Arvid Kildahl holder på med et forskningsprosjekt som skal gjøre det enklere å oppdage og stoppe traumer og overgrep blant personer med autisme og utviklingshemming.

Arvid Kildahl holder på med et forskningsprosjekt som skal gjøre det enklere å oppdage og stoppe traumer og overgrep blant personer med autisme og utviklingshemming.

Hanna Skotheim

Nytt forskningsprosjekt:

– Vi sliter med å tilpasse psykisk helsehjelp til personer med autisme og utviklingshemming

– Helsepersonell går ofte i den fella, sier psykolog Arvid Kildahl. Nå skal det lages en sjekkliste for lettere å finne traumereaksjoner hos personer med både utviklingshemming og autisme.
21.10.2020
11:13
21.10.2020 11:13

hanna.skotheim@lomedia.no

Psykologspesialist Arvid Kildahl sin jobb er å utrede den psykiske helsa hos personer med autisme og utviklingshemming. Når han har gjort en utredning, har han mange ganger opplevd det samme: Personens atferd har ikke stemt overens med verken depresjon, psykose eller angst, og det har vært vanskelig å finne ut hva som plager personen. Først etter at han har luket ut mange andre typer vansker, har han spurt seg selv om det kan være traumer inne i bildet.

– Jeg og kollegaene mine har ofte undret oss over hvordan vi skal finne ut om personen har opplevd noe traumatisk, sier Kildahl som jobber på poliklinikken ved Regional seksjon for psykiatri, utviklingshemming/autisme i Oslo universitetssykehus HF.

Kildahl er straks ferdig med forskningsprosjektet sitt som handler om å identifisere reaksjoner på traumer og overgrep, inkludert symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Dette hos voksne som har både autisme og utviklingshemming. Med prosjektet håper psykologspesialisten på sikt å kunne lage en sjekkliste som helsepersonell kan bruke for enklere å legge merke til atferdstegn forbundet med traumer. Målet er at det skal bli lettere å finne ut av symptomene på PTSD hos disse personene.

– Da vil sannsynligheten øke for at vi oppdager og kan stoppe traumer og overgrep, sier han.

Hjelpen må tilpasses

Det er tidligere blitt gjort studier på traumer hos personer med enten autisme eller utviklingshemming. Dette prosjektet omfatter gruppen som har begge diagnosene.

– Det er viktig at folk med autisme og utviklingshemming skal kunne leve så gode liv som overhodet mulig ut ifra sine forutsetninger. Da handler det i mange tilfeller dessverre om at de også trenger psykisk helsehjelp. Den hjelpen må tilpasses den enkeltes autisme og utviklingshemming, men hvordan gjør vi det? Det er det vi sliter med.

Går ofte i fella

Etter at Kildahl hadde startet på prosjektet, fikk han og kollegaene historien om «Philip» i fanget. Philip, som ikke er mannens egentlige navn, hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i flere år uten at noen visste om det. Det at han er blitt utsatt for overgrep, er ikke unikt for Philip. Forskning viser nemlig at personer som har utviklingshemming og autisme oftere utsettes for seksuelle overgrep enn andre.

Det er heller ikke unikt at Philip i lang tid tiet om traumene. Fagpersonene som hadde jobbet med han, mener Philip hadde forsøkt å fortelle det, men på en måte som gjorde at de ikke hadde forstått det. De konkluderte med at utsagnene og atferden hans hadde med autismediagnosen å gjøre. Kanskje var han også deprimert, mente fagpersonene.

– Helsepersonell går ofte i den fella. Når vi har noen som allerede har én diagnose foran oss, slutter vi å lete litt for tidlig. Hadde vi gått inn og sett på utviklingen i atferden til en person, hadde vi kanskje kommer fram til et annet svar.

– Spør alltid

Da fagpersonene fikk vite om overgrepene, forsto de atferden til Philip på en annen måte.

– Hvis de hadde hatt hodet åpent for at det kunne være noe traumatisk inne i bildet, hadde de kanskje fanget det opp. I stedet tilskrev de atferden hans til de grunnvanskene han hadde.

