Mona Iren Malmedal, psykiatrisk vernepleier med master i kliniske hjelperelasjoner 

Plasseringen av barn i enetiltak (aleneplasserte institusjoner) representerer en særlig utfordrende omsorgs- og behandlingsform. Ifølge tidligere kartlegginger i Bufetat omfatter slike tiltak barn som har omfattende psykiske, atferdsmessige og relasjonelle problemer, som selvskading, utagering og kriminalitet – ofte kombinert med alvorlige traumelidelser (Bufetat, Region sør, 2017).

I slike tiltak har mange institusjoner innført medleverturnus, der ansatte bor sammen med barna i døgnturnuser, som for eksempel 3–7–4 (tre døgn på jobb, én uke fri, fire døgn på jobb). Dette arbeidssystemet har potensielt store belastninger, ikke bare fordi de ansatte er langt mer dypt involvert, men også fordi risikoen for vold, trusler og uforutsigbare situasjoner er høy.

Det er derfor viktig å undersøke hvordan tidligere ansatte opplever konsekvensene av å arbeide i slike institusjoner. Studiene vår ble søkt og godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og gjennomført etter forskningsetiske retningslinjer. Dette har implikasjoner for hvordan funnene har blitt presentert, jf. at noen av uttalelsene i denne studien er blitt modifisert for å sikre personvernet. I tillegg til at denne gruppen informanter utgjorde en særlig sårbar gruppe siden de all hadde opplevd konflikter i institusjonene sine og også slet med senfølger på grunn av jobbrelaterte belastninger, ble det prøvd å lage en mest mulig trygg atmosfære. Dette var viktig å etterstrebe da opplysningene var av sensitiv og personlig art. I vår studie, med informanter som tidligere hadde jobbet i enetiltak, beskrev de vold, systemsvikt, manglende ledelsesstøtte og sekundærtraumatisering, inkludert PTSD og utbrenthet. Slik beskriver de et arbeidsmiljø preget av store risikoer og utilstrekkelig organisatorisk ivaretakelse. Dette reiser sentrale spørsmål om arbeidsforhold, faglig kompetanse, etikk og personalomsorg.

Formålet med denne artikkelen er å formulere og drøfte en akademisk forståelse av disse problemstillingene, ved hjelp av et teoretisk rammeverk som inkluderer konfliktteori, traumeteori og belastnings- og profesjonsperspektiver. Vi vil også supplere med nyere forskning (2021–2024) på sekundærtraumatisering, omsorgstretthet og organisasjonsmessige beskyttelsesfaktorer, for å plassere funn fra enetiltakene i et bredere faglig perspektiv.

Teoretisk rammeverk

Sekundærtraumatisering og compassion fatigue

Figley (1995) introduserer begrepet «secondary traumatic stress disorder» (STSD) som en reaksjon hos hjelperen som eksponeres for andres traumer. Dette er nært knyttet til det han senere kaller compassion fatigue, en tilstand der hjelperens empati og omsorgskompetanse slites ned over tid. Ifølge Figley kan symptomer inkludere hyperarousal, gjenopplevelse og følelsesmessig utmattelse, parallelt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Isdal (2000, 2017) har videreført denne teorien i en norsk kontekst. Isdal beskriver hvordan sekundærtraumatisering kan utvikle seg hos hjelpere i voldsfelt og omsorgsyrker, og advarer mot normalisering av vold og trusler: det som blir rutinemessig, kan miste sin emosjonelle tyngde selv om belastningen fortsatt er stor. Bang (2003) poengterer betydningen av trauma-relatert veiledning, for å hjelpe ansatte å identifisere motmakt, egne emosjoner og grensetrekning. Killèn (2004) og Berge (2005) belyser hvordan omsorgstretthet eller omsorgstretthetens fenomen kan oppstå, særlig når hjelperen konstant konfronteres med brutalitet, overgrep eller destruktiv atferd.

Konflikt og makt i institusjonelt barnevern

Ansatte i enetiltak befinner seg i en dynamisk rolle mellom omsorg, kontroll og grensesetting. Konfliktteori kan kaste lys over hvordan makt, autoritet og motmakt opererer i slike institusjoner. Konflikter kan være eksplisitte (f.eks. vold) eller latent (f.eks. misnøye, utrygghet), og må håndteres både strukturelt og relasjonelt.

