Illustrasjon: Helene Brox

Illustrasjon: Helene Brox

Helene Brox

Voksende behov for døvetolk for minoriteter

Å møte døve og hørselshemmede fra etniske minoriteter stiller krav til god kommunikasjon. Alle som er med, må forberede seg godt.
14.03.2016
13:27
14.03.2016 13:28

Personer med etnisk minoritetsbakgrunn utgjør en økende andel av befolkningen. I Norge har innvandrerandelen økt fra under to prosent på 1970-tallet til nær 16 prosent i 2015 (SSB, 2015). Flere undersøkelser gjort i løpet av de siste åra viser at døve/hørselshemmede er overrepresentert i innvandrergruppa sammenlignet med befolkningen for øvrig. På Vetland skole for hørselshemmede og døve i Oslo viser en oversikt fra 2011 at 48 prosent av elevene har foreldre med minoritetsbakgrunn (Struve, 2012).

Siden den minoritetsspråklige delen av døve/hørselshemmede i Norge er økende og sannsynligvis vil øke ytterligere i årene som kommer, er det viktig å se nærmere på fagfolks erfaringer på området. Profesjonelle tolker er en viktig gruppe her, men også sosionomer, barnevernsarbeidere, lærere og andre fagfolk som benytter tolk i sitt daglige virke.

Erfaringer fra tolker

Denne artikkelen bygger på samtaler med åtte tegnspråktolker, sju fra Oslo, og en fra Trondheim. De fleste av dem har lang erfaring som tolker. De har også i mange år tolket for døve/hørselshemmede som kommer fra andre land enn Norge, hvor de fleste av tolkebrukerne har vært voksne.

Metoden for å samle inn det meste av materialet i denne artikkelen har vært et gruppeintervju som ble tatt opp på lydfil. En person ble intervjuet alene, og vi tok i det tilfellet notater i stedet for å gjøre opptak.

Spørsmålene denne artikkelen prøver å svare på etter samtaler med tolkene er følgende:

– Hva er de spesielle utfordringene med å tolke for minoritetsspråklige døve/hørselshemmede?

– Hvilken kompetanse trengs for å bli en god tolk på dette området?

– Hva kan utdanningene gjøre for å forberede studentene på dette feltet?

Svarene fra tolkene har jeg valgt å dele inn i kategorier som ikke følger spørsmålene jeg stilte i utgangspunktet. Årsaken til dette er at samme tema kom fram i flere spørsmål.

Jeg har valgt å gå inn på de temaene jeg har oppfattet står sentralt innenfor tolking for døve minoriteter. Jeg knytter teori til erfaringene tolkene presenterer, og til mine egne erfaringer som lærer innenfor fagfeltet tolking mellom norsk og tegnspråk. I tillegg har jeg mye erfaring fra undervisning av norske og minoritetsspråklige voksne studenter i norsk som andrespråk. Mitt hovedfokus har vært å se på to- og flerspråklighet i et ressursperspektiv.

En sammensatt brukergruppe

En fellesnevner hos tolkene er at de først ville snakke om hvem de minoritetsspråklige døve/hørselshemmede faktisk er. Etter tolkenes erfaring er gruppa veldig forskjellig. Det er stor forskjell mellom å tolke for en person som har god utdanning fra hjemlandet sitt og som også har lært seg tegnspråk, sammenliknet med en som verken har utdanning eller har lært tegnspråk tidligere.

Kulturelle koder og bakgrunnskunnskap

«Kulturkunnskap er viktig innafor dette området. Hvordan jobber en snekker i Burma? Hvordan jobber en rørlegger i Pakistan? Hvordan er skolesystemet? Fins det et velferdssystem som ligner på vårt? Hva slags status har tegnspråk i landet brukeren kommer fra? I tillegg må vi selvsagt finne ut av om den vi skal tolke for, har brukt tegnspråk, eller noen former for tegn. Hvordan brukes den orale komponenten? Hvordan og hvor mye brukes den visuelle komponenten?», sa en av tolkene.

