Colourbox.com

Det er vår plikt å være lojal mot mennesket som lider urett

Telefonen ringer en tidlig morgen på kontoret, og jeg gjenkjenner straks stemmen i den andre enden. En tynn stemme som nå høres redd og forskremt ut: «Jeg ble hentet av tre politimenn i natt og ble tatt med til Trandum.»
03.11.2020
10:44
03.11.2020 10:44

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Stemmen bryter ut i gråt: «Jeg fikk ikke ta kontakt med deg slik vi avtalte om noe slikt skulle skje, fordi de tok fra meg min mobil. De sa til meg at nå er det ingen som kan hjelpe deg, og at det ikke nytter å protestere. Etter at jeg kom hit kledde de meg naken, jeg følte meg vanæret og som en kriminell». «Kan du hjelpe meg, vær så snill, hjelp meg vekk herfra! De har sagt at det var greit at jeg ringer til deg, men at det ikke ville ha noen betydning for meg. Flyet til Afghanistan går allerede i morgen. Hva skal jeg gjøre, hva skal jeg gjøre?»

Mens han snakket kjente jeg en blanding av fortvilelse og sinne velte opp i meg. Gutten var pasient hos meg, saken hans var under behandling i utlendingsnemnda (UNE), og det var dessuten bestemt at den skulle behandles i tingretten hvor staten var saksøkt for feil vedtak om alder.

I denne fagartikkelen ønsker vi å belyse hvor viktig den etiske refleksjonen er i psykososialt arbeid med asylsøkere og flyktninger. Vårt utgangspunkt er behandlingsarbeid i BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) der vi jobber i et flyktningteam. Vi har daglig kontakt med barn og ungdommer som har livet sitt på vent. Mange av disse forteller om usikkerhet og redsel for fremtiden. De vet ikke hva som skal skje, om de får være i Norge eller ikke. Mange har opplevd krigstraumer, overgrep og har forferdelige erfaringer ingen barn skulle hatt. Nå opplever de å bli mistrodd og å være i et vakuum der de føler seg uønsket og at livet deres ikke har noen verdi. Alle historiene og skjebnene vi får tett på oss, gjør noe med oss som mennesker og som fagpersoner. Det er umulig å ikke bli berørt, for ikke å si opprørt. For uretten er så stor og barna lider. Dette skjer i Norge i dag, i 2020. Noen ganger oppleves kampen mot byråkratiet mye større enn arbeidet med å bearbeide krigs- og flukttraumene. Den gnagende usikkerheten og utenforskapet som barna plasseres i er så urettferdig og uverdig. Er det virkelig slik vi vil at det skal være?

Yrkesetikk og menneskerettigheter

Som sosialarbeidere skal vi arbeide etter yrkesetiske retningslinjer. Vi vil framheve to av verdiene som er beskrevet i Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, 2019–2023 (fo.no/yrkesetikk):

Lojalitet: Den primære lojaliteten hos profesjonsutøverne skal være hos den mest utsatte parten.

Menneskeverd: Alle mennesker har samme grunnleggende verdi og rett til livets goder.

Våre yrkesetiske retningslinjer er nært knyttet til menneskerettighetene, og i arbeidet med asylsøkere og flyktninger mener vi at det er nødvendig å ha en menneskerettighetsbasert praksis. Den universelle menneskerettighetserklæringen vedtatt i FN i 1948 slår fast følgende: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd» (fn.no).

