Colourbox.com

Noen ganger hjelper det med en klem

Fagartikkel: Noen klarer seg bedre enn andre, til tross for at de har opplevd traumatiske hendelser. Vi kan styrke enslige mindreårige flyktninger sin resiliens – det vil si å styrke motstandskraften mot vonde opplevelser.
13.05.2020
08:42
13.05.2020 08:42

su-dalen@online.no

Gjennom mitt virke som barnevernspedagog har jeg erfart at mennesker takler belastninger svært ulikt. Jeg har møtt mennesker som har vokst til tross for dramatiske hendelser. Andre har blitt syke og ute av stand til å fungere. Jeg har undret meg på hvorfor det er slik. I grunnutdanningen på 90-tallet lærte vi om «løvetannbarn», barn som så ut til å klare seg tross dårlige oppvekstvilkår. Videreutdanningen Krisehåndtering og traumeforståelse har gitt meg mer teori om det jeg har erfart i praksis. Resiliens og beskyttelsesfaktorer spiller en stor rolle når krisen rammer. Nå jobber jeg med enslige mindreårige flyktninger som er bosatt i kommuner, og ønsker å se på hvordan vi som hjelpere kan styrke dem slik at de kan takle belastninger på best mulig måte.

Kriser

Psykologiske kriser kan kategoriseres på ulike måter. Nettkurset Stø kurs (Helsekompetanse, 2016) tar utgangspunkt i Malts lærebok i psykiatri og inndeler kriser på følgende måte: (Se figur 1)

• Livskriser, som det å bli pensjonist.

• Psykososiale belastninger, som det å ha en kronisk sykdom eller arbeidsledighet.

• Potensielt traumatiske hendelser, som ulykker, naturkatastrofer og krig.

Livet består av mange kriser, noen er mer traumatiske enn andre. Det er ikke noen automatikk i å oppleve en traumatisk hendelse og bli traumatisert. Vi skiller mellom situasjon og reaksjon. Siden enkelte mennesker utvikler traumer etter en krise mens andre ikke gjør det, bruker vi begrepet «potensielt traumatiske hendelser». Borge (2018) hevder at rundt halvparten av dem som blir utsatt for risiko utvikler alvorlige psykiske problemer.

Traumer

Når belastningen blir for stor i forhold til vår evne til å håndtere den, kan et traume oppstå. Traumer deles opp i naturkatastrofer og menneskeskapte. Dersom den som skader et barn er en tilknytningsfigur (som far eller mor), kan barnets evne til trygg tilknytning bli skadet, og barnet kan utvikle et tilknytningstraume. Det blir ekstra forvirrende for barnet når den som skal passe på og trøste er den som påfører skade. Dette kan føre til skader i barnets utvikling. Dersom et barn vet at vold eller overgrep kan skje, men ikke når, kan det gå i konstant beredskap. Nordanger og Braarud (2017) bruker begrepet utviklingstraumer dersom et barn lever med kronisk traumatisk stress samtidig som reguleringsstøtten er fraværende. Vi skiller også mellom enkeltstående traumer og gjentatte og/eller vedvarende traumer (komplekse traumer). Det å oppleve en brann kan betegnes som et enkeltstående traume. Å leve i et krigsområde over tid eller bli utsatt for gjentatte seksuelle overgrep, kan føre til utvikling av komplekse traumer.

Posttraumatisk stresslidelse

Resiliens beskrives som «god fungering til tross for stor risiko» (Borge, 2018). Begreper som er nært beslektet med resiliens er motstandsdyktighet, fleksibilitet og elastisitet. Borge (2018) mener at nesten halvparten av de barna som lever under de vanskeligste oppvekstforholdene klarer seg bra i livet. Dette støttes også av Bonanno og Mancini (2009), de viser til forskning som indikerer at resiliens kan påvises hos rundt 50 prosent av mennesker som har opplevd potensielt traumatiske hendelser. De peker på at mellom 5 og 10 prosent av dem som er utsatt for en potensielt traumatisk hendelse utvikler posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Forskningen har vist at ved tilleggsbelastning (for eksempel en fysisk skade) øker risikoen for å utvikle PTSD opp mot 30 prosent.

Innenfor medisinen brukes begrepet salutogenese som undersøker hvilke faktorer som fremmer god helse. Antonovsky (1987) bruker begrepet «Sense of coherence» (SOC), og dette består ifølge Kvello (2015) av følgende elementer: a) personen tror nye situasjoner er påvirkelige

b) personen mener situasjonen er logisk og forutsigbar

c) personen tenker at det som kreves i nye situasjoner er overkommelig.

Norske begreper som ligger nært opp til SOC er forutsigbarhet eller en opplevelse av sammenheng. Kvello skriver at det er vanskelig å finne norske begreper som er dekkende, men har kommet fram til begrepet «motstandsressurser». Det kan innebære god økonomi, sosialt nettverk som gir sosial støtte, samt god selvregulering.

Waaktaar og Christie (2008) deler resiliensfaktorer inn i individuelle, familiemessige og resiliensfaktorer i nettverket. Individuelle resiliensfaktorer beskrives som medfødte ressurser som robusthet, lett temperament som gir gode sosiale ferdigheter og intellektuelle ressurser. De mener at mestring i form av å ha ferdigheter, å være sosialt kompetent og å kunne takle stress er viktig for utviklingen av barns selvoppfatning. Å mestre kan gi stolthet, selvtillit og en følelse av egenverd. De mener, i likhet med Atonovsky, at barnets opplevelse av mening og sammenheng i livet er svært viktig for hvordan barnet forstår traumet. Det er stor forskjell på om et barn tenker «mamma drikker fordi hun er syk» kontra «mamma drikker fordi jeg er slem» (ibid. s. 21). Waaktaar og Christie fremhever også kreativitet som en resiliensfaktor. Kreativitet kan gi seg utslag som kunstnerisk og/eller som systemskapende evner. Stø kurs holder fram at opplevelsen av kontroll er en individuell beskyttende faktor.

Én voksen kan være nok

Familiemessige resiliensfaktorer handler ifølge Waaktaar og Christie om god kvalitet i det tidlige samspillet mellom barn og foreldre, og forutsigbarhet i hverdagen i form av struktur, regler og ritualer. De viser at i de tilfellene barna har klart seg bra har minst en av foreldrene fungert bra, eller de har tatt imot hjelp fra andre. I tillegg hadde foreldre og barn noenlunde samme oppfatning av hva som var viktig i livet (felles familieverdier). De fremhever sterke slektsbånd som en viktig beskyttelsesfaktor.

Resiliensfaktorer i nettverket er ifølge Waaktaar og Christie minst en betydningsfull voksen som har fulgt barnet gjennom oppveksten, gruppetilhørighet med jevnaldrende og samfunnsstrukturer som støtter personens mestringsstrategier. Stø kurs fremholder det å være en del av samfunnet som beskyttende. Å være uten jobb, økonomi, kollegaer, venner og manglende oppholdstillatelse gir høyere risiko for å utvikle problemer. Gode relasjoner og innhold i hverdagen er viktig.

Den potensielt traumatiske hendelsen er i seg selv av betydning: Hvor alvorlig var det som hendte? Større grad av alvorlighet kan gi større sannsynlighet for at man utvikler et traume og vice versa. Lengden på hendelsen? Hvor nær var man hendelsen? Var man i livsfare? Antall hendelser? Hadde de berørte følelse av kontroll under hendelsen?

Stø kurs nevner følgende som ressurser som kan hjelpe de som har vært utsatt for kriser og katastrofer: Sosiale ressurser, tro, fritidsaktiviteter, glede og humor. Også individets grunnholdning til livet vil kunne påvirke hvordan man håndterer en krise. To eksempler som jeg mener illustrerer dette er utsagn fra to ungdommer som jeg har møtt. Begge flyktet fra hjemlandet som 14-15-åringer og har vært tre år i Norge.

«De vonde tankene kommer uansett, det er ingenting jeg kan gjøre for å holde dem unna.»

«Jeg prøver å tenke positive tanker. Om de vonde tankene kommer, så hjelper det å snakke med noen som jeg stoler på. Noen ganger hjelper det med en klem.»

En kritikk mot forskning på resiliens er at ingen mennesker har helt lik bakgrunn. Nordanger og Braarud (2017) peker på at forskning på resiliens er krevende siden det er vanskelig å sammenligne belastninger, i tillegg til at omkringliggende omstendigheter er ulike. Alle har ulik bakgrunn og ulike forutsetninger. Det kan også problematiseres hva det er å klare seg bra. Er det at man er i jobb, eller er det fravær av psykiske og fysiske problemer? Eksempler på dette dilemmaet kan være krigsveteraner som fungerer i jobb, men som plages av mareritt eller ofre for seksuelle overgrep som har somatiske plager, men uten at man finner årsaken.

Vonde opplevelser

Gjennom arbeidet mitt med enslige mindreårige flyktninger har jeg observert at enkelte ser ut til å klare seg bra, mens andre sliter med depresjoner, reguleringsvansker, diffuse smerter eller «vondter». Det kan være hodepine, vondt i mage eller rygg. Flere har opplevd potensielt traumatiserende hendelser før, under og etter flukten. De kan ha opplevd vold, kaos, og at eget eller andres liv var i fare. De har opplevd brutte relasjoner da de er kommet til Norge uten sine foreldre, venner og slektninger. Noen har mistet en eller begge foreldrene, andre har mistet kontakten med familien i hjemlandet og vet ikke om de lever. Alle sliter med sorg og savn. Mange kommer fra land hvor det er dårlig samfunnsstruktur, krig og/eller fattigdom. Flere forteller om ekstreme påkjenninger under flukten til Norge. Noen har opplevd overgrep, at eget liv var i fare, eller de har sett medflyktninger dø. Mange enslige mindreårige flyktninger er ressurssterke ungdommer, de har klart å ta vare på seg selv på reisen til Europa. Flere har fortalt at i hjemlandet har de arbeidet og hjulpet familien praktisk og økonomisk. Noen forteller at de har jobbet som hjelpegutter på verksteder fra ung alder. Andre har erfaring fra landbruk der de har vært med på å dyrke frukt og grønnsaker, og mange har erfaring med å slakte høner og sauer. I Norge opplever de at deres kompetanse og arbeidserfaring ikke har verdi.

«I hjemlandet ville mange ha meg, jeg kunne få jobb flere steder og jeg tjente penger til meg selv og familien. Her i Norge er jeg ingenting verd og det er ingen arbeidsgivere som vil ha meg». (17-åring som ville ha jobb).

Mange enslige mindreårige flyktninger forteller at de opplever at det de har lært av foreldre og på koranskolen ikke har gyldighet i det norske samfunnet. De kan fortelle at vi har helt andre verdier i Norge. En del av dem som får seg kjæreste eller prøver rusmidler (røyk, snus og alkohol o.l.), opplever at de må holde dette hemmelig for familien i hjemlandet. Dette kommer i konflikt med det de har lært hjemme og de verdiene foreldrene og slekten står for. Enkelte ungdommer har fortalt meg at de heller ikke kan snakke med foreldrene i hjemlandet om de problemene de har, fordi de ikke vil bekymre foreldrene. Dermed mister de muligheten til å få støtte og trøst fra de i hjemlandet.

«Jeg kan ikke fortelle mamma om hvor vondt jeg har det, hun kan ikke gjøre noe med det og hun blir bare lei seg.» (15-åring som slet med depresjoner).

Enslige mindreårige flyktninger er ikke en homogen gruppe. For eksempel har noen ungdommer ingen eller svært liten skolegang fra hjemlandet, de kan verken lese eller skrive på sitt morsmål. De vil gjerne gå på skole med norske ungdommer, men mangler det faglige grunnlaget for å kunne gå inn i en klasse med jevnaldrende. Andre enslige mindreårige flyktninger har derimot mange års skolegang fra hjemlandet og trenger bare opplæring i norsk.

Vi må skape en trygghet

Noen enslige mindreårige flyktninger er sendt ut av hjemlandet mot sin vilje. Familien har brukt mange penger på å sende dem til Europa. Flere ungdommer forteller at de ikke kan dra hjem igjen, selv om de vil.

Hvordan kan vi som hjelpere i en kommune legge til rette for resiliensfremmende tiltak hos enslige mindreårige flyktninger?

Vi kan ikke påvirke ungdommenes medfødte ressurser og hva de har vært utsatt for tidligere i livet, men vi må gjøre vårt beste for å gi dem gode betingelser for nåtid og fremtid. Vi må påse at de fysiologiske behovene blir dekket: De må ha et hjem, mat og økonomisk trygghet. Videre må de føle trygghet: de er i sikkerhet, og det er ikke fare for terror, krigshandlinger, vold og overgrep.

Struktur, tydelige rutiner og forutsigbarhet i hverdagen gir noen en følelse av trygghet og kontroll. «Det er fint at jeg vet hva som skal skje i morgen», sa en 17-åring som har opplevd mye vold og kaos i barndommen. Stabilitet kan gi trygge rammer. Vi må forsøke å skape gode relasjoner til voksne som bryr seg og som er til å stole på. For å skape flere gode relasjoner og en følelse av tilhørighet, kan vi støtte oppunder vennskap med jevnaldrende. Ved å legge til rette for at de kan ha kontakt med andre fra sitt hjemland og etniske gruppe, feiring av høytidsdager, og religiøse markeringer, kan vi prøve å skape en sammenheng og følelse av kontinuitet i livet. Dette kan være med på skape en sammenheng mellom fortid, nåtid og fremtid.

Mening og mestringsfølelse kan skapes gjennom aktiviteter som skole, jobb og fritidsaktiviteter. Hjelperne må hjelpe ungdommene å forstå det som er annerledes i Norge, forklare hvorfor vi har det slik og derigjennom skape mening ved alt det nye. Skole, jobb og fritidsaktiviteter kan også gi ungdommene mulighet for vennskap. Vi kan hjelpe ungdommene med å forstå de sosiale kodene og de uskrevne reglene for å hjelpe dem med å få kontakt med andre jevnaldrende. Gjennom aktiviteter som gir mestringsfølelse og voksne som har fokus på ungdommenes ressurser, kan de få hjelp til å finne sin identitet i Norge. Dette kan for eksempel være: en som er flink til å lage mat, en fotballspiller, en som liker å tegne. Ungdommene må få mulighet til benytte sine kreative evner dersom de ønsker det. Vi må hjelpe ungdommene med å finne sine iboende ressurser.

Voksen – men fortsatt et barn

Siden følelse av kontroll over eget liv er en styrkende faktor, må vi legge til rette for at de føler at de er sjef i eget liv. Dette kan være vanskelig siden det ofte dreier seg om gutter som i hjemlandet har blitt sett på som voksne og som har klart seg selv på den lange reisen til Norge. Når de kommer hit er de etter lovverket å betrakte som barn, med de plikter og rettigheter det medfører. En del ungdommer gir uttrykk for at det er vanskelig: «Jeg er et barn, men jeg kan klare meg selv». De kan gi uttrykk for at de synes det er mange regler i Norge. Da gjelder det å forklare godt slik at ungdommene får en forståelse av hvorfor reglene er der.

Borge (2018) skriver at det å være i stand til å planlegge livet sitt, kan være en beskyttelsesfaktor. Dersom ungdommene har et mål å jobbe mot har de også et håp for fremtiden, og dette vil kunne være en beskyttende faktor. Vi som hjelpere må bistå de som ikke har et mål, med å finne mål og derigjennom skape håp for fremtiden.

Flere forskere har undersøkt fenomenet posttraumatisk vekst, hvordan livskriser kan føre til vekst. Dyregrov og Dyregrov (2011) skriver om hvordan de som tidlig opplever vekst etter traumer, kan få mindre posttraumatiske plager senere. Dersom flyktninger klarer å skape mening og en dypere forståelse for de traumatiske hendelsene de har vært igjennom kan de få posttraumatisk vekst. Dersom enslige mindreårige flyktninger får færre fysiske og psykiske vansker vil de fungere bedre. En bieffekt vil være at kostnadene for samfunnet blir mindre. Økt livskvalitet for den enkelte kan skapes gjennom styrking av resiliens.

Susanne Dalen

Privat

Miljøterapeut i Hammerfest kommune

Figur 1

Kristin Margrethe Johansen

Høyreklikk på bildet for å åpne i nytt vindu.

Referanseliste

Antonovsky, A. (1987). Unraveling the Mystery of Health: How People Manage Stress and Stay Well. San Francisco: Jossey-Bass Publishers.

Bonanno, G.A. & Mancini, A.D. (2008). The human capacity to thrive in the face of potential trauma. Pediatrics, 121(2). (s. 369-375).

Borge, A.I.H. (2018). Resiliens – risiko og sunn utvikling (3.utg). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Dyregrov, A. & Dyregrov, K. (2011). Positiv vekst etter livskriser – Implikasjoner for praksis. Tidsskrift for norsk psykologforening (48). (s.873–877)

Helsekompetanse.no. RTVS Nord. Stø kurs. Hentet 5. mai 2019 fra http://kurs.helsekompetanse.no/traumebehandling/heia

Kvello, Ø. (2015). Barn i Risiko: Skadelige Omsorgssituasjoner (2.utg). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Nordanger, D.Ø. & Braarud, H.C. (2017). Utviklingstraumer: Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Malt, U.F. (2012). Lærebok i psykiatri (3.utg). Oslo: Gyldendal.

Waaktaar, T. & Johnsen, H., C. (2008). Styrk sterke sider: Håndbok i resiliencegrupper for barn med psykososiale belastninger. Oslo: Kommuneforlaget.

13.05.2020
08:42
13.05.2020 08:42

Susanne Dalen

Privat

Miljøterapeut i Hammerfest kommune

Figur 1

Kristin Margrethe Johansen

Høyreklikk på bildet for å åpne i nytt vindu.

Mest lest