Colourbox

Kjærlighet på dagsorden

Ungdom med erfaring fra barnevernet ønsker å lovfeste kjærlighet som «grunnmuren» i norsk barnevern. Hva betyr det for miljøterapeuter på institusjon å yte kjærlig omsorgspraksis i en profesjonell setting?
12.05.2021
10:59
12.05.2021 10:59

Gjennom opprettelsen av Forandringsfabrikken i 2004 ble det fokusert på barn og unges medbestemmelse og medvirkning i eget liv, med særlig vekt på barnevern og psykisk helsevern. I Håndbok for forandrede tar Dønnestad og Sanner til orde for at flere profesjonelle bør «arbeide med hjertet foran, og alt de har lært og kan i en sekk på ryggen» (2006, s. 7). Kjærlighet er essensielt i Forandringsfabrikken og blir beskrevet som en makt til å forandre. Barn og unge har selv fokusert på at de voksne som skal jobbe med dem, skal ha evnen til å bli glad i dem (ibid.).

Forandringsfabrikken og barnevernsproffene startet i 2013 «Mitt Liv Barnevern» (MLB). Dette er et omfattende fagutviklingsarbeid med mål å utvikle et barnevern som kjennes trygt og nyttig for barn og unge, og som oppleves samarbeidende for dem. I 2019 ble det publisert en studie hvor man så på implementeringen av dette programmet (Forandringsfabrikken, u.å og Eek-Larsen et al., 2019). I denne studien svarte 765 barnevernsansatte på en spørreundersøkelse, og et av spørsmålene var: Hva tenker du er kjærlighet i barnevernsarbeid? Rapporten viser at svarene gir en tydelig bredde i forståelsen av kjærlighet blant de ansatte. Å reflektere rundt hva kjærlighet kan være og samtidig gi en anerkjennelse av variasjonen i dette er et godt utgangspunkt når loven skal implementeres (Holm, Stein Helland, Juhasz og McEwan-Strand, 2019).

Miljøterapeuters refleksjoner over å yte kjærlig omsorgspraksis i en profesjonell setting på barnevernsinstitusjon var utgangspunktet for mitt masterprosjekt i familiebehandling (Skauen, 2018). Jeg ønsket å gi stemme til miljøterapeuter og søkte deres forståelse av kjærlighetsbegrepet i møte med sårbare ungdommer. Min studie viser at det ikke er et fasitsvar på hva en kjærlig praksis er, men at refleksjonene rundt dette temaet hjelper miljøterapeuter i bevisstgjøringen av hva en kjærlig omsorgspraksis kan bety for ungdommene de møter.

Min oppgave viser at det er emosjonelt utfordrende å være miljøterapeut. Man må tåle avvisning, men ikke gi opp relasjonen. Det er en profesjonell jobb, men man må by mye på seg selv som menneske. Det er å være omsorgsgiver, men også terapeut. Målet er å skape trygghet, men samtidig utfordre. Egne følelser og faglige begrunnelser må være nøye avstemt, så dypest sett handler det om å få hjertet og hjernen til å spille på lag (Skauen, 2018).

Metodisk tilnærming

I denne artikkelen bruker jeg noen av funnene jeg gjorde i masteroppgaven, og jeg vil også komme med direkte sitatet fra oppgaven. Jeg foretok semistrukturerte intervju med fem miljøterapeuter som jobber på ulike statlige og private barnevernsinstitusjoner. Jeg gjennomførte deretter en tematisk analyse av det empiriske materialet. Jeg endte opp med fire hovedtemaer som jeg belyste kjærlighetsforståelsen ut fra:

1. Fortid og fremtid i nåtiden. Om bruk av historier. Her så jeg på miljøterapeutenes egne historier, og hvordan de brukte disse i møte med ungdommen. Jeg så på miljøterapeutenes tanker rundt det å skape gode opplevelser for ungdommen, og hvordan de hjalp ungdommen til å leve videre med sine historier som ofte var preget av sorg og svik.

2. Den reflekterte praktiker. Om fag og person. Jeg ble opptatt av miljøterapeutenes faglige forankring og deres personlige egenskaper, og å vise hvordan dette ble integrert i dem som «hele» fagpersoner.

3. Hvordan plasseres ungdommen. Jeg ønsket å gripe fatt i hvordan miljøterapeutene jobbet med ungdommenes nettverk, og hvordan de så seg selv som en del av omsorgssystemet.

