Dorthe Walstad

Slik hjelper vi barn i høykonfliktfamilier

Komplementære team med god kompetanse i konfliktarbeid er en stor ressurs i barnevernets undersøkelses– og tiltaksarbeid. I dialog med teamet kommer foreldrene fram til en felles forståelse av barnets situasjon. Barnets behov kommer i fokus i foreldresamarbeidet.
20.08.2019
08:29
21.08.2019 11:39

Tidligere ble foreldrekonflikter ikke ansett som barnevernets ansvar, men som et anliggende for familievernkontorene og domstolene. I dag har vi mer kunnskap om hvilken risiko det innebærer for barn å vokse opp i et miljø preget av alvorlige konflikter mellom foreldrene. Konfliktene svekker foreldrenes omsorgstilbud og skader barnets utvikling, samtidig som de forringer barnets livskvalitet og trivsel. God omsorgsevne viser seg ved at foreldrene greier å legge konflikter bak seg og se fremover med barnet (Rønbeck et al., 2001).

Det er en krevende oppgave for barnevernet å gjennomføre undersøkelser av disse barnas omsorgssituasjon (Bvl § 4-3). Konfliktnivået mellom foreldrene er høyt og de har som regel for lengst mistet fokuset på barnet og barnets behov. De er opptatt av hverandre og konfliktene de har seg imellom. Samtaler på familievernkontoret har ikke ført til samarbeid, og de har mistet håpet om at situasjonen kan endre seg til det bedre. Mange reiser sak for retten om omsorgsspørsmålet. Barnevernet blir en instans det blir viktig å få på parti, fordi vurderingene brukes som dokumentasjon i rettssaken.

Det er lett å føle at en kommer til kort i møte med familier hvor kommunikasjonen genererer stadig nye konflikter med angrep og taushet. Å skulle bryte gjennom den barrieren som konflikttemaene skaper, kan synes umulig.

Gjennom vårt arbeid med høykonfliktfamilier og videreutdanning i konfliktforståelse og konflikthåndtering, har vi erfart at teamarbeid kan være en nøkkel til å lykkes. Det er disse erfaringene vi ønsker å dele. Vi håper de kan være et nyttig bidrag inn i praksisfeltet når det gjelder å utvikle et tilbud som treffer behovet til denne brukergruppen i barnevernet.

Foreldrekonflikter

«Hva er problemet??? Jeg er lege og jobber med liv og død hver dag …»

Konflikter i seg selv er ikke negativt, det er måten de håndteres på. Det er ikke skadelig med konflikt dersom foreldrene greier å løse dem på en hensiktsmessig måte (Ekeland, 2014).

Det er særlig tre kjennetegn ved foreldrekonflikter som kan ha negativ innvirkning på barnets trivsel og utvikling: Brudd på grunnleggende normer for utøvelse av foreldreskap, som vold eller andre former for maktovergrep og misbruk av rusmidler. Konflikter som barnet direkte blir eksponert for, og som også involverer barnet. I tillegg til konflikter som innebærer at barnet blir holdt fanget på foreldrenes konfliktarena over lengre tid. I de mest alvorlige sakene er konfliktene vevd inn i all kommunikasjon mellom foreldrene, slik at de utgjør selve mønsteret i familiens samspill. Konfliktene er blitt limet i familien etter at familien ikke lenger er samlet. Foreldrene er et speilbilde av hverandre. De skylder på og anklager hverandre og tar ikke ansvar for situasjonen (Rønbeck et al., 2001).

Ofte har barnet levd lenge med konfliktene, fordi de har vært til stede før skilsmissen og foreldrene forfølger konfliktene parallelt med utøvelsen av foreldreomsorgen etter skilsmissen. De mener som oftest at de selv utøver godt foreldreskap og at det er den andre som ikke er god nok. Hver av foreldrene har som regel støttespillere fra familie, venner og offentlige hjelpere som har tatt stilling i kampen om hvem av foreldrene som er den beste omsorgspersonen. Mange foreldre involverer de ansatte i barnehage, skole og barnets fritidsarenaer.

