Christine Martinsen Malmberg, Anne Malerbakken og Espen Walderhaug

Illustrasjon: Øivind Hovland

I 2020 ble det registrert over en halv million oppholdsdøgn, og over tolv tusen personer ble skrevet ut fra tverrfaglig spesialisert rusbehandling (Statistisk sentralbyrå, 2020). Vi har fulgt opp 58 personer etter rusbehandling. De fleste ruser seg ikke lenger, eller gjør det mindre enn før behandlingen. Det var en sammenheng mellom redusert rusbruk og bedre livskvalitet.

Målet med behandling

Rusreformen i 2004 innebar at alt ansvaret for rusbehandling ble flyttet fra fylkeskommunene til de regionale helseforetakene. Behandlingen ble tverrfaglig og spesialisert for å kunne gi et mer helhetlig tjenestetilbud. Rusavhengige som oppsøkte behandling fikk pasientrettigheter, og pasientene fikk større innflytelse over sin egen behandling med individuell tilretteleggelse. Innføringen av pakkeforløpet for psykiske helse og rus i 2019 skal ytterligere styrke pasientenes innflytelse over egen behandling. Brukermedvirkning på individuelt nivå er sentralt, og hva pasienten selv ønsker å oppnå skal være utgangspunktet for behandlingen. Målet for den enkeltes behandling utformes i et samarbeid mellom behandler og pasient tidlig i behandlingsforløpet. Behandlingsmålene kan også endres over tid og justeres underveis i behandlingen (Helsedirektoratet, 2017).

Det finnes derfor ikke et enkeltstående mål som definerer om en rusbehandling er vellykket eller ikke. Skal indikatorer for behandlingseffekt velges, kan vi ta utgangspunkt i totalavhold, eller reduksjon av rusmiddelbruk, som er de vanligste indikatorene i rusforskning (Kilkut et al., 2019). Behandlingsmål knyttet til livssituasjon og bakenforliggende problematikk er også viktig (Helsedirektoratet, 2017). Vi valgte livskvalitet, som er et generelt mål som inkluderer relasjoner, fysisk og psykisk helse, som en indikator i tillegg til rusbruk. For å evaluere effekten av rusbehandling ser vi derfor på selvrapportert endring i rusatferd og livskvalitet etter behandling.

Oppfølging av tidligere ruspasienter

For å undersøke om rusbehandling virker, gjennomførte vi en oppfølgingsstudie ved Oslo universitetssykehus. Studien besto av 58 deltakere som hadde mottatt rusbehandling ved Seksjon rus- og avhengighetsbehandling, (18 kvinner og 40 menn; snittalder 32 år). De tverrfaglig spesialiserte døgnbehandlingene ligger på gamle Gaustad- og Ullevål sykehus. Den avtalte behandlingsvarigheten er på to til seks måneder, men dette varierer og brudd i behandlingen er vanlig. Alle deltakerne hadde signert et informert samtykke om forsk-ningsdeltakelse i Youth Addiction Treatment Evaluation Project (YATEP).

Deltakerne ble kontaktet litt over et år etter avsluttet behandling og spurt om de ville være med på en oppfølgingsstudie. De som ønsket å være med i studien besvarte et spørreskjema, som inkluderte spørsmålet: «Sammenlignet med før siste behandlingsopphold hos oss, hvor mye ruser du deg nå?». Dette er en vag spørsmålsformulering som overlater til deltakeren å vurdere eventuelle endringer i rusbruken. Spørsmålsformuleringen har åpenbare svakheter, men ble valgt fordi det uansett knytter seg usikkerhet til hvordan man skal bedømme mengde, styrkegrad, hyppighet og type rusmidler i en populasjon dominert av blandingsmisbruk (Walderhaug et al., 2019).

Deltakerne fylte også ut et skjema som måler livskvalitet. Skjemaet består av fem spørsmål om fysisk og psykisk helse, forhold til venner, seg selv, og eventuelt partner. Dette gir et estimat på livskvalitet, og er relevant i rusforskning (Pasareanu et al., 2015).

