Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Kjell-Ole Myrvoll og Randi Elisabeth Jenssen er begge kliniske sosionomer på BUP Sjøvegan i Troms. Sammen utgjør de flyktningteamet, og har i en årrekke jobbet med enslige mindreårige asylsøkere.

I dag, på den internasjonale sosialarbeiderdagen, får de sosialarbeiderprisen. Den deles ut av FO hvert år, og går til et eller flere medlemmer som har utøvd sørlig godt sosialt arbeid eller bidratt til fagutvikling.

En high five i anlending prisen. Kjell-Ole Myrvoll og Randi Elisabeth Jenssen bruker naturen i jobben sin.

Inger Kristin Hognestad

Myrvoll og Jenssen har utmerket seg på flere måter, mener FO. De to jobber bredt med psykisk helse og har særlig kompetanse på barn og unge som flykter aleine. De veileder andre, holder foredrag og deler sin kunnskap med andre, blant annet gjennom fagartikler i Fontene, heter det i begrunnelsen.

Endrer pandemien synet på sosialarbeidere? Dette svarer Nav-sjefen

– Sårbare overlevere

Myrvoll og Jenssen gir stemme til barn som flykter aleine, er lojale mot den utsatte part og tør å kritisere norsk asylpolitikk, påpeker FO.

– Det er veldig hyggelig. Jeg var ute på trimtur da forbundslederen ringte og fortalte om prisen, og måtte virkelig klype meg i armen, sier Kjell-Ole Myrvoll.

– Det er en stor ære. Det er så mange som gjør mye bra innen sosialt arbeid. Og så synes jeg det er veldig fint hvis prisen kan gi oppmerksomhet om flyktninger og deres livssituasjon, supplerer Randi Elisabeth Jenssen.

Det er så mange gale påstander og provoserende utsagn i den offentlige debatten, mener de to sosionomene. Særlig reagerer de på at sentrale politikere bidrar til mistenkeliggjøring og hets gjennom uttrykk som «lykkejegere» som «bæres på gullstol».

– Barn og unge som kommer hit til landet har det veldig vanskelig. De er ikke på en reise, som det gjerne sies. De er på flukt. De er uten omsorgspersoner og kjenner på mye savn og ensomhet. I tillegg har de opplevd mye dramatisk på flukten gjennom Europa, sier Myrvoll.

De to sosionomene bruker begrepet «sårbare overlevere», som de mener får fram at ungdommene er svært utsatte samtidig som de er sterke og har klart mye.

Hvor er barnekonvensjonen?

Jenssen og Myrvoll mener at Norge bryter FNs konvensjoner for barn og flyktninger, for eksempel ved å gi barn midlertidig opphold fram til 18-årsdagen. De erfarer at det skaper en usikkerhet som går utover ungdommenes psykiske helse. De får heller ikke BankID, og er dermed utestengt fra mye. Tilbakekalling av statsborgerskap provoserer også de to sosionomene.

– Personer som har fått innvilget statsborgerskap blir plutselig usikre på hva det betyr. De ringer oss og spør: Kan jeg likevel kastes ut?

– Mener dere at alle enslige mindreårige asylsøkere må få bli?

– Det er vanskelig å gi et uttømmende svar, men som hovedregel mener jeg at alle enslige mindreårige som har flyktet fra land der det pågår krig og konflikter burde vi kunne ivareta, sier Myrvoll, og får støtte fra Jenssen.

– Vi liker å tenke på oss selv som en liberal og barnevennlig nasjon, men med en gang det handler om flyktninger, er vi ikke det. Norge har internasjonale forpliktelser. Vi bør slutte med å sende barn og unge ut på ny flykt med alle farer det medfører, mener Myrvoll.

– Det gir et signal som vil medføre at langt flere flykter hit, vil mange innvende?

– Jeg tror ikke det. Det er ikke så lett å komme seg til Norge, og mange andre land er mer attraktive. Dessuten har vi internasjonale forpliktelser.

– Vi ser ofte i avslagene at innvandringsregulerende hensyn vektlegges. Det betyr at hensynet til barnets beste vektlegges mindre. Vi hadde en gutt her som hadde en bror som hadde fått opphold. Han var veldig knyttet til broren sin, men i vedtaket sto det at det ikke var noen sterk tilknytning. Hvor er barnekonvensjonen da, spør Jenssen.

Inger Kristin Hognestad

Løp 12 kilometer

De to sosionomene bruker mye tid på å skape en relasjon til flyktningene. De har blitt sviktet av mange, også folk som har sagt at de vil hjelpe, og har i utgangspunktet vanskelig for å stole på andre.