Asylsøkere og flyktninger er en gruppe mennesker som har opplevd at deres rettigheter er blitt krenket og som har opplevd overgrep, krig eller nød. «En menneskerettighetsbasert praksis betyr at vi ikke bare kan drive behandling eller annen psykologisk hjelp, men at vi også må se lidelsene i en samfunnsmessig og politisk sammenheng» (Røkenes, Hjort og Sveaass, 2009). Vi bør ha menneskerettighetsperspektivet med oss i alt arbeid med asylsøkere og flyktninger. Vi skal ha et helhetssyn på sosiale problemer og på utsatte gruppers livsbetingelser. Dermed blir vår oppgave å se hvert menneske i lys av dets historie og i lys av sitt handlingsrom. Det vil igjen kreve at vi må våge å spørre, vi må tørre å komme nær. Vår faglige kunnskap pålegger oss et stort ansvar når det gjelder å søke forståelse og å finne gode handlingsalternativer. Sosiale problemer oppstår ikke i et vakuum. Kjennskap til den samfunnsmessige konteksten er helt sentral. Vi trenger derfor å oppdatere oss på hva som skjer i krig og konflikter rundt om i verden for å kunne forstå flyktninger og deres bakgrunn. Og ikke minst trenger vi å få kunnskap om hva det innebærer å være på flukt og å leve i eksil.

Helse- og sosialarbeidere har en etisk plikt til å bidra til å hindre at klienter utsettes for livsfare eller menneskerettighetsbrudd. Boka «Asylsøkere og flyktninger. Psykisk helse og livsmestring» (Borchgrevink, Sveaass, Lie og Dybdal, 2019) foreslår noen spesifikke etiske retningslinjer i arbeid med flyktninger og som er et supplement til de profesjonsbestemte retningslinjene. Retningslinjene innebærer blant annet:

• Undersøk flyktningers oppholdsstatus og hvilke rettigheter en slik status innebærer

• Bidra til at flyktningers rettigheter er ivaretatt, blant annet ved å

• Sørge for at helsetilstand og skader er dokumentert

• Fremme klientens sosiale og helsemessige rettigheter

• Samarbeide med alle relevante aktører, også private støttepersoner

• Bruk fagkunnskap til å fremme menneskerettighetene og livskvaliteten for asylsøkere og flyktninger generelt

• Våg å ta stilling – avvis tom nøytralitet

Lojalitet til den svakeste part

Det er nødvendig å være lojal mot det enkelte mennesket som lider urett, og det er vår plikt som sosialarbeidere å si ifra om dette. Noen ganger må vi ta kampen mot myndighetene i et kronglete og byråkratisk system. Det kan virke paradoksalt all den tid vi selv er yrkesutøvere i det offentlige Norge og jobber for myndighetene. Men i et demokratisk land har vi det privilegiet at vi kan stå opp for våre meninger og drive påvirkningsarbeid.

Å arbeide med flyktninger på Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP), gir en svært variert og spennende arbeidshverdag. I praksis gjør vi ofte en ryddejobb som kan være vel så viktig som det ordinære terapeutiske arbeidet. Å hjelpe ungdommer til å få oversikt over alternativer, innsikt i saksgang og utsikt til en bedre fremtid er meningsfullt. Det kan innebære at vi kontakter advokater, snakker med ambassader, verger eller UDI. Noen ganger drar vi på hjemmebesøk eller tar ungdommer med på tur for at de skal få et positivt innhold i hverdagen.

Å dokumentere psykisk helse og skrive uttalelser kan aldri undervurderes. Det handler om å løfte fram perspektiver som ellers gjerne blir utelatt eller oversett. Det handler videre om at vi må være stemmen til den mest utsatte parten. Vi ønsker å styrke den enkelte til å finne håp tross alle vanskeligheter. I samtalegrupper kan flyktninger finne støtte hos hverandre og sette ord på hvordan de opplever sin situasjon. Som sosialarbeidere kan vi legge til rette for å myndiggjøre og i praksis vise lojalitet til den mest utsatte parten.

Vi skal nå se nærmere på tre ulike kategorier flyktningbarn og ungdommer som alle er sårbare på grunn av rettighetene de har – eller kanskje mer presist – deres mangel på rettigheter. Det er de som får midlertidige tillatelser, de som får endelig avslag og de som føler seg utrygge selv om de har fått innvilget varig opphold.