Når barnevernet får kontakt med familien har som regel konflikten eskalert til et nivå hvor foreldrene ikke lenger møtes, men har kontakt via mail og SMS. Mange kommuniserer via barnet og sine advokater. Barna må overbringe aggressive beskjeder fra den ene til den andre forelderen når de pendler mellom de to hjemmene, ofte en gang i uken (Glasl, 1999).

Foreldrenes konfliktdrivende oppførsel fører til at barnet ikke får pause fra konfliktene. Barnets handlingsrom begrenses, noe som i verste fall fører til at barnet isolerer seg.

Barnets hverdag

«Mitt høyeste ønske er at foreldrene mine skal slutte å krangle og at jeg ikke hele tiden blir minnet på at jeg bor i to hjem …. »

Når foreldrene forteller om situasjonen til oss, er de i starten opptatt av å presentere hvordan den andre forelderen kommer til kort og hvor vanskelig det er å få til et samarbeid. Historiene de forteller inneholder repeterende argumentasjoner og gjensidige anklager. Det er ikke lett å vite hva som er fakta, hva som er hver av foreldrenes forestillinger om den andre, barnet og situasjonen. Mye utelates og mye forstørres. Foreldrene kommuniserer på helt ulike bølgelengder, og misforstår og feiltolker hverandre. Etter den første samtalen med hver av dem sitter vi som regel igjen med et komplekst og forvirrende inntrykk av situasjonen.

I samtalene med barnet blir bildet klarere. De forteller om ensomhet og sorg over at de har mistet familien sin og hjemmet sitt. De strever med å tilpasse seg den nye familiesituasjonen. I motsetning til foreldrene, som har fokuset på seg selv, har barna fokuset på foreldrene. Når foreldrene er lei seg blir de urolige og prøver å trøste og dekke over det som ikke fungerer. Vi har truffet mange empatiske og tapre barn, som må takle utfordringer de ikke har forutsetninger for å forstå, eller mestre.

I tillegg forteller barna om praktiske utfordringer. Mange eier ikke klærne sine, fordi klærne hører til den forelderen de bor hos. De må bytte garderobe når de bytter hjem, som regel en gang i uken. De har to sykler, to fotballbagger, eller annet utstyr. De må passe på at ikke noe havner i galt hjem, for da eskalerer konfliktene.

Barna vet ikke hvilke fritidsaktiviteter de kan være med på, fordi foreldrene ikke blir enige og en av dem ikke vil betale. Noen barn har opplevd å ikke bli hentet på SFO og i barnehagen fordi foreldrene krangler om hvem som har ansvaret. Barna går og lurer på om foreldrene har glemt dem.

Barnas historier viser at konfliktene mellom foreldrene fører til at ingen av dem tar ansvaret, og sørger for at barnet skjermes for konfliktene de har seg imellom. Barnet har en utrygg og uforutsigbar hverdag i den nye familierammen, men foreldrene er opptatt av å krangle og opprettholde et fiendebilde av hverandre.

Et komplementært team

«Hilde: Merket du ikke hvor sint far var?»

«Thomas: Han var ikke sint, han var redd!»

Vi tolker verden ulikt avhengig av vår kunnskap, kultur og kjønn. I konfliktfylte og stresspregede situasjoner snevres synsfeltet inn. Det er lett å være forutinntatt og favorisere en av foreldrene (Thompson, 2014).

Det er vår erfaring at team med spiss- og breddekompetanse kan være en suksessfaktor i arbeidet. Vi bruker våre individuelle ferdigheter og spiller på lag (Adreassen & Wadel, 1990).

Ved å fremstå som et samlet team med god bredde- og dybdekompetanse, hvor den enkelte fyller rollen sin, kan familien føle seg trygge nok til å tørre å ta sjansen på å åpne seg om sine utfordringer, savn, sorg og håp. Det skjer som regel et vendepunkt når de viser oss sårbarheten og redselen bak aggresjonen og konfliktene.

