Kommunen sørger for å føre tilsyn med journalene. Et visst antall pasienter sjekkes hvert år. Alle som deler ut medikamenter må ha legemiddelkurs.

– Og vi har en høy andel faglærte, blant annet på grunn av at Høgskolen i Harstad ligger i nærheten. Vi jobber for å skaffe lærlinger. Og vernepleiernes kompetanse er særs viktig på dette feltet. Vi jobber systematisk med rekruttering av sykepleiere og vernepleiere, sier helse- og omsorgssjefen.

Fagartikkelen finner du her.

06.06.2016
12:40
24.06.2016 14:04