Organisatoriske og profesjonelle risikofaktorer

Belastninger i omsorgsyrker inkluderer ikke bare emosjonell smitte og sekundærtraumatisering, men også systemiske faktorer – utilstrekkelig støtte fra ledelsen, utydelige roller, høyt ansvar og ensomhet i jobben (Bang, 2003; Isdal, 2017). I organisasjonsforskning knyttes slike belastninger til moral fatigue eller moral injury, når ansatte føler at de må agere på måter som er inkongruente med egne etiske verdier fordi ressursene eller systemene ikke tillater bedre praksis.

Kontekst og bakgrunn: Enetiltak og medleverturnus

Kartlegginger fra Bufetat (2017) viser at mange barn i enetiltak har sammensatte utfordringer: psykisk sykdom, tilknytningsvansker, utagering, kriminalitet og selvskading. Plasseringen skjer ofte når det ikke er mulig for dem å bo med andre, fordi de er en risiko for seg selv eller andre.

I privat institusjonsbarnevern benyttes ofte medleverturnus, slik som 3–7–4. Denne turnusordningen innebærer at ansatte bor sammen med barna i lange døgn, med påfølgende fri. Ifølge analyse av Høysæter (2016) fører dette til store variasjoner i arbeidsbelastning, fritid og lønn, og det finnes få utredninger om hvor belastende denne typen turnus er for ansatte.

I lys av disse forholdene blir det sentralt å undersøke hvordan ansatte opplever arbeidsmiljøet, relasjonene med barna, risikoen de utsettes for, og hvilke konsekvenser dette har for deres helse – psykisk, emosjonelt og profesjonelt.

Ansattes opplevelser

I vår studie, som var basert på dybdeintervjuer med tidligere ansatte som hadde arbeidet minst to år i private enetiltak, fremkommer flere hovedtemaer:

Overeksponering for vold, selvskading og traumer

Informantene beskriver et miljø med hyppig utagering, selvskading, trusler og vold, inkludert bruk av kniv og machete. Den konstante risikoen ga en følelse av utrygghet, særlig når de var alene, for eksempel under bilkjøring.

Normalisering og normalitet

Til tross for det ekstreme innholdet – vold, drapstrusler, suicidalitet – rapporterte flere at slike episoder ble «vanlige». Ifølge Isdal (2017) kan dette være et tegn på normalisering over tid, der vold og traume gradvis mister sin sjokkeffekt fordi de oppleves som en del av hverdagen.

Personalet var overeksponert for selvskading, utageringer og vold

«Det er så vanskelig å jobbe når du føler det er oppbevaring. Alle kan gjøre den jobben når ingen når inn. Man ønsker fremgang, men ser ikke at det er noe håp …»

Informantene beskrev ungdommene som så sårbare at de ikke klarte seg i samfunnet, fordi de var for ressurssvake og hadde så sammensatte problemer at fremtidsutsiktene ble beskrevet som håpløse. De så ikke for seg at noen av dem kunne få utdanning, jobb og familie. Det var selvskading, utagering mot seg selv og andre, samt dissosiering. Dette er sykt og vanlig, sa flere av deltakerne. Ungdommene gikk sjelden på skole og hadde ingen andre tilbud. Dag, natt, helg og hverdag ble det samme. Ansatte fikk roller som «svart» til «hvit» av ungdommen, alt etter krav – eller grensesettingssituasjoner.

Det fremkommer videre i intervjuene at alle informantene hadde opplevd grov vold, noen med machete eller kniv og andre med traumer mot hode og kropp. Særlig utfordrende var bilkjøring, da ansatte var ekstra sårbare for ungdommens utageringer. Informantene forteller:

«Han kunne true med å drepe til roping og hyl. og ta av bilbelte i fart, og da utagerte han mot personale. midt på E6 … livsfarlig vettu … da må man finne en lomme og det blir gråt og hulk, i veien og biler kjører forbi og vi driver med nedlegg. Du står og blir slått på av en ungdom i 5 minutter og klarer ikke å skjerme deg, biler kjører forbi og lurer på hva som skjer..»

