Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

20. september i fjor ble avdelingsleder Marianne Amundsen (57) knivdrept på jobb. Kollega Ida Aulin (29) kom seg unna, men ble skadet.

Det verst tenkelige som kunne skje, skjedde.

Hvordan kommer kollegene seg videre etter en sånn hendelse?

Lang sorgprosess

Lisbeth Stender tar oss imot på et møterom i Nav Årstads nye lokaler i Bergen. Hun jobber som veileder på kontoret og er plasstillitsvalgt for FO-medlemmene. Det er første gang hun snakker offentlig om den dramatiske dagen 20. september i fjor.

– Det er kjempetøft å høre alle detaljene som kommer nå, utrolig vondt og kjempetrist. Hver og en av oss går gjennom en lang sorgprosess, og vi har gruet oss til denne rettssaken, sier Lisbeth Stender.

Kollegene har prøvd å forberede seg på tøffe uker med rettssak. Likevel blir følelser og minner reaktivert med all mediedekningen.

– Det er ikke alt vi kan forberede oss på. Noe av det viktigste for meg som tillitsvalgt nå, er å være tilgjengelig for medlemmer, sier hun.

Lisbeth Stender (i midten) synes det er vanskelig å snakke om Nav-drapet. Hun har med seg FOs hovedtillitsvalgte Magnus Nymoen og Renathe Øen som støtte under intervjuet med Fontene.

Helge Skodvin

Stender erkjenner at det er utfordrende å ha fokus på jobben som Nav-veileder samtidig som rettssaken står på.

– Det tar mye hodekapasitet og det er mye følelser inni bildet. Samtidig er det godt å kjenne på at man kan være til hjelp og være en god veileder for tjenestemottakerne. De har sine kriser i sine liv, og det er viktig for oss å være der for de også.

Fikk sjokk

En privat avtale gjør at Lisbeth ikke er på kontoret den skjebnesvangre morgenen. En kollega ringer henne når hun er på vei til jobb litt over klokka ti. Lisbeth blir anbefalt å ikke komme på kontoret. Situasjonen er uoversiktlig.

Lisbeth drar ikke hjem igjen, men til en kollega som også sitter hjemme. På TV får de servert uvirkelige bilder fra arbeidsplassen. De er i sjokk. Er det to klienter som har knivstukket hverandre? Eller er en kollega angrepet? Spørsmålene er mange.

De to kollegene bestemmer seg etter hvert for å dra til Nav-kontoret. Utenfor arbeidsplassen står det ambulanser og politibiler.

Politiet samler de ansatte i et rom. Der får de beskjed om at kollegaen Marianne er død.

Hun er drept på jobb.

– Marianne var en leder som var tilgjengelig for alle, uansett hvilken avdeling du tilhørte. Døra var alltid åpen. Hun var en utrolig varm og fin dame, som jeg tror alle følte at de kunne kontakte hvis det var noe, sier Lisbeth om kollegaen som ble drept.

Helge Skodvin

Kaos innvendig

De ansatte blir fraktet i taxier til Scandic City i Bergen sentrum. Lisbeth er en av de første som ankommer. Hun husker at rommet er stort og tomt. Plutselig er det fullt av folk.

Kollegene sitter rundt runde bord. De gråter og klemmer hverandre.

– Jeg husker det ble sagt at her inne gjelder ikke koronarestriksjonene.

I tre dager sitter kollegene på hotellet i Bergen sentrum. Nav-kontoret på Årstad er stengt. De får samtaler med krisepsykolog og oppfølging fra bedriftshelsetjenesten. Dagene etter drapet er en eneste stor grøt for Lisbeth. Innvendig er det et følelsesmessig kaos.

– Det eneste jeg ville var at noen skulle komme og forklare hva i all verden som hadde skjedd.

I løpet av de tre dagene er politiet og ledelsen på Nav Årstad jevning oppe på podiet og gir viktig informasjonen til de ansatte. Lisbeth føler hun ikke kan få nok informasjon.  

De som sitter på hjemmekontor kommer også til hotellet. Det samme gjør noen tidligere kolleger.

I ettertid ser Lisbeth at dette var det viktigste de gjorde: Å dele sorgen med kollegene.

Det ble lagt ned blomster utenfor Nav-kontoret på Danmarks plass i Bergen etter drapet.

Torstein Bøe / NTB

Flyttet til nye lokaler

Fire dager etter drapet drar Lisbeth og de av kollegaene som vil, tilbake til det stengte Nav-kontoret på Danmarks plass. Ikke for å jobbe, men for å legge ned blomster. Og for å bare være på sin gamle kontorplass igjen. Lisbeth blir svimmel. Hun har knapt sovet de siste nettene.

– Når jeg ser tilbake på det, var det riktig for min del å være tilbake i lokalene tidlig. Å overvinne frykten etter det som skjedde der.

De skulle tross alt jobbe der noen måneder til. Noen måneder senere flytter Nav Årstad til nye lokaler noen steinkast unna. Tilfeldighetene ville ha det til at byggingen av nye lokaler var i gang da drapet skjedde.

Helge Skodvin

– Det var hell i uhell. Jeg tror det hadde vært veldig utfordrende for mange å fortsette der borte, sier Lisbeth.

Hun går forbi de gamle kontorlokalene i forbindelse med jobb en gang iblant. Sosionomen får frysninger hver gang.