4. Variasjon over kjærlighetspraksis. Her så jeg nærmere på miljøterapeutenes forståelse av kjærlighet som en følelse og kjærlighet som gode handlinger. Det er noen av funnene fra dette punktet jeg ønsker å ha fokus på videre i denne artikkelen.

Privat og profesjonell omsorg. Er det en forskjell?

Institusjonen er ungdommens hjem for en periode i deres liv, men samtidig er rammene i institusjonslivet vesentlig forskjellig fra det å bo i en familie. Neumann (2012) reflekterer over det nye kjærlighetskravet i barnevernsloven. Hun setter spørsmålstegn ved om kravet til å skulle yte foreldrelignende kjærlighet innenfor profesjonell omsorg kan bidra til en deprofesjonalisering av feltet, med problematiske konsekvenser for både ytere og mottakere av omsorgen. Hun mener dette kan stå i direkte motsetning til en forventning som finnes i fagfeltet hvor man legger vekt på en følelsesavklaring hos seg selv som profesjonell for å utøve empati og godt faglig skjønn (Neumann, 2012; Thrana 2015). Neumann påpeker at like viktig som å si at ungdom trenger kjærlighet, kan det være av betydning å understreke at ungdommen ikke skal påtvinges en slik kjærlighet fra noen de bare har en kortvarig kontakt med. Thrana (2015) på sin side argumenterer for at kjærlighetens inntreden i barnevernet kan styrke profesjonaliteten. I sin doktoravhandling (2015) presenterer hun ulike syn på kjærlighetsbegrepet. Hennes studie viser at barnevernsarbeidere beskriver kjærlighet som en grunnholdning og en sentral verdi i sosialt arbeid. Thrana mener at selv om kjærligheten implisitt ikke inngår i sosialarbeidernes fagterminologi, så finnes det indirekte spor av kjærlighetsbegrepet gjennom en oppfordring til godhet, medfølelse og omsorg for ungdommen. Kjærlighet tilhører det etiske domenet og er direkte knyttet til personen som utøver arbeidet. Kjærlighet vil i så måte utfordre den profesjonelle relasjonen fordi den handler om sosialarbeiderens personlige verdier, følelser og væremåte (Thrana 2015, 2016).

I boka Miljøterapeuten, mennesket som metode i miljøterapi (Gustumhaugen et al., 2017) sier forfatterne at det ikke nytter å gjemme seg bak manualer og profesjonell distanse, fordi miljøterapeuten er metoden. Man må jobbe med «hjertet på utsiden». Det handler om å komme nær. Samtidig understreker forfatterne at miljøterapeuter inviteres til å vise profesjonell kjærlighet, noe som krever mer enn kjærlighet i private relasjoner, fordi den krever at du har grenser for hva du kan dele og gi. Det er alltid miljøterapeuten som har ansvar i relasjonen. Det er alltid barnets og ikke miljøterapeutens behov som skal dekkes.

Faglig blikk på kjærlighet

Samtlige av informantene jeg intervjuet i min masteroppgave er selv foreldre. Jeg ønsket å få et «innenfra» blikk på følelsen av kjærligheten som vises til egne barn og den som framvises ungdommene de jobber med på institusjonen. Informantene var alle tydelige på at deres erfaringsbaserte handlingsmønstre og private erfaringer fra foreldrerollen ikke automatisk kan tas i bruk overfor ungdommene på institusjonen. Innholdet i det som skal være en kjærlig omsorgspraksis på institusjonen fremforhandles og vurderes hele tiden. Foreldrekjærligheten derimot beskrives som mer intuitiv. Informantene sa at de i omsorgsutøvelsen overfor ungdommene overveide ut fra egen erfaring, faglig kunnskap, praksis på institusjonen og ikke minst en vurdering over hva den enkelte ungdom tåler og trenger. Nettopp denne faglige vurderingen over hvordan kjærligheten skal se ut var noe informantene var opptatt av (Skauen, 2018).

En miljøterapeut sier:

«Jeg kjenner jo mine barn bedre, fordi jeg har levd med dem så lenge. Så har jeg noen følelser i bunn for mine egne barn. Det er mye mer følelser. Selvfølgelig. Jeg er jo ikke terapeut hjemme. Jeg tillater meg mer sinne, en større usaklighet. Ja, mer av meg selv på godt og vondt med mine egne enn det jeg gjør på jobb. Jeg er jo meg selv på jobb også, men blir mer skjerpet. Noen av ungdommene har opplevd så mye, så da er forventningene mine annerledes også.»