De som har midlertidige tillatelser

For 11 år siden, i 2009, innførte regjeringen en ordning med tidsbegrenset oppholdstillatelse for enslige mindreårige flyktninger. Dette var et av innstramningstiltakene til den daværende regjeringen. Tidsbegrenset opphold gis i de tilfeller hvor en mener barnet ikke har et beskyttelsesbehov, men der det ikke er omsorgspersoner i hjemlandet som kan ta vare på dem. Tillatelsen gis til barn mellom 16 og 18 år, og forutsetter at de den dagen de fyller 18 år, må ut av landet. Etter at ordningen ble innført har vi sett svært mange eksempler på hvilke alvorlige konsekvenser dette får for de ungdommene vi møter. Det har til og med vært et politisk forslag om at midlertidig tillatelse skal gjelde for alle barn, men forslaget fikk heldigvis ikke gjennomslag. Det er lett å tenke seg hva det ville ha gjort med en 8-åring: Å hele tiden tenke på at den dagen de fyller 18 år, skal de sendes ut av landet de har bodd størstedelen av sitt liv, og til et land som for dem fremstår både ukjent og skremmende (Bøe, 2017).

Midlertidig opphold til fylte 18 år er ikke en varig løsning. UNHCR og Unicef skriver: «Being allowed to remain under humanitarian or other forms of protection until reaching majority does not in itself constitute a solution for the unaccompanied or separated child. Particularly troubling is the practice of allowing children to remain until they reach majority and then returning them. Unless individually tailored reintegration plans are in place, drawn up together with the child, the child’s successful development into adulthood may be jeopardized» (UNHCR og Unicef, Safe & Sound – What states can do to ensure respect for the best interest of unaccompanied and separated children in Europe, oktober 2014, s. 49).

Ved utgangen av 2016 hadde 537 ungdommer fått midlertidig oppholdstillatelse. Hele 195 av disse ungdommen var forsvunnet fra norske mottak innen 2017. Det er langt flere med midlertidig oppholdstillatelse som forsvinner enn som er registrert hjemreist (UDI 9.2 2016, statistikk). Ungdom vi møter i denne kategorien har fått forverret psykisk helse på grunn av den usikre tilværelsen, og vi har sett mange eksempler på selvskading og selvmordsforsøk.

Det er utarbeidet rapporter og handlingsplaner for arbeid med å redusere forsvinninger i mottakene, men hva hjelper det hvis det er manglende vilje til å bruke ressurser på dette arbeidet?

I 2017/2018 hadde vi en samtalegruppe for enslige mindreårige afghanske flyktninger som var bosatt i kommunen. Samtlige hadde fått innvilget opphold med begrensning, et såkalt ettårsvedtak. De hadde fått opphold i Norge for kun et år, men med mulighet til å søke fornyelse av oppholdstillatelsen dersom de kunne fremlegge identitetspapirer. Det var krevende å skulle få ungdommene til å fokusere på gruppeoppgavene, for deres tanker var helt andre steder. De uttrykte sinne og frustrasjon over egen uavklart livssituasjon – med livet på vent. Det tok lang tid å etablere tillit til oss som voksne og det var utfordrende å skape et samarbeidsklima i gruppen. I arbeidet med å lage en felles historie virket ungdommene mindre engasjert enn det vi var vant med fra tidligere grupper. Ungdommene sa selv at de hadde hatt en veldig vanskelig flukt til Norge, men at de ikke var så opptatt av tidligere hendelser fordi de sto i så mange vanskeligheter. De knyttet vanskelighetene sine til den midlertidige oppholdstillatelsen og usikkerheten de levde med i det daglige. Ungdommene ble lydhøre og fokuserte når de delte erfaringer om hvordan de opplevde livet i Norge og spesielt når det gjaldt følelsen av avvisning og manglende støtte. De begynte å dele erfaringer og lyttet oppmerksomt til hverandre. Klimaet i gruppa endret seg og alle var engasjerte. Vi opplevde at ungdommene viste oss tillit når vi tok dem på alvor og lyttet til deres tanker og følelser knyttet til utfordringene de sto i. Vi lærte ut fra dette hvor viktig det er å inntone seg på deres beskrivelser av egen virkelighet. Det har en mye større verdi enn å måtte gjennomføre det som står på programmet i vår manual for gruppemøtet (Myrvoll, Jenssen og Lundesgaard, 2020).