Og videre:

«Det spesielle med å tolke for minoritetsspråklige døve ligger på systemnivå og kulturforståelse. Dette gir seg utslag i at abstrakte begreper er vanskelige å tolke for denne gruppa. Begreper som barnebidrag, sykelønn og velferdsstat gir lite mening for dem som kommer nye til landet, fordi de ikke har noen erfaring med dette fra sitt hjemland og derfor har de ingen bakgrunnskunnskap».

Flere av tolkene nevner kulturforståelse som en viktig kompetanse. Her er det interessant å diskutere hva som ligger i kulturforståelse og hvem som trenger denne kompetansen. Mange profesjonsgrupper kommer i dag i kontakt med minoritetsspråklige. For de fleste vil det være nødvendig å være bevisste på hva slags bakgrunn klienter eller elever har, det være seg kultur, krig/forfølgelse, språk og klasse.

I en samtale med profesjonelle sosialarbeidere som jobbet innenfor det flerkulturelle feltet forteller Maria om sine erfaringer. Hun har selv vært flyktning, og har bodd i Norge i ti år. Hun er nå sosionom og legger vekt på at det er viktig å bruke teori og metoder i arbeidet, men det hun legger mest vekt på er følgende:

«Jeg tror det å være åpen og behandle folk med respekt er nøkkelen. Jeg behandler ikke folk som om de er små barn. De er voksne. De kan ikke språket, men de er voksne. Og så pleier jeg å si til dem: Husk at dere ble ikke født på flyplassen.» (Kippeberg red. 2015, s.2009).

En respektfull holdning som sosialarbeider Maria framhever er viktig å ha med seg som rettesnor for alle profesjonsutøvere. Tolkene sier at bakgrunnskunnskap er viktig for å tolke på en god måte. Her er også nysgjerrighet og toleranse et nøkkelord. I min praksis som lærer med minoritetsspråklige i klasserommene har jeg erfart at en åpen og nysgjerrig holdning til å lære mer om andres språk og kultur gir god forståelse og kommunikasjon mellom meg som lærer og studentene.

Svennevig (2005) framhever at den kulturelle konteksten er det mest abstrakte kontekstnivået. En tekst eller samtale blir forståelig på bakgrunn av de felles ressursene som deltakerne har tilgang til i sine kulturelle fellesskap. Det inkluderer alt fra felles terminologi til mønster for hvem som kan si hva til hvem, og hvordan dette kan sies i det enkelte fellesskap. Tolkene framhever nettopp dette når de sier at abstrakte ord og begreper som barnebidrag, sykelønn og velferdsstat er begreper som ikke automatisk blir forstått av døve fra andre land. De kommer fra en kultur hvor både praksisen som grunnlag for disse begrepene, og selve ordene er ukjente. Tolkene tolker ordene, men når hovedproblemet er forståelsen av innholdet, er det avsenderen som har et spesielt ansvar for å forklare de abstrakte begrepene på en slik måte at de kan bli forstått av en minoritetsspråklig døv person.

Makt og ansvar i kommunikasjonssituasjonen

«Vi kan ta et annet begrep; klientsamtale. Jeg har opplevd at den minoritetsspråklige tolkebrukeren ikke visste hva dette begrepet betydde. Brukeren visste ikke hvorfor han/hun skal til denne samtalen, og heller ikke hva som skulle skje. Dette skapte i utgangspunktet et skeivt forhold mellom systemet og minoritetsspråklige tolkebrukere», sier en tolk.

Sitatet henleder oppmerksomheten på flere områder. Bakgrunnskunnskap er igjen et stikkord her. I tillegg kommer spørsmål om makt og hvem som har ansvar i kommunikasjonssituasjonen. Hva som er formålet med klientsamtalen er viktig for brukeren å forstå for å få mer innsikt i selve innholdet i samtalen. Som tolken er inne på her så skaper uvissheten i hvorfor brukeren er innkalt til samtale og hva som skal skje, et skeivt maktforhold.