Sensitiviteten i forhold til hva ungdommene tåler kom tydelig fram i intervjuene. Handlingene vurderes kontinuerlig. For eksempel kunne informantene spørre seg: Tåler ungdommen en klem? Trenger de at jeg er tett på, eller bør jeg trekke meg tilbake? Miljøterapeutene beskriver at de fremstår mer intuitive i omsorgen hjemme. De vurderer ikke kontinuerlig om det de gjør er profesjonelt og faglig eller ikke.

En miljøterapeut beskriver:

«Du kjenner dine egne barn sitt utviklingsløp, så du trenger aldri være spesielt engstelig for å trå feil og hvis du gjør det, så får det ikke så store konsekvenser. Det er lett å rette opp. Det er en vesensforskjell. Det at jeg er i relasjon til mine egne barn og derfor er mye mer meg selv og har mine behov. Det ligger jo litt i det med foreldrekjærligheten. Det er gjensidig.»

En annen viktig distinksjon som kom fram i dette utsagnet er at de har et livslangt forhold til egne barn. Kjærlighet gis men tas også imot. Relasjonen til ungdommen på institusjonen er midlertidig, og den kan ikke forventes å være gjensidig. Flere av miljøterapeutene jeg intervjuet mente at det å skape en for dyp relasjon til ungdommene kunne være skadelig for ungdommen.

Kompleksiteten i vurderingene av hva som til enhver tid er best for ungdommen trekkes fram. Informantene brukte tid på å finne ut hva som tolkes som kjærlighet hos den enkelte, så bestrebet de seg på å gjøre mer av dette. Mange opplevde at det var opp til hver enkelt miljøterapeut å selv finne ut av det. Selv om de drøftet dette i personalgruppen kunne man ikke konkludere med et entydig svar, de var imidlertid enige om at foreldrekjærligheten de har for egne barn oppleves annerledes. Det ville være for privat både for ungdommene og miljøterapeutene å bare overføre de samme kjærlighetskodene. Barn og ungdom som har opplevd omsorgssvikt er sårbare, og informantene fremhevet at det krevde varsomhet og faglig kunnskap for ikke å krenke dem.

Kjærlighet som en følelse

Miljøterapeutene reflekterte rundt det å skulle føle kjærlighet overfor ungdommen. De var tydelige på at dette var et tema som var satt på dagsorden i personalgruppene, og de var derfor opptatt av hva det skulle bety for dem i deres jobbutførelse.

Miljøterapeut 1:

«Den følte kjærligheten er det ikke sikkert at man får. Hva består det i å bli møtt av kjærlighet? Jo da, man blir sett, man blir hørt, man blir respektert, man blir anerkjent, man får ros, man blir veiledet, noen bryr seg om å veilede. Det at noen gidder å bry seg er jo også en bit av den kjærlighetsideen. Men følelsen kjærlighet, den tror jeg ikke bare man kan trykke på en knapp å få sånn.»

Miljøterapeut 2:

«Det finnes ikke en form for å gi kjærlighet, for de (ungdommene) har så forskjellig utgangspunkt. Så følelsene mine handler mye mer om respekt. At jeg må tilnærme meg litt ut fra det ståstedet de er da, noen vil jo ikke ha fysisk kontakt, ikke sant. Det er vanskelig å gi ubetinget kjærlighet selv når du er på jobb, fordi du må definere noen ting. Du må si stopp fordi det blir for privat så jeg vet ikke om det er mulig (….) det er ikke noe gjensidig i kjærlighetsforholdet da.»

Dette er to utsagn som sier at den følte kjærligheten kan være problematisk for den profesjonelle jobben de skal utføre. Det kommer ikke bare an på terapeutenes evne til å føle og gi, men også hva ungdommen tåler. Informantenes faglige refleksjon ble tydelige i disse vurderingene. Alle miljøterapeutene jeg intervjuet var opptatt av hva fagkunnskapen sier.