En annen informant forteller om når han ble angrepet med machete:

«Jeg tror han bare testet meg … han hadde lagt macheten i redskapsboden og noen hadde glemt å låse den. Han løp mot meg og hadde han truffet, hadde jeg vært død … jeg har vært i mange farlige situasjoner, men reaksjonene kom etterpå. vi har jo også trusler på livet og ungene våre …»

En informant beskrev flere alvorlige episoder:

«Makker var på pause og jeg var alene. ungdom hadde utagert mer og mer, knust gjenstandene på rommet og ropte og skjente på personalet hele tiden … det bygde seg opp … hele dagen … ungdommen endte opp på legevakten med voldsomme kuttinger … jeg følte meg maktesløs og mislykket fordi ungdommen ikke lot meg hjelpe til … jeg gråt på legevakten fordi jeg følte så veldig synd på ungdommen. rett etter dette angrep ungdommen meg med kniv, men jeg kom meg unna. Jeg opplevde det som livsfare … jeg sluttet å sove på jobb etter dette.»

Informantene beskrev ungdommene som de opplevde å ha en god relasjon til, men som førte til redsel for seg selv og andre ansatte. Informanten som ble angrepet med machete fortalte om en gutt der relasjon ble beskrevet som god mellom seg og ungdom, men som likevel nesten hadde drept informanten. Dette opplevdes surrealistisk for informanten og denne konkluderte at privat barnevern bruker penger på oppbevaring framfor forebygging.

Informantene beskrev at de følte seg utrygge på natten, selv om dørene var låst inn til soverommene. Det hadde skjedd episoder der ungdommen hadde sparket inn dørene om natten, så de sov dårlig i redsel for at dette kunne skje igjen. Informantene opplevde også at knivepisoder ble normalisert og førte til at knivene gjort tilgjengelige, alt etter hvilket team som var på jobb. Alle ønsket å utføre en god og faglig jobb, være en god kollega og være nyttig på arbeidsplassen, men det var veldig utfordrede på mange plan. Informantene beskrev at det var umulig å få til forandring på så kort tid, siden barna var så skadde., samtidig forteller alle deltakerne om hvor godt det føltes når de fikk til å danne relasjon og trygghet for ungdommene og de gangene det var fremgang. Siden det var ca. 30 % sykmelding, medførte dette uro og ustabilitet i miljøet når det måtte leies inn vikarer. Flere av informantene sluttet å sove på jobb og etter hvert også hjemme. Flere var redde, fikk kroppslige reaksjoner og jobben ble beskrevet som en risikojobb fordi usikkerheten med hva som kunne skje var vanskelig. Studien problematiserte manglende tidsplan for ungdommene og flere av informantene fortalte at det er om å gjøre å holde ungdommen lengst mulig. En informant ble fortalt av leder at hvis ungdom levde når han var 18, så hadde de gjort en god jobb.

Ledelses- og systemsvikt

Ansatte ga uttrykk for at støtte fra ledelsen var begrenset eller fraværende: etter alvorlige hendelser, som vold eller knivangrep, ble det rapportert at ledelsen uteble, eller bagatelliserte hendelsene. En informant sa:

«Politiet ble koblet inn … men lederen uteble … vi ble utpekt som problemet, ikke ungdommen.» Dette kan føre til maktløshet, avmakt og moral injury, fordi ansatte føler at deres trygghet og ansvar ikke anerkjennes.

Profesjonelle dilemmaer og etiske konflikter

Informantene opplevde at kravene til omsorg og kontroll kolliderte. For eksempel beskrev noen en situasjon der de måtte holde et barn som var suicidal –

«Vi var fire som byttet på å holde barnet … ingen prøvde å slippe opp … jeg følte meg feil.» Slike situasjoner skapte store moralske og emosjonelle påkjenninger, særlig når ansatte ikke fikk veiledning eller støtte.

Langsiktige helsekonsekvenser

Flere fortalte om traumer utover arbeidsperioden: PTSD, søvnproblemer, tomhetsfølelse, sosial tilbaketrekking og vansker med nærhet. En tidligere ansatt fortalte at hun fortsatt var sykmeldt etter en voldsepisode og gikk i traumebehandling hos psykolog. En annen beskrev hvordan personligheten hadde endret seg – fra omsorgsfull til distansert og kynisk – som følge av gjentatt eksponering for vold og maktesløshet.

Disse funnene reflekterer kjente fenomener fra traume- og profesjonslitteraturen, men her i en kontekst med privat enetiltak og medleverturnus, som tidligere har vært lite utforsket.