De fleste deltakerne (83 %) svarte at de ruset seg mindre etter behandling (se figur 1). I tillegg til dette fant vi en sammenheng mellom inntaket av rusmidler og opplevelsen av livskvalitet (se figur 2). I figur 2 er mål på livskvalitet holdt opp mot svarene deltakerne ga om rusbruk. Figuren viser at de som ikke ruset seg lenger er de som scorer høyest på livskvalitet. De som ruset seg mindre enn tidligere scorer nest høyest. De som ruset seg like mye som før, eller mer, er de som scorer nest lavest og lavest på livskvalitet. Dette viser en sammenheng mellom hvor mye en person inntar av rusmidler og opplevelsen av livskvalitet. Altså, jo mindre rusmidler en person inntar, jo bedre livskvalitet opplever personen å ha.

Privat

Privat

Mindre rus etter behandling

Denne undersøkelsen fant en positiv effekt av rusbehandling på selvrapportert endring i rusbruk. Redusert rusbruk hadde en sammenheng med økt livskvalitet. Dette er et viktig budskap til personer som jobber innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Jobben dere gjør er viktig og har en positiv effekt. Resultatene i denne studien er i tråd med det vi finner i andre studier. For eksempel fant en gruppe forskere at pasienter som hadde vært i rusbehandling ruset seg mindre seks måneder etter utskrivelse fra behandling (Pasareanu et al., 2016). Disse funnene støttes også av andre studier (Erga et., al 2020; Hagen et al., 2017).

I en nylig publisert studie fant forskere fra Stavanger en betydelig reduksjon av psykiske plager de tre første månedene pasienter er i rusbehandling (Erga et al., 2020). Denne effekten var størst for de som forble rusfri, moderat for de med enkelte rus- episoder, og dårligst for de som hadde falt tilbake til rusbruk når man fulgte deltakerne over et år (Erga et al., 2020).

En reduksjon av psykiske plager er ikke det samme som økt livskvalitet, men det er rimelig å anta at det henger sammen. For eksempel kan vi se dette fra en studie som viser at psykiske plager reduseres samtidig som livskvaliteten øker og kognitive funksjoner bedres, etter tolv måneder med avhold fra rusmidler (Hagen et al., 2017).

Det er likevel ikke noen enkel sammenheng mellom rusfrihet og reduksjon av psykiske plager. Det er fordi at også de personene som har tilbakefallsepisoder med rusbruk, kan oppleve at det psykiske symptomtrykket blir mindre. For å kunne oppnå en varig reduksjon av psykiske plager, ble konklusjonen at det er nødvendig å slutte å bruke rusmidler igjen etter en tilbakefallsepisode. Det ble også lagt vekt på nødvendigheten av vedvarende støtte og muligheten til rask reinnleggelse i tiden etter rusbehandling (Erga et al., 2020).

Rusbehandling er et viktig skritt i en tilfriskningsprosess. Den er ikke nødvendigvis mislykket selv om pasienten gjenopptar rusbruken etter behandling. Nasjonalt kompetansesenter for samtidig rus og psykisk lidelse (NKROP) har tidligere kommet fram til at behandling har en nytteverdi, uavhengig av om pasienten faller tilbake til rus etter innleggelse. Ofte kommer pasienten sterkere ut etter behandling, selv om det for noen er nødvendig med flere behandlingsforsøk (Wiig, 2018).

Bedre livskvalitet med nok tid

For mange av dem som søker seg til rusbehandling er det konsekvenser av rusbruken slik som dårlig helse, ødelagte relasjoner, elendig økonomi og vanskelige sosiale forhold som er pådriveren for å søke behandling. At det ser ut til å være en tydelig sammenheng mellom redusert inntak av rusmidler og økt grad av opplevd livskvalitet kan derfor være en motiverende faktor i forsøket på å bli rusfri (Hagen et al., 2017). Likevel er det verdt å merke seg at selv de som scorer høyest på mål for livskvalitet og som oppgir at de ikke ruser lenger i vår studie, fortsatt scorer lavere enn normalpopulasjonen (Pasareanu et al., 2015).