Noe som fanget min interesse under intervjuene var hvordan alle var opptatt av traumesensitiv omsorg (TBO). Siden 2012 har opplæring innenfor TBO vært et satsingsområde innenfor barnevernsfeltet, gjennom opplæringsprogrammene «traumesensitivt barnevern» og «handlekraft» gitt av RVTS (Bræin, 2017). Disse opplæringsprogrammene fokuserer på at utviklingstraumatiserte barn trenger omsorg i store doser. Miljøterapeutenes tanker om hvordan kjærlighet bør framvises samstemmer etter min mening med det teoretiske tankegodset innenfor traumesensitiv omsorg, fordi den dypest sett handler om å gi ungdommene gode og trygge omsorgserfaringer.

Miljøterapeut 3:

«Jeg er også annerledes enn jeg var for tjue år siden (…) Før skulle man nesten ikke gi en klem, det var sånn veldig profesjonelt (..) Det viktigste er at samfunnet har gått framover. At det har vært en prosess over tid. Som jeg liker. At det på en måte er lov. Jeg er ikke så redd for å vise kjærlige følelser for ungdommen lenger. Ikke så redd for å gjøre noe feil ved å involvere meg. Vi har jo lært selv at ungdommen sier at de tåler det. Og vil det. Vi tenkte kanskje ikke at de tålte det før.»

Dovran (2017) peker på at barn og unge i barnevernet som har vanskelige relasjoner trenger et fellesskap hvor de føler seg verdsatt og kjenner tilhørighet. Det er i relasjonen de heles. Kjærlighet kan for disse ungdommene være en opplevelse av å dele et fellesskap med trygge voksne. Thrana (2016) sier at ungdommen trenger å bli bekreftet for den man er, at kjærlighet kan vises i den fysiske tilstedeværelsen, og ved å møte ungdommene emosjonelt. Men også at den tydeligst vises ved utholdenhet i relasjonen, fordi utholdenhet viser at de er verdt å kjempe for, og at de er verdifulle og elsket. Disse betraktningene passer til mine informanters refleksjoner. De beskriver at nettopp utholdenhet i relasjonen er viktig. Ved å glede seg over og våge å gi av seg selv. Et eksempel på dette er når en miljøterapeut sier: «Hvis jeg opplever at en ungdom endelig får til noe kan jeg bli så glad at jeg får gåsehud. For jeg er så glad på deres vegne. Om jeg skal greie å utføre jobben må jeg greie å ha et slikt engasjement, å være følelsesmessig så engasjert at jeg faktisk får gåsehud når de får det til.»

Kjærlighet som gode handlinger

Miljøterapeutene lager et skille mellom det å ha en kjærlig følelse og det å gi kjærlige handlinger. Kjærlighetsfølelsen oppleves å være for privat i en profesjonell relasjon, mens kjærlige handlinger fremstår lettere både å identifisere og beskrive. Samtidig var informantene opptatt av at det man gir i relasjonen skal vurderes faglig, og at utholdenhet krever at en kan sette grenser for seg selv for å orke å stå i relasjonen.

Videre er de tydelige på at praksisen, altså hvordan man handler overfor ungdommen ikke er intuitiv, men faglig fundert. Samtlige hadde sett en utvikling innenfor kunnskapsgrunnlaget i miljøterapien og da spesielt gjennom TBO som tilsa at de kunne våge å bli litt mer nær. De var opptatt av å finne ut hva kjærlig omsorgspraksis betyr for den enkelte, at ungdommene tåler og ønsker ulike tilnærminger.

En miljøterapeut beskriver:

«Det kan være å servere kveldsmat til en 17-åring. Noen vil si at nei, det må du ikke gjøre, da lærer de ikke selv når de skal flytte på hybel. Men poenget er at vi må gi de gode opplevelsene».

I forandringsfabrikkens høringsinnspill til ny barnevernslov skriver proffene: «Med kjærlighet mener vi først og fremst menneskevarme – gjennom varme øyne, varmt kroppsspråk, varme ord – og å lytte for å forstå helt til bunns. Med kjærlighet mener vi også snille, varme handlinger (Barnevernsproffene, 2016 s. 2). Å identifisere hvilke handlinger som oppleves som snille og varme for den enkelte ungdom, og utøve disse slik proffene her beskriver kan være en bekreftelse på at kjærlighet fremvises.

Som en miljøterapeut sier:

«Det er viktig for meg å se dem, at de ser at jeg ser dem og følger med på om de har det bra».