Drøfting og teoretisk analyse

Sekundærtraumatisering i enetiltaksarbeid

De beskrevne symptomene – hyperarousal, gjenopplevelse, emosjonell utmattelse – samsvarer direkte med Figleys (1995) konsept av STSD og compassion fatigue. Ansatte som bor sammen med barna i medleverturnus, er hele tiden til stede i barnas emosjonelle og traumatiske virkelighet, noe som gjør det vanskelig å «logge av» følelsesmessig. Denne konstante eksponeringen kan fremskynde utviklingen av sekundærtraumatisering, da det kreves kontinuerlig emosjonell regulering.

Isdal (2017) peker på hvordan vold og trusler kan normaliseres i slike settinger. Når ansatte beskriver at kniv- og macheteepisoder med tiden blir hverdagslige, kan dette være et resultat av emosjonell tilpasning. Selv om normalisering kan være en mestringsstrategi, representerer den en risiko: forestillingen om at det ekstreme er «vanlig» kan gjøre at behov for støtte undervurderes – både av ansatte selv og av ledelse.

Organisatorisk svikt og moral injury

Mangel på ledelsesstøtte og veiledning etter voldsepisoder er et gjennomgående tema. Dette kan bidra til moral injury, der ansatte føler at organisasjonen ikke beskytter dem eller anerkjenner risiko. Når ledelsen ikke stiller opp, og ansatte opplever at de blir «problemet», undermineres tillit og tilhørighet – som ifølge Bang (2003) og Isdal (2017) er avgjørende for å håndtere emosjonell belastning.

Videre kan ansattes rolle forstås gjennom konfliktteori: de er plassert i en maktens limbo, både som omsorgsgivere og kontrollinstans, men uten nødvendige strukturelle rammer. Dette skaper konstante etiske dilemmaer: skal de intervenere, sette grenser, eller gi støtte? Når organisasjonen ikke gir klare retningslinjer eller veiledning, må de ansatte finne løsninger selv, ofte uten støtte – noe som belaster dem moralsk og emosjonelt.

Beskyttelsesfaktorer: behov og svakheter

Ifølge studien savnet ansatte arenaer for emosjonell støtte og refleksjon. Dette understøttes av Bang (2003) som argumenterer for veiledning spesielt rettet mot relasjoner med traumatiserte barn, og av Killèn (2004) som peker på betydningen av å anerkjenne og arbeide med hjelpernes følelser.

I tillegg er det relevant å trekke inn nyere forskning. Macfarlane (2020) viser i studier fra UK at mange traumeforebyggende strategier ikke passer godt i heldøgns omsorgssettings, spesielt i turnusmodeller som 24- eller 48-timersvakter. Hun argumenterer for at støttetiltak ofte ikke tar hensyn til den unike hverdagen til institusjonsansatte.

En annen nyere studie av Vella (2023) fra Malta undersøkte omsorgsarbeidere i barnehjem og fant at empati, følelsesmessig overbelastning og sekundærtraumatisering var utbredt. Samtidig beskrev informantene viktigheten av selvomsorg, kollegiestøtte og profesjonell veiledning (Vella, 2023).

Til sammen tyder dette på at ansatte i enetiltak kan ha nytte av strukturerte, konteksttilpassede støttesystemer: jevnlig faglig veiledning, rom for emosjonell refleksjon, kollegiale refleksjonsgrupper og opplæring i traume­kompetanse.

Risiko, organisasjon og systemnivå

Organisatoriske og strukturelle risikofaktorer som manglende tilsyn, ustabil bemanning og høyt sykefravær forverrer belastningen. I intervjudata fra ansatte rapporteres det om høyt sykefravær, vikarbruk og manglende kontinuitet, noe som skaper ustabilitet og svekker relasjonsbygging med barna. En slik situasjon undergraver både omsorgskvalitet og ansattes trygghet.

Nyere norsk forskning understøtter relevansen av disse faktorene. Le (2024) gjennomførte en mixed methods-studie av barnevernsarbeidere i kommunalt barnevern og identifiserte risikofaktorer som høyt arbeidspress, følelsesmessig belastning, ansvars­følelse og ensomhet. I tillegg finnes en bred nasjonal oversikt over risiko- og beskyttelsesfaktorer i det norske barnevernet, der Baugerud mfl. har dokumentert moderate nivåer av sekundærtraumatisering, men høy grad av «compassion satisfaction» blant barnevernsansatte.

Dette indikerer at selv innen omsorgsyrker med høy risiko, finnes positive aspekter som bidrar til meningsfullt arbeid. Men det krever målrettede tiltak fra organisasjoner: bemanningsnorm, stabil ledelse, systematisk veiledning og traume­fokusert kompetansebygging.

