Johan Inge Greff

«Jeg visste ikke at det hadde bodd samer her.»

Den kommentaren hører jeg ofte fra elever etter kulturminnevandringer i Røros-regionen. Når barn og unge oppdager spor etter samisk historie i sitt eget nærmiljø, åpner det også for samtaler om identitet, tilhørighet, utenforskap og psykisk helse. Mine erfaringer viser at kulturminner, natur og felles aktiviteter kan være viktige verktøy i sosialfaglig arbeid med barn og unge.

Om forfatteren

Johan Inge Greff

Solfrid Rød

er lulesamisk seniorrådgiver ved Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK) i Bufetat, klinisk psykiatrisk sykepleier og familieterapeut. Han arbeider med psykisk helse, kultursensitiv praksis og forebyggende arbeid blant samiske barn, unge og familier.

Når landskapet forteller

Det er en kald høstdag i Ridalen utenfor Røros. Bålet er tent, og elever fra ungdomsskolen samler seg rundt varmen. Vi stopper underveis på stien og peker ut spor i landskapet: en gammetuft, en melkegrop, rester etter bruk som for mange er usynlige ved første øyekast.

Etter hvert skjer det noe. Landskapet får et nytt innhold. Historiene blir synlige.

Mange av kulturminnene er nærmest usynlige dersom vi ikke vet hva vi skal se etter. Kulturminneregistrator Mattis Danielsen beskriver dette som en form for «ubevisst inkompetanse». Vi ser ikke sporene fordi vi aldri har lært å lese dem. Når barn og unge får hjelp til å forstå landskapet, oppdager de at samisk historie finnes midt i nærmiljøet deres. De ser at historien ikke bare tilhører lærebøkene, men også stedene de ferdes i hver dag.

Gjennom kulturminnevandringer bruker vi samisk kulturarv som inngang til samtaler om identitet, tilhørighet, utenforskap, mobbing og psykisk helse. Målet er ikke først og fremst å undervise om fortiden. Jeg ønsker å skape refleksjon over hvordan mennesker blir sett, anerkjent og inkludert i fellesskapet.

Samisk historie har lenge vært lite synlig i store deler av Norge. Sporene finnes fortsatt i landskapet, i stedsnavn og i familiefortellinger, men mange kjenner dem ikke. Når elever oppdager at samisk historie også er en del av historien til stedet de bor, skapes det ofte både nysgjerrighet og engasjement.

For noen handler det om ny kunnskap. For andre handler det om gjenkjennelse.

For samiske elever kan det oppleves som en bekreftelse på at deres historie er en del av fellesskapets historie. For andre elever blir det en anledning til å forstå lokalsamfunnet sitt på en ny måte.

Kulturarv som inngang til livsmestring

Folkehelse og livsmestring er et viktig tema i skolen. Samtidig er mange på jakt etter arbeidsformer som gjør temaet konkret og relevant for barn og unge.

Jeg har erfart at kulturminner kan være en slik inngang.

I stedet for å starte med spørsmål om psykisk helse, begynner vi med landskapet rundt oss. Vi forteller historier om mennesker som levde her før oss. Vi undersøker spor etter liv og arbeid. Elevene stiller spørsmål og deler egne erfaringer.

Gradvis beveger samtalene seg inn på temaer som identitet, annerledeshet, vennskap, utenforskap og tilhørighet.

Et spørsmål følger oss ofte gjennom dagen: Hvem eier historien?

Spørsmålet åpner for refleksjon. Hvilke historier kjenner vi? Hvilke historier har vært mindre synlige? Hvem bestemmer hvilke fortellinger som får plass?

Mange av de samme spørsmålene møter sosialarbeidere i arbeid med barn, unge og familier. Hvem blir hørt? Hvem blir oversett? Hvilke erfaringer får anerkjennelse, og hvilke blir stående i skyggen?

Kulturminnevandringene gir oss en konkret måte å utforske slike spørsmål på.

Kulturell trygghet i praksis

Kulturell trygghet handler ikke om å kunne alt om andres kultur. Det handler om å møte mennesker med respekt, nysgjerrighet og vilje til å forstå livssituasjonen deres.

Som formidler med samisk bakgrunn deler jeg erfaringer og kunnskap fra egne miljøer. Samtidig opplever jeg at prinsippene har betydning langt utover den samiske konteksten.

Barn og unge formes av historiene, verdiene og erfaringene de vokser opp med. Dersom vi skal forstå dem, må vi også forstå noe av sammenhengen de lever i.

For mange samiske familier er fornorskningspolitikken fortsatt en del av den kollektive hukommelsen. Historier om språk som gikk tapt, identitet som ble skjult og tilhørighet som ble utfordret, påvirker fortsatt mange familier. Når barn og unge lærer om denne historien, oppstår ofte viktige samtaler om respekt, mangfold og likeverd.

Kulturell trygghet begynner med en erkjennelse av at vi ikke ser alt. Først når vi forstår våre egne begrensninger, kan vi bli åpne for andres erfaringer.

Landskapet som tredje part

Jeg opplever at samtaler om vanskelige temaer ofte flyter lettere ute enn inne.