Før møtene med familiene avtaler vi å ha ulike roller; hvem av oss som skal ha overblikket og regien og hvem som skal være tettere på. Da kan en ha en mer tilbakelent posisjon og naturlig velge en analytisk tilnærming, mens den andre kan gå tettere på og ha en mer intuitiv tilnærming. En kan ha en mer støttende holdning, mens den andre stiller krav. Ved å veksle mellom avstand og nærhet kan vi kartlegge familiens fungering på flere nivåer og i ulike sammenhenger.

«Thomas: Ikke lett å komme gjennom det forsvaret …»

«Hilde: Det er jo bare stang ut»

Vi hjelper hverandre til å ha en åpen og nysgjerrig holdning, for å unngå at vi lukker oss og kjører oss fast i et perspektiv. Det kan lett skje når vi står overfor komplekse sammenhenger og eksponeres for sterke og negative følelser. Sensitivitet og ydmykhet er helt nødvendig for å kunne få tilgang til familiens kunnskap om seg selv. Mye av tausheten kommuniseres gjennom taushet, holdninger og blikk (Rønnestad & Skovholdt, 1991).

Teamet gir oss mulighet til å følge med på og ivareta flere prosesser som pågår parallelt. Det gjelder å ivareta saksbehandlingen og de konkrete arbeidsoppgavene, i tillegg til å sørge for gode rammer og regi og legge til rette for dialog i prosessen.

Og sist, men ikke minst er teamet en støtte og buffer mot overbelastning og et sted å få hjelp til å holde fokus. Det å ha en sparringspartner som er lojal og stødig når konfliktene eskalerer, er helt avgjørende for å kunne gjøre et kvalitativt godt arbeid. Samarbeidet inspirerer og motiverer oss. Vi tør å ta sjanser og prøve nye måter å tilnærme oss familiene og arbeidet på. Samarbeidet i teamet gjør oss modigere og mer utholdende enn vi ville vært alene (Heap, 2005).

Tvang og samarbeid

«Må jeg sitte her?? Jeg tåler ikke trynet på han der …»

I en barnevernskontekst er det et paradoks å skulle etablere tillit til foreldrene, når de ikke har noe valg om de vil at undersøkelsen skal gjennomføres. Dette innebærer stor maktulikhet. Barnevernet har definisjonsmakt, og vi kan fremstå som eksperter som sitter på den riktige kunnskapen og de riktige svarene om familien og barnet (Bunkholdt et al., 2015).

Foreldrene er i en svært sårbar posisjon. De møter forventninger om å vise tillit og åpne seg for barnevernet om sine utfordringer, en instans mange kun kjenner fra negativ omtale i pressen og som de ikke har tillit til.

«Hva er vitsen med å sitte her? Ingen har greid å hjelpe oss hittil …»

Et reelt samarbeid forutsetter dialog, som forutsetter tillit. Familien er suveren til selv å bedømme om vi er verdig tilliten deres. Vi stilles hele tiden på prøve og det er vårt ansvar å vise oss tilliten verdig. Tillit kan ikke kreves eller skapes ved hjelp av retningslinjer, eller maler. Vi blir gjennom hele undersøkelsesprosessen utfordret både på våre menneskelige ferdigheter når det gjelder å skape kontakt og relasjon (Ekeland, 2014)

Det krever at vi har høy bevissthet om våre egne roller og mandat. I tillegg at vi greier å kommunisere med familien på en måte som gjr at de føler seg sett og forstått. (Rosenberg, 2006).

En kontekstuell modell og narrativ tilnærming

Alle familier er unike, og konflikter kan bare forstås utfra den situasjonen og kulturen de har oppstått i. Det innebærer at vi må skaffe oss kunnskap om familien for å kunne forstå konfliktdynamikken (Ekeland, 2010).

Det finnes mye kunnskap i historiene familiemedlemmene forteller om sine liv. Historiene er viktige for dem og styrer i stor grad styrer hva de tenker og forventer. Vi ser at de prøver å skape en sammenheng og lage en ny familiehistorie (Winslade et al., 2008).