– Jeg tenker på det som skjedde hver gang jeg går forbi. Jeg tror jeg aldri kommer til å klare å ikke tenke på det, sier hun.

Føler seg trygg

Hvordan kommer man seg tilbake på jobb etter at en kollega er brutalt drept på jobb? Lisbeth Stender forteller at de rundt 200 ansatte på Nav Årstad har hatt veldig ulike behov. Noen ville tilbake på jobb og treffe klienter ganske fort. Andre trengte lang tid.

– Og det er helt greit. For mange var det nok viktig å starte med blanke ark i nye lokaler. Kontorene vi hadde ble plutselig et bygg som minnet oss om det verste som kan skje.

– At en kollega blir drept, hva gjør det med trygghetsfølelsen til dere ansatte?

– Selvfølgelig påvirker det synet på arbeidsplassen. Vi blir veldig klar over hva som i verste fall kan skje. Men personlig har det ikke ført til at jeg føler meg mer utrygg i jobben, sier Lisbeth.

Helge Skodvin

Selv har hun aldri tenkt på å slutte. Til det er jobben for viktig.

– Jeg er veldig glad i jobben min, og jeg syns det er meningsfullt å bistå mennesker som trenger hjelp. Det er viktig for meg å gjøre den jobben.

Hun forstår at folk kan spørre seg hvordan noen orker å jobbe på Nav etter et brutalt knivangrep.

– Men vi som jobber her har et veldig brennende ønske om å hjelpe de som har behov for det. Den følelsen er veldig sterk hos mange her, sier hun.

Trener på farlige situasjoner

Etter drapet på Nav Årstad ble det satt i gang et prosjekt for å se på ansattes sikkerhet i Nav. I rapporten kommer det fram at én av tre Nav-ansatte har opplevd en eller flere uønskede hendelser om trusler og trakassering det siste året. Det er også manglende sikkerhetsopplæring og for dårlig fysisk sikring ved landets Nav-kontor.

Lisbeth Stender ønsker ikke si noe om sikkerheten ved Nav Årstad. Hun er imidlertid bekymret for tallene som kommer fram i Nav-rapporten.

– Jeg syns jo det er fryktelig trist at så mange opplever å bli utsatt for trusler og vold på jobb. Det er fint at rapporter som dette belyser arbeidshverdagen vi kan stå. Jeg tror ikke vi kan snakke for mye om sikkerhet.

– Trener dere mye på farlige episoder?

– Her på Nav Årstad har vi en del øvelser i publikumsmottaket, der vi trener på slike situasjoner. Jeg tenker det er viktig å være klar over hva som kan skje, og vite litt om hva man skal gjøre, sier Lisbeth.

Helge Skodvin

Ikke minst mener hun det er viktig å ha en kultur for å snakke om slike ting. Det har de på Nav Årstad, ifølge Lisbeth. De ansatte gjør alltid sikkerhetsvurderinger før de skal møte klienter ute eller hjemme hos dem. Lisbeth føler det er en trygghet bare å snakke med kolleger og lederen om dette.

– Vi diskuterer hvor vi bør møtes og hvem som skal være med. Vi gjør sånne vurderinger hele tiden, og vi har en god kultur for det.

Fikk lov til bare å være ansatt

Som fersk tillitsvalgt fikk hun plutselig mye ansvar i fanget for ett år siden. Renathe Øen og Magnus Nyhus som er hovedtillitsvalgte for FO i Bergen, kom inn og avlastet henne. Den første tiden fikk Lisbeth lov til bare å være ansatt.

– Jeg må si at det var veldig godt, og helt nødvendig, å få den støtten. I tillegg har det vært godt å være to tillitsvalgte her på Nav Årstad, vi har også støttet hverandre.

– Hva har din rolle som tillitsvalgt vært i året etter drapet?

– Jeg har snakket med kolleger og hørt hvordan de har det. Det er flere som har hatt behov for å prate litt. Vi går rundt og er synlige for medlemmene.

– Vil ta lang tid

Knivdrapet førte til at de ansatte begynte å tenke tilbake på situasjoner de selv har stått i, som kunne gått galt. Lisbeth forteller at det tok mye fokus fra mange ansatte i ettertid.

Selv tenkte hun tilbake på møter med tjenestemottakere som sto i en krise, frustrerte og desperate. Hun stilte spørsmål ved om hun hadde gjort ting riktig. Kunne det gått galt? Skulle hun trukket seg ut av samtalen tidligere? Skulle hun gjort det på en annen måte? Men Lisbeth har aldri tenkt på at det var hun som kunne vært drept på Nav-kontoret.

Helge Skodvin

– Jeg har tenkt mer at det er helt ufattelig at det skjedde her på Nav Årstad. Det hadde jeg aldri sett for meg noensinne.  

– Hvordan har du bearbeidet det som skjedde?

– Det viktigste har vært å dele sorgen med kollegene mine, i tillegg til familie og gode venner. Så har jeg brukt litt tid på å bli trygg i rollen igjen, men jeg er ikke ferdig med å bearbeide dette. Jeg har erkjent at det vil ta lang tid, at det som skjedde vil være med meg i lang tid framover.

– Hvordan blir tiden framover, etter rettssaken?

– Det skal bli godt å få det overstått. Men vi blir ikke ferdige med saken selv om rettssaken er over og det kommer en dom. Vi kommer fortsatt til å kjenne på sorgen.