På kulturminnevandringene går vi sammen gjennom landskapet. Vi tenner bål, lager mat og stopper ved kulturminner underveis. Samtalene oppstår sjelden fordi vi ber elevene snakke om vanskelige ting. De oppstår fordi situasjonen gir rom for dem.

Landskapet blir en tredjepart i samtalen.

Oppmerksomheten rettes mot noe felles utenfor den enkelte. Ingen sitter i sentrum. Ingen blir bedt om å dele mer enn de ønsker. Likevel oppstår det ofte refleksjoner om livet, relasjoner og utfordringer.

Lærere har fortalt at elever som ofte er stille i klasserommet, deltar mer aktivt ute. Andre beskriver hvordan nye relasjoner oppstår når elevene samarbeider om praktiske oppgaver eller deler opplevelser rundt bålet.

Jeg ser også at naturen bidrar til å senke tempoet. Mobiltelefoner får mindre plass. Oppmerksomheten flyttes mot det som skjer her og nå.

Etter at vi har gått sammen i landskapet, hørt fortellingene og spist lunsj rundt bålet, skjer det ofte noe interessant. Elevene starter spontant med fri lek. Uten styring fra voksne tar de naturen i bruk på sine egne premisser. Noen utforsker terrenget, andre leker eller finner aktiviteter sammen.

For meg er dette en av de mest interessante observasjonene fra dagene ute. Fellesskapet utvikler seg videre gjennom elevenes egen aktivitet. Nye konstellasjoner oppstår, og elever som vanligvis ikke er sammen på skolen, finner ofte hverandre i leken.

Dette skaper rom for nærvær, fellesskap og samtaler som ofte ikke oppstår i tradisjonelle læringssituasjoner.

Samiske barn og unge møter fortsatt utenforskap

Forskning viser at mange samiske barn og unge fortsatt møter diskriminering, krenkelser og negative holdninger. Samtidig beskriver de samisk språk, kultur og fellesskap som viktige kilder til identitet, stolthet og tilhørighet (Hansen & Skaar, 2021).

I rapporten Unge samers psykiske helse forteller ungdom om erfaringer med hets og utenforskap på skolen, i lokalsamfunnet og på digitale arenaer. Samtidig peker de på betydningen av samiske nettverk, kultur og fellesskap som viktige beskyttelsesfaktorer for psykisk helse (Hansen & Skaar, 2021).

Tilsvarende funn kommer fram i rapporten Samiske barn forteller. Her beskriver barn både stolthet over egen kultur og frustrasjon over manglende kunnskap om samisk historie og samtid. Mange uttrykker et ønske om at alle elever skal lære mer om samisk kultur og historie (Bjerklund, 2022).

Dette er en viktig grunn til at vi arbeider med hele elevgrupper.

Målet er ikke bare å styrke samiske barn og unge. Målet er også å bygge kunnskap, forståelse og respekt i fellesskapet.

Forebygging av utenforskap handler ikke bare om å støtte dem som står utenfor. Det handler også om å skape fellesskap der flere opplever at de hører til.

Bålet som samlingspunkt

Et av de viktigste elementene på turene er bålet.

Rundt bålet samarbeider elevene om praktiske oppgaver. De finner ved, tenner ild, lager mat og løser utfordringer sammen. Oppmerksomheten flyttes bort fra prestasjon og vurdering.

I stedet vokser fellesskapet fram gjennom felles erfaringer.

Gjennom mange år i arbeid med barn og unge har jeg erfart at slike aktiviteter skaper gode rammer for relasjonsbygging. Barn og unge får anledning til å vise andre sider av seg selv enn de vanligvis gjør i klasserommet.

Vi pleier ofte å si: «Vi er fremme når vi er tilbake på bussen.»

Det viktigste er ikke hvor vi skal. Det viktigste er det som skjer underveis.

I sosialfaglig arbeid er relasjoner grunnlaget for utvikling og endring. Derfor er bålet mer enn et sted å spise lunsj. Det er også en arena for fellesskap, tilhørighet og samtaler.

Hva kan sosialarbeidere lære av dette?

Arbeidet springer ut av samisk kultur og historie. Likevel mener jeg at erfaringene har relevans langt utover den samiske konteksten.

Barn og unge trenger å oppleve at historien deres har verdi. De trenger voksne som er interessert i hvem de er, hvor de kommer fra og hva som gir livet deres mening.

Kulturminner er en vei inn i slike samtaler. Andre steder kan inngangen være lokalhistorie, språk, familiefortellinger, musikk, tradisjoner eller andre uttrykk som skaper identitet og tilhørighet.

Det sentrale er ikke kulturminnet i seg selv. Det sentrale er hva som skjer når mennesker opplever å bli sett.

Som sosialarbeidere møter vi ofte barn og unge som føler seg misforstått, oversett eller alene. Da trenger vi tilnærminger som skaper trygghet, nysgjerrighet og fellesskap. Min erfaring er at kulturarv, natur og felles aktiviteter kan bidra til nettopp det.

Når vi løfter fram historier som har vært lite synlige, åpner vi også døren for mennesker som lenge har opplevd det samme.

Da handler arbeidet om mer enn kulturminner. Det handler om å gjøre det usynlige synlig.

Takk til Mattis Danielsen for faglige innspill og mange års samarbeid om kulturminnevandringer og formidling av samisk kulturarv i Røros-regionen.