Struktur og prosess

Et viktig verktøy for å skape trygghet er struktur. Den skal tilpasses konfliktdynamikken, så den ikke undergraver kommunikasjonen. En kontekstuell modell legger vekt på struktur og sak versus struktur og relasjon. Et høyt konfliktnivå krever stram struktur, og når konfliktnivået er lavere er det mulig å ha fokus på relasjoner (Ekeland, 2010).

Møtene med foreldrene og barnet blir gjennomført med ulikt fokus på relasjon og sak.

I det første møtet med foreldrene er konflikt- og spenningsnivået høyt. Mange av foreldrene har ikke sittet i samme rom på lenge. De har nok med å håndtere dette og er utrygge og på vakt. Vi sørger for stram struktur og fokus på sak slik at de kan være trygge på at vi har kontrollen. Vi lager en ramme for undersøkelsen ved å sette opp en plan for fremtidige samtaler sammen med foreldrene. Planen endres underveis ved behov.

Et viktig tema er hvordan foreldrene kan beskytte barnet i undersøkelsen. Det er viktig å fortelle foreldrene at barn ikke har utviklet evnen til å kamuflere seg ved hjelp av språket, slik voksne har. Isteden skjuler barnet sårbarheten med tausheten eller ulike kroppslige symptomer på overbelastning. Det skal tas hensyn til (Christoffersen, 2011).

Vi presenterer en sikkerhetsplan for foreldrene som vi gjennomgår og som de signerer. De forplikter seg til å ikke involvere barnet i sine reaksjoner i undersøkelsen og gi barnet aksept på å snakke med oss, uten at de det forteller skal bli brukt mot dem.

Avslutningsvis foreslår vi for foreldrene at de skriver inntil to sider om sitt syn på konflikten med fokus på barnet og barnets behov. Skrivet vil, hvis de ønsker det, bli dokumentført og lagt inn i saken.

Hensikten med å trekke inn et narrativt perspektiv i begynnelsen av undersøkelsen, er å få tak i konflikthistoriene og deres evne til å ta barnets perspektiv. Mange av foreldrene griper denne muligheten. Vi har fått tilbakemelding på at det har hjulpet dem å løfte blikket fra alle hverdagens konflikter. Flere har trukket frem at de sjelden har fått fortalt sin versjon uten å bli avbrutt og korrigert. Det har vært godt å kunne legge frem sin versjon.

I de andre møtene med foreldrene har vi en løsere struktur og mer fokus på relasjon. Vi bruker fortellingene de hadde skrevet som et utgangspunkt. De får god tid til å fortelle fritt, og vi sørget for at de har fokus på viktige forhold som gjelder barnets behov og situasjon.

På hjemmebesøket hos hver av foreldrene møter vi barnet og presenterer oss og barnevernet. Barnet blir litt kjent med oss og vi med barnets hverdag. Dette for å trygge barnet og gjøre det mulig å få en samtale med barnet alene senere. Vi observerer samspillet mellom foreldrene og barnet.

I samtalen med barnet dreier det seg om barnets erfaringer og å få tak i barnets strategier for å håndtere familiesituasjonen. Vi prøver å forstå hvordan barnet opplever å bli ivaretatt av foreldrene. Det er viktig at barnet blir hørt og at foreldrene anerkjenner barnets behov for å fortelle, og eventuelt skrive sin versjon av familiesituasjonen og hva de trenger. Mange barn er i en lojalitets-skvis mellom foreldrene, og synes det er vanskelig å fortelle sin versjon fordi det kan såre den andre forelderen. Barna uttrykker at det er godt å få snakke om det de er opptatt av og får til, og det de synes er vanskelig og hva de ønsker skal være annerledes. De vil at foreldrene skal bli enige og bestemme.

Fra konflikt – til mestrings historier

Vi har erfart at denne måten å gjøre undersøkelser på, skaper dialog med familiene. Gjennom dialogen får vi viktig informasjon om foreldrenes evne til å ta barnets perspektiv, og om de i praksis greier å skjerme barnet og samarbeide.

Foreldrenes motivasjon for å ta imot hjelpetiltak i form av familieveiledning i etterkant av undersøkelsen, avhenger i stor grad av om de har følt seg sett og forstått i undersøkelsen, og har fått håp om at det kan skje en endring.