Vi kan regne med at tolken blir oppfatta som en representant for systemet i denne kommunikasjonssituasjonen.

Tolkene mente imidlertid at det var den som hadde innkalt til klientsamtalen som hadde ansvaret for at formålet kom fram før samtalen. Ut fra forskning (Svennevig, 2005) vet vi nå at informasjon om hensikten med samtalen er vel så viktig som det som skjer i selve kommunikasjonssituasjonen. Å forberede samtalepartneren mentalt på formålet med samtalen og hva som skal skje, gir bedre grunnlag for å få til en kommunikasjonssituasjon som skaper både tillit og forståelse i utgangspunktet.

Tolkene mente også at det var viktig for dem å forklare at de ikke kunne ta ansvaret for at budskapet ble forstått. På den andre siden så de i mange tilfeller at den hørende og døve befant seg på to forskjellige frekvenser. Informantene framhever hvor viktig det er å gi informasjon om hvilken rolle en tolk har. Flere av de minoritetsspråklige brukerne vet ikke hva slags rolle en tolk har, fordi de aldri har hørt om denne yrkesgruppa før. Siden flere av brukerne kommer fra land hvor de har levd under svært utrygge forhold og blitt forfulgt av landets myndigheter, kan de bli mistenksomme til tolken.

Begge parter i en tolkesituasjon bør få informasjon om at det kan være vanskelig å forstå hverandre på grunn av vanskelige ord og kulturforskjeller. Tolken kan ikke ta over samtalen, men tolken kan informere om hvilke muligheter som fins for å oppnå forståelse.

Visualisering/konkretisering

Alle tolkene var opptatt av å snakke om hvor viktig det er å visualisere budskap, og at det brukes konkreter i kommunikasjonssituasjonen:

«Saksbehandlere hos UDI er vant med å bruke tolk, og de er også bevisste på at språkkompetansen hos de minoritetsspråklige er relativt lav. Mange av dem har mange konkrete ting på kontorene sine som flagg, bilder og kart. De tar ansvar i kommunikasjonssituasjonen ved at de konkretiserer og forklarer budskapet sitt.»

Selv om tolkene er bevisste på å bruke et visuelt tegnspråk og konkretisere begreper som kan være vanskelige å forstå for tolkebrukeren, er alle enige om at det er den hørende i tolkesituasjonen, som ofte er en sykepleier, lege, Nav- ansatt eller lærer, som har ansvaret å forklare på en slik måte at budskapet blir forstått. En somalisk kvinne uten utdanning har liten mulighet til å forstå hva en infeksjon er. Legen må forklare dette hvis tolkebrukeren skal kunne forstå hva dette begrepet betyr.

Konkretiseringer og et aktivt kroppsspråk er viktig for å bli flink til å visualisere budskapet. Likevel framhevet tolkene at det er viktig å ha et godt utviklet tegnspråk i bunnen. Det er også en fordel å ha noen års erfaring som tolk.

Tolkerollen og samarbeid med andre

Selv om tolkene i gruppeintervjuene hadde en litt forskjellig arbeidshverdag, var alle enige om at å jobbe med minoritetsspråklige døve krevde mer av dem når det gjaldt forberedelse til oppdrag og godt samarbeid med andre profesjonsutøvere. I de etiske retningslinjene til tolkene er det framhevet at brobygging er viktig. Tolkene la vekt på at det her er viktig med informasjon om at både kultur og språk kan være et hinder for å få til en kommunikasjon som den døve tolkebrukeren forstår.

Et område som ble gjenstand for flere innlegg i gruppeintervjuet var informasjon om tolkerollen til hørende profesjonsutøvere som benytter seg av tolk. Saksbehandlere, leger og sykepleiere kunne for eksempel i samtaler med den døve henvende seg til tolken som om vedkommende var en venn eller bekjent av tolkebrukeren.

Tolkene reagerte på at de i en profesjonell tolkesituasjon av og til ble sett på som nærmest private tolker for brukerne, og mente derfor at det er svært viktig med samarbeid og informasjon om både tolkens rolle, og om innholdet i det som skulle tolkes.