De som har endelig avslag

Ali, en ung afghansk gutt, møtte fortvilet og oppbrakt til samtalen på BUP. Han hadde nettopp fått vite at han hadde fått endelig avslag på asylsøknaden med utreisefrist få dager senere. Denne beskjeden hadde han fått fra en rådgiver på mottaket, og ikke fra sin verge eller advokat. Ali syntes det var spesielt problematisk da han opplevde at rådgiveren bare var opptatt av at Ali skulle søke frivillig retur. All den tid vi hadde hatt kontakt hadde Ali vært fullstendig klar på at han ikke kunne reise tilbake til hjemlandet. Han ville heller dø i Norge enn å returnere til Afghanistan. Dette til tross for at han drømte om å være sammen med familien og lengtet etter naturen og omgivelsene han hadde forlatt. Frykten for å bli drept av Taliban, slik som faren og mange andre han kjente til var blitt, gjorde imidlertid at han ikke så på retur som et alternativ. Under samtalen denne dagen snakket vi sammen om hvilke alternativer han har i denne situasjonen. Alis sinnsstemning endret seg under samtalen, ved at han ble roligere og mer fattet. Før vi tok farvel avtalte vi ny time om et par dager. Han klemte meg og takket for alt jeg hadde hjulpet han med. Da dagen for neste time opprant, fikk jeg en telefon fra barnefaglig koordinator på mottaket som fortalte meg at Ali hadde forsvunnet fra mottaket dagen etter samtalen på BUP. Jeg ble ikke overrasket, men svært trist fordi jeg visste at han følte seg tvunget til å legge ut på en ny farefull ferd, i håp om å skaffe seg et liv i trygghet.

Når ungdommer får endelig avslag på asylsøknaden, settes mange i en fortvilende og desperat situasjon. For oss som behandlere kan følelse av avmakt og håpløshet overta. Hvordan kan vi egentlig hjelpe noen nå? Hva er brukbar terapi i denne situasjonen? Til syvende og sist handler det nok i større grad om å være genuine medmennesker og bidra med støtte og saklig informasjon om hva handlingsalternativene innebærer. Og så må hver enkelt ungdom ta sine valg. Men det er disse sakene som kan tære på optimisme og arbeidsglede. At vi blir berørt og til dels «lider sammen» med den enkelte hører sammen med registeret av empati som vi er utstyrt med. Og noen ganger må vi innse at en villet politikk om å vektlegge innvandringsregulerende hensyn på bekostning av barnets beste faktisk gjør seg gjeldende.

De som føler seg utrygge tross opphold

«Jeg føler meg utrygg og redd». Slik startet en ung afghansk gutt samtalen med BUP. «Flere av mine venner føler det samme. Alle snakker vi om at norske myndigheter vil sende ut flyktninger, selv om vi har hatt opphold i mange år». Han viste til flere eksempler for å illustrere dette.

Flere av flyktningene vi har i behandling på BUP har såkalt varig oppholdstillatelse, eller har til og med oppnådd norsk statsborgerskap. Noen av disse kjenner likevel på stor utrygghet. Norske myndigheter har forhandlet om returavtaler med ulike land for å returnere flyktninger med innvilget asyl. Medier har vist flere eksempler på situasjoner der dette med tilbakekall av flyktningstatus og statsborgerskap er tema. Dette skaper naturligvis uro og skremsel blant flyktninger i landet vårt og reiser prinsipielle spørsmål om flyktninger i Norge. Når kan flyktninger være trygge? Bør de bekymre seg for at norske myndigheter kanskje en dag sender dem ut av landet når forholdene i hjemlandet anses som bedre?

Dersom de politiske utspillene er ment for å skremme flyktninger, så har de lykkes med det. Dette kan ta både motet, livslysten og drømmene fra mange mennesker. De etter vårt skjønn meningsløse utspillene om opphør av flyktningstatus for asylsøkere bidrar bare til å skape ny utrygghet og redsel i en fra før av vanskelig hverdag. Følelsen av å være uønsket i samfunnet bidrar heller ikke til god integrering.