– Det første møtet er veldig viktig. Da bruker vi mye tid på å formidle at vi er her for å hjelpe. Vi drar ikke fram BUP-skjemaer da. Mange er skeptiske og måler oss opp og ned. Men vi gir oss ikke så lett. Hvis de ikke vil komme hit på BUP, drar vi til mottaket eller andre steder de bor. Vi kan også gå en tur eller kjøre en tur mens vi snakker, og det kan ta mange samtaler å etablere tillit. Vi må møte dem på deres arenaer, sier Jenssen.

– Jeg husker en ung afrikaner som var skeptisk, men sa at han kunne prate med meg hvis jeg ble med på en løpetur. Vi løp 12 kilometer sammen, erindrer Myrvoll.

Rydder i kaos

Flere av ungdommene som kommer til Myrvoll og Jensse er henvist for å få hjelp til å sove og glemme det vonde de har opplevd. Men de to terapeutene byr på det motsatte, hjelp til å snakke seg grundig gjennom traumer. Ungdommene holder ofte tilbake, og det kan ta flere samtaler før de forteller om overgrep. Det er en sammenheng mellom unnvikelse og kroniske helseplager etter traumer, derfor strekker de to seg langt for å komme til bunns i det flyktningene har med seg i bagasjen.

– Og så er det viktig at vi er ikke bare terapeuter, vi ønsker ogå å hjelpe til med å gjøre en ryddejobb når ungdommene opplever mye kaos. Det kan gjelde alt fra misforståelser på grunn av språkproblemer til viktige forhold knyttet til asylsaken, sier Myrvoll.

– Vi er døråpnere til andre deler av hjelpeapparatet og skriver også helseerklæringer som kan bidra til opphold i saker med sterke menneskelige hensyn, supplerer Jenssen.

De to kollegene har tett samarbeid med mottak, kommunale botiltak, helsevesen, skole og utlendingsforvaltning.

Kjell-Ole Myrvoll og Randi Elisabeth Jenssen har samarbeidet i flere år.

Inger Kristin Hognestad

Lojalitet til dem som lider urett

Jenssen og Myrvoll har skrevet en fagartikkel i Fontene med tittelen «Det er vår plikt å være lojal mot mennesket som lider urett». Barn som flykter aleine er definitivt blant dem som trenger et talerør, understreker de to.

– De har ikke så mange rundt seg, så det føles privilegert å komme så tett på dem, sier Jenssen.

Hun og Myrvoll forsøker også å bidra til at flyktningene selv kan heve stemmen i den offentlige debatten. De har nylig hatt siste av en serie samlinger for mødre som bor på et mottak i området. Mottaket skal nå legges ned, og Myrvoll og Jenssen har oppfordret kvinnene til å skrive et innlegg i lokalavisa der de beskriver den uroen dette skaper for dem og barna. Det har de nå gjort, og avisa har signalisert at dette er stemmer de ønsker å løfte fram.

Tradisjonen tro skal de to prisvinnerne holde et foredrag på den internasjonale sosialarbeiderdagen, som i år markeres digitalt.

– Den anledningen skal vi bruke til å gi flyktninger en stemme. Det er vi glade for, sier de to.

Prisen består av et diplom og 40.000 kroner til å delta på faglig konferanse. Myrvoll og Jenssen skulle ha deltatt på en internasjonal konferanse om narrativ terapi og samfunnsarbeid i Rwanda i fjor. Der skulle de presentere sin gruppemodell: kreative samtalegrupper for enslige mindreårige flyktninger. Konferansen ble utsatt på grunn av pandemien, men de to prisvinnerne håper den kan gå som planlagt i år. Om det skjer, planlegger de å gjøre mer ut av den reisen ved hjelp av prispengene.

Myrvoll og Jenssen understreker at det gode samarbeidet dem imellom betyr mye. De er to av seks ansatte på BUP Sjøvegan. Mens BUP over hele landet opplever økning i antall henvisninger og stadig lengre ventetid, har BUP Sjøvegan tatt grep for å få ned ventetida. Siden november i 2020 har barn og unge i gjennomsnitt ventet i to uker fra henvisning til konsultasjon. I februar kom de helt ned i åtte dager. Da vanket det påskjønnelse i form av fire kaker fra klinikksjefen i Tromsø. Feiring av gode resultater og heder og ære fra kolleger er stas, men det aller viktigste er tilbakemeldinger fra ungdommene som opplever å ha fått hjelp, sier de to.

– Vi er glade for prisen, og vil også gjerne takke både FO for skrivestipend og Fontene for å publisere artiklene våre, avslutter Jenssen.