Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Joakim Jiri Haaland skriver avhandling om friluftsliv på barnevernsinstitusjoner og har intervjuet ansatte og ungdom fra flere institusjoner om hva de tenker om det og hvordan aktiviteter ute kan gjøre livene deres bedre. Ansatte som tar med ungdom på friluftslivsaktiviteter driver grønt sosialt arbeid, konkluderer han.

REPORTASJE: – Jeg er blitt overrasket over hva friluftsliv gjør, sier sosionom

Får du tak på hva grønt sosialt arbeid er?

– Ikke helt. Det er et stort begrep som jeg tror rommer to ting: Det ene handler om hvordan naturen kan brukes for å skape et bedre liv for mennesker, og det andre handler om hvordan man kan bruke sosialfaget for å fremme et mer bærekraftig levesett. Jeg har først og fremst sett uttrykket i engelske forskningsartikler, men kanskje begrepet er i ferd med å bli mer utbredt også i Norge?

Er friluftsliv grønt sosialt arbeid?

– Ja, det vil jeg si. Friluftsliv er grønt sosialt arbeid fordi det har disse dimensjonene i seg: Det handler om å være i naturen fordi det gjør mennesket godt. Samtidig er det enkle friluftslivet løsning på en økologisk krise, slik filosofen Arne Næss forfektet på 1970-tallet. Nå får dette tankegodset feste: Omgivelsene påvirker våre livsbetingelser, og sosialfaget kan brukes for å bedre planetens helse.

Hva er den viktigste grunnen til å ta i bruk friluftsliv på barnevernsinstitusjoner?

– Hvis alle blir mer miljøvennlige av å drive friluftsliv, så er det fint. Det er likevel ikke den viktigste grunnen for å ta det i bruk på institusjoner. Det viktigste er at friluftsliv er en inngangsport til gode opplevelser. Det bygger opp opplevelseskapitalen til ungdommene. De får kjenne på utfordringer av en god art og får mestringsfølelse når de behersker det. Friluftsliv er dessuten kulturelt verdsatt i Norge. Det gir status å ha vært på en fjelltopp eller å kunne fortelle om tur med kano og telt. Det bringer fram positive reaksjoner fra andre. Det gir ungdom som har hatt en trøblete oppvekst, mulighet til å dele andre opplevelser enn det som er tøys og spetakkel og normbrytende atferd.

Hvor ofte bør man reise på tur med ungdom?

– Ikke for ofte. Ikke med disse ungdommene. Man må ikke drepe lysten. Det koster dem mer å reise på tur enn vi tror. Mange av dem opplever å være langt utenfor komfortsonen sin. Det kommer fram i intervjuer jeg har gjort med ansatte og ungdommer. Da jeg jobbet på institusjon selv opplevde jeg at ungdom låste seg inne eller stakk av for å slippe å være med. Det er vanskelig å si hvorfor, men jeg antar det er fordi friluftslivet oppleves utrygt, og kanskje man skal et sted uten internett. Derfor kan små steg være viktig; kortere kveldsturer i nærmiljøet, tur uten overnatting, eller å reise til en kjent hytte.

Hva gjør man dersom ungdom nekter å være med?

– Da må man prate sammen, få tak på hvorfor ungdommen ikke vil og spørre hva som skal til for at hen blir med. Noen ganger går det ikke, da er jobben å lage best mulig opplevelser for dem som faktisk blir med. Jeg anbefaler å unngå masse godteri, kino eller bowling for dem som ikke reiser på tur. Og så må man satse på at de som drar får en fantastisk opplevelse, som de kommer hjem og forteller om.

Hva er hindrene for å gjøre friluftsliv?

– Det kan være tungt å få med ungdom ut før de får tilstrekkelig med gode erfaringer. Selv på institusjoner som er høyt profilert på friluftsliv og som har håndplukkede ansatte til å drive med dette, så jeg i feltarbeidet mitt at helgene likevel kunne gå med til å bake boller og se film, i stedet for å dra ut og tenne opp bål. Det kan bety at det å motivere ungdom som protesterer er vanskelig og at en selv må være trygg på friluftsliv. De ansatte må ha nok iver og glød til å få både seg selv og ungdommene over dørstokkmila.

Hva er det fineste med friluftsliv når alt klaffer?

– Jeg vil trekke fram den spontane gleden som oppstår. Jeg har selv observert det. Det kan være en tøff gjeng med ungdommer som plutselig slipper seg løs og ligner barnehagebarn. De glemmer å være selvbevisste på hvordan de står og går, de bare er seg selv og har det fint. Hele dagen er ikke nødvendigvis slik, men det kommer i øyeblikk, enten man spiller monopol inne eller aker ute. Samtalene kan også bli spesielt fine, fordi man prater om noe som betyr noe, eller fordi man bare sitter ved siden av hverandre uten at det er kleint og kjenner på en dypere forbindelse, en opplevelse som binder sammen.

Marie Von Krogh