Etisk refleksjon

For ungdommen vi hørte om innledningsvis ble tiden etter Trandum både opprørende og krevende. Med god hjelp fra en handlingsrettet og dyktig advokat ble den planlagte ut-transporten stoppet i tolvte time, og han fikk komme tilbake til mottaket han ble hentet fra. Så fulgte en lang periode preget av at han var svært fortvilet og redd. I denne tiden strevde gutten med suicidale tanker og det var flere episoder med selvskading ved å brenne seg med sigaretter. Han snudde døgnet fordi han ikke turte å sove på nettene av redsel for å bli hentet av politiet. For oss var avmakten stor og det var lite annet vi kunne gjøre enn å forsøke og støtte han så godt det lot seg gjøre. I dag har denne ungdommen søkt tilflukt i et annet europeisk land, og han deler en uviss skjebne i likhet med mange andre ungdommer som har blitt utstøtt fra Norge.

I vårt møte med flyktninger som er i sårbare situasjoner, utfordres vi til å reflektere over hva vi kan og bør gjøre for å sikre at deres rettigheter og menneskeverd blir ivaretatt på en best mulig måte. Vi må ikke glemme at dette er mennesker som har vært utsatt for menneskerettighetsbrudd, og at vi ved en god mottakelse og oppfølging kan bidra til å fremme rettigheter og den enkeltes verdighet.

Vi brenner for barn og ungdommers rett til en trygg oppvekst med likeverdige forutsetninger for vekst og utvikling. Vi opplever en stor avstand mellom myndighetene og fagfeltet. Derfor har vi som arbeider på grasrota en plikt til å informere politikere, politiet, myndigheter og folk flest om hva som faktisk foregår. Dette handler til syvende og sist om å være lojal mot den mest utsatte parten.

Tusen takk for tildelt stipend som skaper motivasjon og skrivelyst.

Kjell-Ole Myrvoll

Privat

Klinisk sosionom med spesialitet i barne- og ungdomspsykiatri

Senter for psykisk helse Midt Troms, BUP Sjøvegan, flyktningteamet

Randi Elisabeth Jenssen

Privat

Klinisk spesialist i barn og unges psykiske helse

Senter for psykisk helse Midt Troms, BUP Sjøvegan, flyktningteamet

Referanser

Borchgrevink, M.C, Sveaass, N., Lie, B. og Dybdahl, R. (2019). Etikk og menneskerettigheter i psykososialt arbeid med flyktninger i: Lien L., Dybdahl, R., Siem, H., Julardzjia, I. og Bakke, H.H. (red.) Asylsøkere og flyktninger. Psykisk helse og livsmestring. Universitetsforlaget.

Bøe, A.H. (2017) Et liv på vent. Barn – Forskning om barn og barndom i verden. 2-3, 2017.

FN. Den universelle menneskerettighetserklæringen vedtatt 10. desember 1948 i FN.

FO. Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, 2019–2023.

Myrvoll, K-O., Jenssen, R.E. og Lundesgaard, A. (2020). Historien om Safar: En narrativ gruppeintervensjon i: Eide, K (red.) Barn på flukt. Psykososialt arbeid med enslige mindreårige flyktninger. Gyldendal, 2. utgave.

Røkenes, O.H., Hjort, H. og Sveaass, N. (2009). Menneskerettighetsbasert praksis. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 46

UNHCR og Unicef. Safe & Sound–What states can do to ensure respect for the best interest of unaccompanied and separated chilien in Europe, oktober 2014, s. 49. 2014.

03.11.2020
10:44
03.11.2020 10:44

Kjell-Ole Myrvoll

Privat

Klinisk sosionom med spesialitet i barne- og ungdomspsykiatri

Senter for psykisk helse Midt Troms, BUP Sjøvegan, flyktningteamet

Randi Elisabeth Jenssen

Privat

Klinisk spesialist i barn og unges psykiske helse

Senter for psykisk helse Midt Troms, BUP Sjøvegan, flyktningteamet