Flere tolker framhevet at de ofte er det leddet som ser at ikke alle forstår i en kommunikasjonssituasjon. I slike situasjoner kan tolken skjule signaler, men det er viktig at tolken greier å formidle dette på en slik måte at kommunikasjonen kan fortsette uten at samtalen bryter sammen.

Stabile samarbeidsrelasjoner med andre fagpersoner mente tolkene var svært viktig for å få til gode kommunikasjonsforhold og forståelse mellom partene. Flere var inne på at både lærere og personer som arbeidet som rådgivere for døve minoritetsspråklige var viktige for å bidra til oppklaringer og utdypinger i vanskelige samtalesituasjoner.

Et dialogisk syn på kommunikasjon

I en undervisningstime jeg hadde med barnevernsstudenter som hadde vært ute i arbeidslivet og benyttet seg av tolker, var det flere som hadde reagert på at tolkene ikke gjenga det de hadde sagt på samme måte som de hadde uttrykt det. Selvfølgelig kan det hende at tolken i dette tilfellet hadde tolket på en lite tilfredsstillende måte, men det kan også ha sammenheng med ulikt syn på hva som er viktig å få med i en kommunikasjonssituasjon.

Tolken skal være nøytral. De yrkesetiske retningslinjene, den etiske kodeksen som ligger til grunn for den profesjonelle tolken, fastslår at tolkene har taushetsplikt, at de skal være uavhengige av tolkebrukerne og at de skal tolke alt som sies. Hvordan stemmer dette med et dialogisk syn på språk?

I følge det dialogiske synet på språk er samtalen et samspill hvor de som deltar, tolker det som blir sagt ut fra sine tidligere erfaringer og kunnskap om verden (Bakthin 1981, Rommetveit 2008, Wadensjø 1998), hvor også samtalepartnerne i løpet av samtalen forhandler om mening. Tolken inngår også i det dialogiske samspillet med sine erfaringer, men bidrar i hovedsak til å oversette ekvivalente versjoner av det som blir sagt. Wadensjø (1998) legger vekt på at tolken samordner innholdet i en samtale. Samordning betyr at tolken kan gå inn i samtalen og gi mer informasjon enn det deltakerne sier, for å oppklare eller gi mer grunnlag for at samtalepartnerne skal forstå det som blir sagt. Dette blir da en ekspanderende versjon sammenliknet med originalversjonen. Tolken kan også i gitte situasjoner tolke mindre enn det som blir sagt, men uten at meningen i budskapet endrer seg. Dette betegner Wadensjø som en redusert versjon av originalversjonen. Tolken kan også gi en substituerende informasjon i løpet av en samtale. Dette er informasjon som er gitt tidligere, men som tolken gjentar for å fokusere på sentrale elementer og få mer flyt og sammenheng i samtalen. I alle disse tilfellene, hvor tolken produserer ekspanderende, reduserende og substituerende versjoner, lager tolken ytringer selv som ikke er helt like/ekvivalente med deltakernes versjoner. Her er det ikke snakk om å tolke ord for ord, men få fram meningsinnholdet. Tolken kan også regulere en samtale ved å signalisere at den ene deltakeren må vente på tur til tolken er ferdig med å tolke.

En tolk i Sverige hadde et oppdrag hvor hun skulle tolke for politiet i forbindelse med en asylsøker. Den som spurte ville vite hvordan asylsøkeren kom til Sverige. – Med fly? Spurte han, og føyde til: – Har dere fly i landet du kommer fra? Tolken ble så provosert av dette spørsmålet at hun etterpå uttrykte klart at det var vanskelig å være følelsesmessig nøytral i en slik situasjon.