En annen sier: «Kjærlighet kan ikke gis på den måten man kanskje definerer kjærlighet som alltid tilstedeværende. Men heller som en handling. Som å komme midt på natta fordi man setter seg selv til side fordi den andre er viktigere. En kjærlig handling kan handle om nærvær. Å gi respekt. Å ønske den andre vel.»

Det å gi oppmerksomhet, være nær, strekke seg litt lenger og noen ganger gå litt utenfor reglene kan for noen miljøterapeuter være kjærlighet gjennom handling.

Avsluttende kommentar

Miljøterapi handler om menneskemøter, det er personen bak profesjonen ungdommen møter. Det er den enkelte miljøterapeuts integrerte faglige kunnskap sammen med de personlige egenskaper som fremvises. Jeg ønsket i min masteroppgave å gripe fatt i miljøterapeutenes refleksjon over sin arbeidshverdag. Fokuset var på miljøterapeuten som person framfor miljøterapien som metode. Mine informanter fremmet en grunnleggende tro på at gjennom kunnskap om virksomme tilnærminger kan miljøterapeuter utøve en refleksiv og faglig fundert praksis som ungdommene kan oppleve som en kjærlig omsorgspraksis (Skauen, 2018).

Inger Elise Skauen

Privat

Barnevernspedagog og klinisk spesialist i familieterapi ved Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk.

Referanser

Barnevernsproffene (2016). Høringsutspill ny barnevernslov. Hentet fra: http://www.forandringsfabrikken.no/files/Horingsinnspill-til-ny-barnevernlov-fra BarnevernsProffene-i-Forandringsfabrikken.pdf

Bræin, M. K. (2017). Traumebevissthet i barnevernet.

https://rvtssor.no/aktuelt/157/traumebevissthet-i-barnevern/, 54, nummer 10.

Dovran, A. (2017) Historiens kraftlinjer. Psykologtidsskriftet.no

Dønnestad, E. & Sanner, M. (2006). Håndbok for forandrere. Om verdighet i møte med de som som vokser opp og de unge som vil vokse. Forandringsfabrikkens forlag.

Eek-Larsen, K., Stein Helland H., Holm L., Juhasz I., Krogh Læret O., McEvan-Strand A., Tøfte Øvstetun V. (2019). Mot et Barneperspektiv i barnevernet. En studie av implementering av programmet Mitt Liv Barnevern. Hentet fra https://www.discretion.uib.no/wp-content/uploads/2019/04/2019-Pro-Bono-Group.-Rapport.-Mot-et-barneperspektiv-i-Barnevernet.pdf

Forandringsfabrikken (u.å). MITT LIV fagutviklingsarbeid. Hentet 23.06.20 fra https://www.forandringsfabrikken.no/mittliv

Gustumhaugen, K., Dønnestad, E., & Steinkopf, H. (2017). Miljøterapeuten: mennesket som metode i miljøterapi. Oslo: Universitetsforlaget.

Holm, L., Stein Helland, H., Juhasz, I.B og McEwan-Strand, A. (2019). Lovfestet kjærlighet. Endringer i barnevernloven gir barn rett til kjærlighet. Det er unikt i verdenssammenheng. Tidsskriftet Norges Barnevern. 282–284. Vol. 96(4). https://doi.org/10.18261/ISSN.1891-1838-2019-04-06

Skauen, Inger Elise (2018). Det handler om å skape et hjem. Kjærlig omsorgspraksis på barnevernsinstitusjon. Masteroppgave i familiebehandling, OsloMet.

Neumann, C.E.B. (2012). Omsorgsetikk i barnevernet; en refleksjon over det «nye» kjærlighetskravet til barnevernsarbeidere. Sosiologi i dag, 42 (3-4), 104–124.

NOU (2016:16). Ny barnevernslov. Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

Thrana, H. M. (2015). Kjærlighet og sosialt arbeid: En studie av kjærlighetens betydning i barnevernets praksis. Lillehammer. Høgskolen i Lillehammer, avhandling PhD graden.

Thrana, H. M. (2016). Kjærlighetens inntreden i barnevernet – en utfordring for den profesjonelle relasjon? Tidsskriftet Norges Barnevern, 93(2), 96–109.

12.05.2021
10:59
12.05.2021 10:59

Inger Elise Skauen

Privat

Barnevernspedagog og klinisk spesialist i familieterapi ved Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk.