Illustrasjon: Sara Tanderø

Vi er to på hjemmebesøk, kollegaen min og meg. Nå skal vi besøke en far og hans tenåringssønn. Far leier en toroms leilighet av kommunen.

Vi jobber i en familieavdeling på Nav Sosial (sosialtjenesten). Bydelen vi jobber i er på størrelse med den 12. største kommunen i Norge, og har ca. 60 000 innbyggere. Jobben vår er å følge opp familier i bydelen som har behov for økonomisk sosialhjelp, og eventuell annen bistand tilknyttet arbeid, bolig og familiesituasjon. Det er viktig for oss at oppfølgingen er behovspreget, det vil si med utgangspunkt i familiens uttalte behov og ønsker.

Ut av kontoret

Godt sosialt arbeid bygger på anerkjennelse, hvor myndiggjøring av klienten er essensielt for å skape varige endringer (Hutchinson & Oltedal, 2017). Vi mener at dette er viktig med tanke på at de fleste klagene Nav mottar handler om at klienter ikke opplever seg sett og hørt (Chudasama, 2004, i Chudasama, 2017). For å få til dette er vi avhengige av å treffe familiene utenfor kontoret, i nabolaget, der de bor, hjemme.

Vi går opp trappene til sjette etasje og ringer på døra. Far og sønn venter på oss i stuen, det lukter godt av nytraktet kaffe. Stua er sparsommelig møblert med en tv, sovesofa og et lite spisebord. Det er ett soverom i leiligheten, dette har sønnen fått. Far sover i stua.

Far er opptatt av at sønnen skal få ro til å gjøre lekser på et eget rom. Skolebøkene står pent stablet i et hjørne av skrivebordet. Størrelsen på boligen er passe til to personer og i god stand. Gustavsen med flere (2012) trekker i sin rapport frem at både fysiske rammer og boligstandard kan påvirke barns helse, og at barn i lavinntektsfamilier har en høy forekomst av astma, allergier og eksem. Andre faktorer som er viktige for oss å kartlegge på hjemmebesøk er muligheten for å ha med venner hjem og nærhet til skole. Trangboddhet er en faktor som ikke bare vil påvirke muligheten til å ta med venner hjem, men også muligheten til å gjøre skolearbeid (Hansen & Nuland, 2011; Brakkbakk & Andersen, 2017).

Gutten har i dette tilfellet et stort eget soverom, noe som gjør at vi vurderer boligen som godt egnet til både skolearbeid og til besøk av venner.

Far er psykisk syk, og sønnen har nylig flyttet til far. Bakgrunnen for besøket var å informere dem om de ulike tilbudene som finnes for ungdom i bydelen, som fritidsklubber, rabatterte aktiviteter og samtaletilbud.

Sønnen er en av de 260 000 barna i Norge som har en forelder med en psykisk lidelse (Torvik & Rognmo, 2011). Diagnosen i seg selv kan ikke si noe om hvordan far ivaretar foreldrerollen. Det avgjørende er om symptomene skaper utfordringer med å ivareta barnets behov (Bergem, 2018). Siden vi var usikre på hvordan far fungerte i denne situasjonen, ville vi bidra til å sikre det praktiske rundt flyttingen. Erfaringsmessig øker fars stressnivå når flere oppgaver må løses samtidig og i rett rekkefølge. Dette vet vi gjennom samarbeid med fars behandler på DPS.

Å jobbe med hele familien

Sosialt arbeid i Nav utøves i spenningsfeltet mellom hjelp/kontroll og individ/samfunn (Chudasama, 2017). I forbindelse med økt digitalisering oppstår også et fjerde spenningsfelt hvor selvbetjeningsløsninger kan sees i motsetning til individuelt tilpassede løsninger. Nav forvalter det siste sikkerhetsnettet, økonomisk sosialhjelp, som gis når kombinasjon av inntekter og/eller ulike trygdeytelser ikke er tilstrekkelig å leve av.

Når sønnen nå skal flytte til far, medfører det at han må søke om barnetillegg til arbeidsavklaringspengene (AAP), utvidet barnetrygd og barnebidrag. Hans AAP er ikke tilstrekkelig til boutgifter og livsopphold, så han mottar også bostøtte og økonomisk sosialhjelp. Totalt utgjør dette tre av de i alt ca. 60 ytelsene Nav forvalter. De tre ytelsene han mottar utbetales til ulike tidspunkter. Utbetalinger av AAP avhenger av at han sender meldekort til rett tid. Her igjen er samarbeidet med fars behandler i DPS vesentlig, da behandling er den avtalte aktiviteten mellom han og Nav.

Familien har en vedvarende lav inntekt, som vil si en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten i Norge over en periode på mer enn tre år. Ifølge SSB er de fattige. Totalt i Oslo er det ca. 18 000 barn som vokser opp i fattige familier (Brattbakk & Andersen, 2017). Økonomisk sosialhjelp skiller seg fra de andre ytelsene ved at den gir et større rom for skjønnsmessige vurderinger i utmåling av stønad. Lovens formålsbestemmelse vektlegger at vi skal ha et familieperspektiv når stønad ytes til barnefamilier. Barna skal inkluderes i vurderingene: «I rundskriv til loven understrekes det at det skal tas særlige hensyn til barns behov i alle vurderinger der tjenestemottaker har barn. Barn og unge skal sikres en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige skole- og fritidsaktiviteter, uavhengig av om foreldrene har en vanskelig økonomi» (Departementet, 2015, s. 23).

I dette ligger et stort ansvar, men også muligheter. For å løse denne oppgaven kreves det at vi ser det enkelte familiemedlem både alene og som en del av familien. Urie Bronfenbrenners økologiske utviklingsmodell kan gi et nyttig teoretisk utgangspunkt. Konteksten som et barn vokser opp i er ifølge denne modellen essensiell for utviklingen, da vi sees i en gjensidig påvirkning med våre omgivelser (Hutchinson & Oltedal, 2017).

Nabolaget som familien bor i kjenner vi godt til. Det anses ikke som det beste nabolaget å oppdra barn i. Vi ønsker å snakke med far om dette og muligheten for å flytte til et mer familievennlig sted. Nabolagseffekter anses ifølge Bufdir (2017) å ha en vesentlig sammenheng med barns utvikling og mulighet til sosial mobilitet. For å kunne legge til rette for sosial mobilitet for sønnen er kunnskap om sosioøkonomiske forhold og dets påvirkning vesentlig.

Lavinntektsfamiliers levekår

Familier som har kontakt med Nav over en lengre periode vil som regel skåre lavt på mål for sosioøkonomisk status, som bolig, økonomi og arbeid. Å leve med vedvarende lavinntekt kan gi konsekvenser i form av lavere deltagelse i fritidsarenaer, skoleprestasjon og materielle levekår som kan knyttes til bo og nærmiljø (Departementet, 2015).

Summen av å ha utfordringer på alle de ulike levekårsområdene samtidig og over tid, omtales her som levekårsstress. Å leve med vedvarende levekårsstress kan medføre redusert omsorgskapasitet (Bergem, 2018; Helsedirektoratet, 2017).

Foreldrenes omsorgskapasitet er ikke nødvendigvis konstant, for den avhenger av en mengde belastninger og varighet av belastningene. Stress kan defineres som en situasjon som oppstår når krav eller forventninger fra omgivelsene ikke samsvarer med individets ressurser. Når stress blir vedvarende og kronisk, kan det skape negative helseeffekter fysisk og psykisk (Lazarus & Folkman, 1984, Helsedirektoratet, 2017). Hvis familiens sosioøkonomiske status øker, vil det kunne gi effekter i form av redusert opplevelse av levekårsstress for far.

Ifølge Ungdata-rapporten fra 2018 er ungdommer som har foreldre med lav sosioøkonomisk status i større grad enn andre misfornøyde med seg selv, sitt nærmiljø og skolen (Bakken, 2018). Det betyr imidlertid ikke at det å vokse opp i en lavinntektsfamilie automatisk betyr at ungdommene selv ender opp som fattige (Brattbakk & Andersen, 2017). En viktig oppgave for Nav er derfor å bidra til å forebygge sosial arv.

Skole, barnevern og DPS

Fars AAP nærmer seg maks tid, tre år. Utredningen på DPS er avgjørende for å avklare hans restarbeidsevne og eventuelle videre trygderettigheter. Vi vet at hukommelsen påvirkes av å leve med vedvarende stress (Helsedirektoratet, 2017). Det var derfor viktig å minne han på avtalene med DPS for å sikre gjennomføring av utredningen. Å leve med vedvarende levekårsstress kan påvirke psykisk helse, og vises i form av økt nervøsitet, depresjon og angst-symptomer (Helsedirektoratet 2017). Det kan derfor forveksles med psykisk lidelse.

Vi erfarte også at det ikke hadde vært mulig å få gjennomført utredningen hvis vi ikke også hadde brukt tid på å hjelpe sønnen. I denne perioden skulle sønnen begynne på videregående skole. Det er en overgang som kan medføre økt stress, siden den medfører endringer i krav fra omgivelsene (Helsedirektoratet, 2017).

Far hadde store bekymringer rundt hvor sønnen skulle gå på skole. Han hadde slitt med fravær på ungdomsskolen, og far var engstelig for at dette skulle fortsette. Far var også opptatt av at sønnen skulle få et godt nettverk og ønsket at han skulle skifte miljø. Dette kan ifølge Brattbakk & Andersen (2017) sees på som en bevisst strategi for å beskytte seg mot det som antas å være dårlig påvirkning av nabolaget. Dette var også en av grunnene for at han flyttet til far. Skole er en av de mest betydningsfulle enkeltfaktorene for å unngå sosial arv (Gustavsen m.fl., 2012). I samarbeid med familien hjalp vi til med å søke han til en skole både far og sønn anså som god, sett i sammenheng med hans karakterer og utdanningsønske. I denne prosessen var samarbeid med skolen og barnevernstjenesten helt essensielt. Sønnen hadde hatt stort fravær på ungdomsskolen, og hadde behov for leksehjelp for å komme på samme faglige nivå som sine medelever. Vi gav derfor informasjon om mulige steder han kunne henvende seg for leksehjelp etter skoletid.