Selv om våre erfaringer fra teamarbeid og dialog er knyttet til undersøkelser av høykonfliktfamilier, er de overførbare til andre deler av praksisfeltet. Vi håper våre erfaringer kan være en inspirasjon!

Det er lett å føle at en kommer til kort i møte med familier hvor kommunikasjonen genererer stadig nye konflikter med angrep og taushet.

Når foreldrene opplever å få forståelse for sin oppfatning av situasjonen, blir de ofte mindre opptatt av å forsvare seg. De tar mer ansvar for situasjonen de står i.

Gjennom dialogen får vi viktig informasjon om foreldrenes evne til å ta barnets perspektiv, og om de i praksis greier å skjerme barnet og samarbeide.

Privat

Privat

Foto: Privat

Hilde Sophie Gard

er klinisk sosionom med master i sosialt arbeid og videreutdanning i konfliktarbeid og mekling og familieterapi og gruppearbeid. Hun jobber i Bærum barnevernstjeneste som spesialrådgiver med undersøkelser i høykonfliktfamilier.

Foto: Privat

Thomas Wæhler

er barnevernspedegog med videreutdanning i konfliktarbeid og mekling. Han har jobbet i barnevernstjenesten med undersøkelsesarbeid i høykonfliktfamilier.

Referanser

Andreassen, K.S. & Wadel, C. (1990). Ledelse, teamarbeid og teamutvikling i fotball og arbeidsliv. Flekkefjord. SEEK A/S.

Barnevernloven (1992.) Lov om barneverntjenester. Barne- og likestillingsdepartementet.

Bunkholdt. V. & Kvaran. I. (2015). Kunnskap og kompetanse i barnevernsarbeid. Oslo: Gyldendal akademiske.

Christoffersen, S. Aa. (2011). Profesjonsetikk. Om etiske perspektiver i arbeid med mennesker. Oslo: Universitetsforlaget.

Ekeland, T. J. (2014). Konflikt og konfliktforståelse. Oslo: Gyldendal akademiske.

Ekeland, T. J. (2010). Mekling – en kontekstuell modell. Tidsskrift for Norsk psykologforening vol 47, nr 8, 2010, s. 734-742.

Glasl, F. (1999). Confronting conflict. A first a-aid-kit for handling conflict. Gloucestershire: Hawthorn press.

Heap, K. (2005). Gruppemetode for social – og helsearbeidere. Oslo. Gyldendal akademiske.

Rosenberg,M.B.(2006). Ikkevoldskommunikasjon. Giraffspråk-et språk for livet.Oslo.Arneberg forlag.

Rønbeck, K., Hagen, T., & Haavind, H. (2001). Foreldreposisjoner i bevegelse: Fra fastlåst konflikt til utvidet omsorg og empati for egne barn. Tidsskrift for Norsk Psykologforening vol 47, nr 8. (s. 720-729).

Rønnestad, M. H & Skovholt, T. M. (1991) En modell for profesjonell utvikling og stagnasjon hos terapeuter og rådgivere. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 28.(s. 555-567).

Thompson, L.L & Lucas, N.J. (2014). Judgemental Biases in Conflict Resolution and How to Overcome Them. I: Coleman, P.T., Deutsch, M.& Marcus, E.C. The handbook of Conflict resolution. Theory and Practice. 3. utg. San Francisco: Jossey-Bass.

Winslade, J, Monk, Gerald (2008). Practicing narrative mediation. San Francisco: Jossey-Bass.

20.08.2019
08:29
21.08.2019 11:39
Privat

Privat

Foto: Privat

Hilde Sophie Gard

er klinisk sosionom med master i sosialt arbeid og videreutdanning i konfliktarbeid og mekling og familieterapi og gruppearbeid. Hun jobber i Bærum barnevernstjeneste som spesialrådgiver med undersøkelser i høykonfliktfamilier.

Foto: Privat

Thomas Wæhler

er barnevernspedegog med videreutdanning i konfliktarbeid og mekling. Han har jobbet i barnevernstjenesten med undersøkelsesarbeid i høykonfliktfamilier.