I starten av rusbehandling har disse pasientene dårligere livskvalitet enn det man finner hos pasienter med alvorlige psykiske lidelser, kroniske somatiske sykdommer, og kreft (Rand et al., 2020). Det er derfor nærliggende å tenke at dette henger sammen med at personer med rusproblemer ofte har flere utfordringer knyttet til livssituasjon og bakenforliggende problematikk, og at det følgelig vil ta tid å forbedre livskvaliteten.

Rusavhengighet skaper en altoverskyggende relasjon mellom den avhengige og rusmiddelet. Relasjonen til rusmidler er dominerende og går på bekostning av alle andre relasjoner (Adams, 2010). Flere av deltakerne i denne studien trakk fram betydningen av den gode relasjonen til behandlere og miljøpersonell som viktig for deres behandling. At pasientene i løpet av behandlingen får erfaring med å skape gode relasjoner kan være avgjørende for videre rusfrihet. Dette stemmer godt med tidligere forskning som fremhever betydningen av støtte fra terapeuter og andre pasienter i rusbehandling (Pettersen et al., 2019). For de fleste av oss er det å inngå i gode relasjoner knyttet tett opp mot opplevelsen av livskvalitet. Sånn er det også for ruspasienter. Relasjonsskapende arbeid i rusbehandling kan altså med fordel løftes opp på agendaen.

Vanskelig overgang

Mange pasienter har flere år med rusavhengighet bak seg. Det er mye som skal på plass, mens de er i behandling og i tiden etterpå. For noen handler det om elementære ting som en inntekt og et sted å bo. Det kan også handle om å finne interesser som bidrar til mestring, som pasienten kan bygge videre på etter behandling (McKay, 2016). Overgangen mellom rusbehandling og et selvstendig liv er sårbar, og kan ha stor betydning for om pasienten lykkes på veien til et bedre liv. Det er derfor viktig å styrke denne prosessen ved å forberede og planlegge utskrivelsen fra behandling med en tanke om at pasienten ikke bare skrives ut til noe, men også inn i noe annet.

Behandlingsinstitusjonene skal forberede pasienter til utskrivelse, men ansvaret for oppfølgingen etter rusbehandling ligger hos kommunen. Nav-kontoret lokalt og den enkelte kommunens helse- og omsorgstjeneste plikter å medvirke til at personer med ruslidelser får dekket sosiale, psykososiale og medisinske behov. Dette innebærer blant annet bistand i forhold til å skaffe bolig, utdanning, arbeid og til å kunne delta sosialt. Brukernes egne erfaringer med disse tjenestene er at de mangler koordinering og sammenheng (Anvik et al., 2019). Helhetlige og koordinerte tjenester er et uttalt politisk mål, men fortsatt er tjenestene fragmentert og samhandlingen mellom de ulike profesjonene og etatene ikke tilfredsstillende (Anvik et al., 2019). En målrettet innsats for å styrke samarbeid og sammenhengende tjenester vil kunne bidra til å forlenge effekten av rusbehandling og forbedre livskvaliteten for rusavhengige.

Oppsummering

Vi gjennomførte en oppfølgingsstudie litt over et år etter avsluttet døgnbehandling for rusavhengighet. De fleste deltakerne ruset seg mindre enn før behandling, eller var totalt avholdende. En liten andel ruset seg like mye, eller mer, sammenlignet med før behandling. Det var en sammenheng mellom den selvrapporterte mengden rusbruk og livskvalitet. De som var totalt avholdende fra rus hadde best livskvalitet, mens de som ruset seg mest hadde dårligst livskvalitet. Dette er viktig kunnskap å formidle tilbake til pasienter, pårørende og fagfolk. Vi håper at funn som dette bidrar til å understøtte det vanskelige arbeidet en rehabiliteringsprosess kan innebære, og skaper håp om at det er bedring i vente.