– Hva tenker du om at du og flere kan gjøre ukorrekte vurderinger?

– Det viser at vi hele tiden må reflektere kritisk rundt vår egen diagnostiske praksis. Det viser også at vi som fagpersoner må være ydmyke for at vi ikke alltid forstår ting så godt som vi tror vi gjør.

Det fagpersoner kan lære om episoden med Philip, er at de alltid må spørre. Og så må de alltid tørre å tenke tanken.

– Når vi mistenker at folk med autisme og utviklingshemmingm har en psykisk lidelse, bør vi alltid sjekke ut om det er traumer. Spør nærpersoner om de vet om noe eller har mistanke om at noe traumatisk har skjedd. Det er vanligvis noen rundt som har fått en uggen magefølelse. Den magefølelsen skal vi ta på alvor.

– Tror du det er vanskelig for folk?

– Ja, vi er ikke så vant til å spørre. Og når vi spør, må vi forholde oss til at disse folka blir utsatt for blant annet overgrep. Det kan være ubehagelig å ta innover seg.

Personer med autisme og utviklingshemming reagerer overraskende likt på traumer som oss andre, men det er noen forskjeller, opplyser psykologspesialisten.

Personer med autisme og utviklingshemming reagerer overraskende likt på traumer som oss andre, men det er noen forskjeller, opplyser psykologspesialisten.

Hanna Skotheim

Har ikke orda

I forskningsprosjektet har Kildahl intervjuet 18 klinikere. De hadde alle møtt minst én person med autisme og utviklingshemming som hadde opplevd et alvorlig traume. Klinikerne ble spurt om sine erfaringer med denne gruppen og hva som kjennetegner dem.

– Personer med autisme og utviklingshemming reagerer overraskende likt som alle oss andre på traumatiske hendelser når man tar hensyn til at de har autisme og utviklingshemming. Det er imidlertid en viktig forskjell: Mange av dem har ikke ord for å beskrive det som har hendt dem, sier psykologspesialisten om det klinikerne beskrev.

– Den informasjonen vi andre tar for gitt, som at sex er noe som skal føles godt, er det ikke gitt at disse personene har fått. Det er ikke alle som vet hvordan en vanlig seksualitet er, og det er mange som opplever overgrep som ikke nødvendigvis forstår at sånn skal det ikke være. Det bidrar nok til at mange ikke sier ifra og da blir traumer og overgrep heller ikke oppdaget, legger han til.

I intervjuene sa klinikerne også at mange med autisme og utviklingshemming som opplever traumer, kan få alvorlige symptomer som varer lenge. Det kan også bidra til å gjøre det vanskelig å finne ut hva det er. Symptomene kan også variere mye fra dag til dag.

Reagerer ulikt

Unnvikelse av ting eller steder som minner om den traumatiske hendelsen er et vanlig symptom på PTSD. Men dette kan arte seg ulikt avhengig av hvem det er snakk om. Hvis du har vært i en bilulykke, blir mange vanligvis redde for å sette seg inn i en bil igjen.

– Men det å koble det indre ubehaget man får i kroppen når man ser en bil og bruke det til å styre fremtidig atferd, er komplisert. Det er det ikke alle personer med autisme og utviklingshemming som klarer. Noen unnviker dermed alt, mens noen unnviker ikke. Det vil si at de ikke nødvendigvis sier nei til å dra på biltur, men så får de panikk hvis de setter seg i bilen, forklarer Nikolai Kildahl.

Særlig utsatt for overgrep

Det er særlig jenter med lett utviklingshemming som er utsatt for overgrep.

– Man kan jo ikke se på noen at de har utviklingshemming, og de beveger seg rundt i samfunnet som alle andre og skjønner kanskje ikke helt hva som er andres intensjoner. Da kan de havne i situasjoner som de kanskje ikke kommer seg ut av, sier Kildahl og legger til at mange med utviklingshemming kan ha utfordringer med å vurdere risiko og konsekvens.