Da far så at vi fokuserte på sønnen, ble han mer mottakelig for å gjennomføre utredning av psykisk helse, og vi fikk sammen med DPS søkt om uføretrygd før han mistet sin AAP. Dette kan sees som et eksempel på at utfordringer i foreldre/barn-relasjonen påvirker forelder/hjelper-relasjonen (Hafstad & Øvreeide, 2011). Det foregår hele tiden parallelle prosesser det er viktig å være bevisst på.

Eksempelet med far og sønn viser at familier som har kontakt med Nav ofte har bistand fra flere deler av tjenesteapparatet. For å bidra til bedring er det derfor vesentlig at hjelpeapparatet er koordinert. Ifølge Brattbakk & Andersen (2017) er det et behov for ytterligere forskning på fattigdom og nabolagseffekter i en norsk kontekst, men det kan imidlertid vises til rapporten til Gustavsen med flere (2012), som tydeliggjør Navs rolle som aktiv part i bekjempelse av barnefattigdom. Et av poengene i rapporten er nettopp å legge opp til koordinerte tjenester og helhetlige tilbud for disse familiene.

Sosialt arbeid i nabolaget

Familier som har kontakt med Nav over mange år flytter i større grad enn andre. Årsaker kan være at de ønsker lavere boutgifter, leiekontrakten utløper eller leieforhold blir sagt opp (Hansen & Nuland, 2011; Skogstrøm & Mellingsæter, 2017). Nabolag kan være en av flere faktorer som bidrar til reproduksjon av sosial ulikhet ifølge Brattbakk & Andersen (2017).

Nabolaget kan på en annen side utgjøre en arena for utvikling av ulike former for kapital; sosial, kulturell og økonomisk. Sosialt arbeid rettet mot enkelte områder og utvalgte nabolag har økt i omfang det siste tiåret (Brattbakk & Andersen, 2017), og er spesielt populært i storbyene.

Avdelingen jeg jobber i ønsket å undersøke hvordan familier i et spesifikt område opplevde sitt nærmiljø. Nabolagstilhørighet og sosiale nettverk er i seg selv en faktor som bidrar til å fremme stressmestring (Helsedirektoratet, 2017), og kan derfor sees i sammenheng med opplevelse av levekårsstress.

Vi arrangerte en nabolagsfest i et område hvor mange av familiene vi har kontakt med bor. Det ble gitt enkel servering og underholdning for barna, i samarbeid med en ungdomsklubb. De voksne fikk informasjon om tilbud og aktiviteter for barn og unge i nærmiljøet som tilbys av det offentlige og frivillige aktører. Målet var både å spre informasjon om eget nærmiljø, samt at beboerne skulle treffe naboene sine. Vi inviterte familier i området som vi følger opp, men også andre naboer, da det var viktig at det ikke ble en begivenhet kun for mottakere av stønader fra Nav.

«Jeg hadde aldri hilst på en nabo før nå»

Vi fikk tilbakemeldinger om at det var nyttig med informasjon om tilbud i bydelen, siden flere sa at de visste lite om disse tilbudene fra før. Disse tilbakemeldingene var uavhengige av foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn.

De fleste opplevde sitt nærmiljø som trygt og hyggelig, men noen beboere ønsket å flytte. Dette gjaldt i hovedsak familier vi allerede kjente, noe som ble viktig for videre samarbeid med dem. Noen av beboerne var nyinnflyttede, mens andre hadde lang botid i området. Det fine var at uavhengig av botid, alder og etnisitet samlet de seg over en kopp kaffe og en vaffel. For en av deltakerne ble dette det første møtet med en nabo. Han sa at han aldri tidligere hadde hilst på en nabo. Ifølge Hutchinson & Oltedal (2017) kan dette være et eksempel på samfunnsarbeid hvor en tar utgangspunkt i et lokalsamfunn for å øke integrasjon og utvikle sosiale nettverk.

Offentlig intervensjon på denne måten kan være både positivt og negativt. Det er derfor viktig å være bevisst på dette når vi velger å jobbe områdespesifikt. På den ene siden kan det bidra til økt kontakt med naboer og tilknytning til eget nærmiljø. På den andre siden kan føre til en forsterket stigmatisering og opplevelse av forskjellsbehandling (Brattbakk & Andersen 2017. Områderettet innsats og tverrfaglig samarbeid kan gi effekter i form av å styrke nabolag, tilgang til tjenester og derigjennom redusere levekårsstress.

Arbeid med familier krever en helhetlig tilnærming. Nærmiljø er i den sammenheng sentralt, og kan representere et mulighetsområde for veiledere i Nav. Nav er her i en unik posisjon med tanke på de virkemidlene vi har. Familiefokus i Nav, i form av å styrke foreldrene og bidra til mestringsarenaer bør derfor være en prioritet, da vi vet at en god barndom varer livet ut.