Tilbake til mitt klasserom hvor sosionomer og barnevernsarbeidere reagerte på at tolken ikke tolket alt som ble sagt. En profesjonell tolk vil være opptatt av å få fram mening i innholdet som skal tolkes. Å tolke ord for ord vil ikke være funksjonelt i alle situasjoner. Selv om de yrkesetiske retningslinjene legger vekt på at tolken skal være nøytral, legger det dialogiske synet på kommunikasjon vekt på at alle som inngår i en kommunikasjonssituasjon fortolker det som blir sagt ut fra sin erfaring og sine kulturelle referanser (Wadensjø, 1998).

Trenger mer kulturforståelse

Tolkene legger vekt på at noen års erfaring som tolk er viktig når de skal tolke for minoritetsspråklige døve/hørselshemmede. Tolkene framhever også at gode forberedelser, kjennskap til brukerne og deres måte å bruke tegn, visuelle gester, kroppsspråk og tegnspråk på er viktig. Kulturkunnskap og forholdene de minoritetsspråklige døve har kommet fra, er den del av kompetansen som det er viktig å ha med seg.

Tolkeutdanningene, både på grunn-og etterutdanning, trenger mer undervisning i kulturforståelse og kulturelle koder, mener tolkene. Å bli eksponert for flere tegnspråk kan også være viktig. Studentene bør også få kjennskap til britisk og amerikansk tegnspråk og eventuelt få mulighet til å videreutvikle seg i dem.

Det er behov for erfarne tolker som er gode i tegnspråk, og som også har evnen til å visualisere og konkretisere. Siden mange av de døve/hørselshemmde som kommer, ikke er gode i sitt eget tegnspråk, er visuell kommunikasjon viktig å kunne. Pantomime er et forslag til undervisningsemne på tolkeutdanningene.

Maria, sosionom og tidligere flyktning til Norge, framhever respekt og åpenhet. Kulturforståelse kan aldri erstatte en respektfull holdning til menneskene som kommer til landet. Dette er holdninger som må gjennomsyre alle profesjonsutøvere som skal arbeide med flyktninger og innvandrere. Tolkene inngår i dette fellesskapet, og de som uttaler seg i denne artikkelen er spesielt interessert i å få til et faglig samarbeid med sosionomer, barnevernsarbeidere, og folk som jobber hos UDI og Nav. Å være brobygger er uttrykk som flere tolker bruker, uansett om tolkebrukerne er døve eller hørende.n

Om forfatteren

Astri Holm er pensjonert førstelektor i norsk fra Høgskolen i Sør-Trøndelag, nå NTNU. Hun er cand.philol med hovedfag i anvendt språkvitenskap. Hun har undervist døve og hørende lærerstudenter i norsk for døve, og tolkestudenter som utdannet seg til å tolke mellom tegnspråk i språklige emner.

Referanser

Bakthin, M. M.(1981). The Dialogic Imagination: Essays by M.M. Bakthin. M
Holmquist, Austin: University of Texas Press.

Rommetveit, Ragnar (2008). Språk, individuell psyke, og kulturelt kollektiv.Gyldendal Norsk Forlag AS.

Wadensjø, Cecilia (1998). Kontakt gjennom tolk. Dialogos forlag. Stockholm.

Brenna Loveleen, Rihel ( 2005): Reisen mellom ulike virkeligheter. Artikkel i Typisk norsk å være uhøflig? Aambø, Reidun red.

Kipperberg, Elise (red.) (2015). Når verden banker på. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS.

Svennevig, Jan (2009). Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Cappelen Damm AS.

Struve, Andreas (2012). Flyktninger og asylsøkere med særlige kommunikasjonsutfordringer. Konferanserapport: Etniske minoriteter og hørselstap/nedsatt funksjonsevne. Nedre Gausen kompetansesenter.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) (2010). Befolkningsstatistikk. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

14.03.2016
13:27
14.03.2016 13:28

Om forfatteren

Astri Holm er pensjonert førstelektor i norsk fra Høgskolen i Sør-Trøndelag, nå NTNU. Hun er cand.philol med hovedfag i anvendt språkvitenskap. Hun har undervist døve og hørende lærerstudenter i norsk for døve, og tolkestudenter som utdannet seg til å tolke mellom tegnspråk i språklige emner.

Mest lest