– I tillegg er det mange som er sårbare fordi de er prisgitt andre mennesker ettersom de trenger hjelp i det daglige.

– Kjipt

Kildahl har selv en bror med autisme og utviklingshemming. Prosjektet er ikke inspirert av broren, men han er litt av grunnen til at Kildahl i det hele tatt begynte å interessere seg for denne gruppen mennesker.

– Da jeg var ute i praksis og begynte å jobbe, var det en del ting som for meg var intuitivt, sikkert fordi jeg har vokst opp med broren min. Jeg skjønte imidlertid etter hvert at en del av det som handler om denne gruppa kanskje ikke alltid var like intuitivt for andre, sånn umiddelbart. Det gjorde nok at jeg tenkte at dette kunne jeg jobbe med, at her kunne jeg kanskje få til noe.

– Hva tenker du om at det er mange, som ligner på din bror, som risikerer å oppleve så mye vondt?

– Det er kjipt. Men det er bare en ting å gjøre med det: Vi må bli bedre på å avdekke traumer og overgrep. Og så må vi finne gode måter å hjelpe dem som har slike opplevelser, sånn at også de kan ha det bra.

Hvordan oppdager man tegnene?

• Tørr å tenke det. Hvis du får en uggen magefølelse, ta den på alvor og snakk med noen om det. Gjerne en kollega du stoler på.

• Prøv å sortere. Hva kommer følelsen av?

• Se etter endringer i form av rastløshet, uro, irritasjon, vandring, dårlig søvn og brå oppvåkninger på natta.

• Utrygghet og at noen synes å være på vakt i mange situasjoner kan også være tegn på at de har opplevd noe traumatisk.

• Noen kan begynne å tolke ting i verste mening og mister ideen om at andre mennesker er grunnleggende ålreite.

• Andre kan bli redd for fremmede eller de kan bli mer tilbaketrukne.

• Mange virker lei seg, fortvila eller sinte. Noen kan også bli opptatt av om de har gjort noe galt eller at andre ikke liker dem.

• Se etter signaler på flashbacks/gjenopplevelser: Da kan være vanskelig å få kontakt med dem samtidig som de får en endret fysiologisk aktivering.

• Gjenopplevelser kan også komme til uttrykk i form av fysisk utagering eller selvskading.

• Still deg selv spørsmålene: Oppstår det vegring eller unnvikelse av kjente situasjoner som personen vanligvis har likt? Eller hendet det at personen ser ut til å få panikk i dagligdagse situasjoner uten at man helt skjønner hvorfor?

(Kilde: Arvid Kildahl)

21.10.2020
11:13
21.10.2020 11:13

Hvordan oppdager man tegnene?

• Tørr å tenke det. Hvis du får en uggen magefølelse, ta den på alvor og snakk med noen om det. Gjerne en kollega du stoler på.

• Prøv å sortere. Hva kommer følelsen av?

• Se etter endringer i form av rastløshet, uro, irritasjon, vandring, dårlig søvn og brå oppvåkninger på natta.

• Utrygghet og at noen synes å være på vakt i mange situasjoner kan også være tegn på at de har opplevd noe traumatisk.

• Noen kan begynne å tolke ting i verste mening og mister ideen om at andre mennesker er grunnleggende ålreite.

• Andre kan bli redd for fremmede eller de kan bli mer tilbaketrukne.

• Mange virker lei seg, fortvila eller sinte. Noen kan også bli opptatt av om de har gjort noe galt eller at andre ikke liker dem.

• Se etter signaler på flashbacks/gjenopplevelser: Da kan være vanskelig å få kontakt med dem samtidig som de får en endret fysiologisk aktivering.

• Gjenopplevelser kan også komme til uttrykk i form av fysisk utagering eller selvskading.

• Still deg selv spørsmålene: Oppstår det vegring eller unnvikelse av kjente situasjoner som personen vanligvis har likt? Eller hendet det at personen ser ut til å få panikk i dagligdagse situasjoner uten at man helt skjønner hvorfor?

(Kilde: Arvid Kildahl)