Implikasjoner for praksis og organisasjon

Basert på funnene og drøftingen, følger flere implikasjoner:

Systematisk veiledning og støtte

Institusjoner med medleverturnus bør etablere ordninger for regelmessig faglig og emosjonell veiledning. Veiledningen må tilpasses den unike konteksten til medleverturnus: ansatte bor på institusjonen, ikke kun jobber skift. Derfor kan tradisjonelle støtteordninger (f.eks. ukentlig gruppecoaching) være utilstrekkelige; alternative modeller, som refleksjonsgrupper, trauma-informed supervisjon og peer-mentoring, bør vurderes.

Traumeforståelse og kompetanseheving

Ansatte må få opplæring i traumeinformert omsorg (trauma-informed care), sekundærtraumatisering og egen regulering. Dette kan inkludere opplæring i mentaliseringsbaserte tilnærminger, emosjonell regulering og konflikthåndtering.

Organisatoriske sikkerhets- og støtteprotokoller

Ledelse må utvikle klare retningslinjer for hvordan vold, trusler og kritiske hendelser håndteres. Det bør være planlagte krise- og debrieferingsrutiner, slik at ansatte ikke står alene etter alvorlige episoder. Videre bør ledelsen tydelig vise at den tar ansattes sikkerhet og psykiske helse på alvor – å anerkjenne risiko er et første skritt for å unngå moral injury.

Bemanningsstabilitet og kontinuitet

Redusert turnover og sykefravær er kritisk for å opprettholde trygghetsrelasjoner mellom ansatte og barn. Stabil bemanning gir ikke bare bedre omsorg, men også bedre psykologisk arbeidsmiljø for de ansatte.

Evaluering og forskning

Det trengs ytterligere systematisk forskning på arbeidsbelastningen i enetiltak og effekten av støttetiltak. Kvantitative studier med målinger av sekundærtraumatisering, utbrenthet og jobbtilfredshet (f.eks. med skalaer som ProQOL) bør kombineres med kvalitative undersøkelser for å fange dybden i ansattes erfaringer.

Begrensninger og kritisk refleksjon

Ved å basere seg på retrospektive kvalitative intervjuer, kan hukommelse, subjektivitet og seleksjonsbias påvirke funnene. Ansatte som har sluttet, kan ha vært motivert av negative erfaringer, noe som kan overvektlegge problematiske sider. Datagrunnlaget er også begrenset i omfang og ikke generaliserbart til alle enetiltak.

Samtidig, selv om vi bruker nyere forskning som Macfarlane (2020) og Vella (2023), er det få studier som kombinerer konteksten medleverturnus, voldseksponering og ledelsespraksis. Fremtidige studier bør derfor bruke longitudinelle design og inkludere både ansatt- og lederperspektiv, for å forstå mekanismene som fører til belastning, men også de som beskytter.

Konklusjon

Ansatte i private enetiltak som jobber med medleverturnus beskriver en arbeidshverdag preget av høy risiko, emosjonell eksponering og komplekse etiske dilemmaer. De rapporterer om vold, trusler og selvskading hos barn, samt mangel på tilstrekkelig støtte fra ledelsen og kolleger. Disse erfaringene kan føre til sekundærtraumatisering, utbrenthet og dype psykologiske reaksjoner, som også gir seg utslag utenfor arbeidstiden.

Gjennom et teoretisk rammeverk basert på Figleys (1995) konsept av STSD, Isdals (2000, 2017) normalisering av vold, Bangs (2003) vekt på veiledning, og Killèns (2004) omsorgstretthet, kan vi bedre forstå hvordan systemsvikt og organisatoriske mangler bidrar til ansattes belastninger. Nyere forskning (Macfarlane, 2020; Vella, 2023; Le, 2024; Baugerud mfl., 2022) bekrefter viktigheten av traumekompetanse, veiledning, støtte og stabile arbeidsforhold som beskyttelsesfaktorer.

For å sikre bærekraftig arbeidskraft i slike tiltak, kreves det at institusjoner tar organisatorisk ansvar for ansattes trygghet og psykiske helse. Dette innebærer etablering av refleksjons- og veiledningsarenaer, opplæring i traume­kompetanse, bedre sikkerhetsrutiner og kontinuerlig oppfølging. Fremtidig forskning bør bygge på slike intervensjoner og systematisk vurdere deres effekt på ansattes helse og turnover.