Søsken er viktige for hverandre og må plasseres sam-men.» Som barnevernsarbeider har jeg brukt dette utsagnet med stor overbevisning. Tenkningen er solid forankret både i loven og i samfunnet. Retten til kontakt med foreldre og søsken understrekes i FNs barnekonvensjon. I norsk barnevernslovgivning blir det ansett som viktig at søsken som tas ut av sin opprinnelsesfamilie, får bo sammen. Det blir ansett for å være til barnas beste (Lov om barneverntjenester 1992).

Kunnskap og erfaring gjennom mitt virke innen kommunalt, fylkeskommunalt og statlig barnevern, har imidlertid lært meg å stille spørsmål om søskenplassering alltid er til barnas beste. Vi må basere oss på årsaken til at de plasseres og hva de har opplevd i hjemmet. Det er viktig å gjøre vurderinger i hvert enkelt tilfelle, for hvert enkelt barn.

Over en tiårsperiode veiledet jeg beredskapshjem og kom tett på barnas problematikk og beredskapshjemmenes utfordringer. Barna som hadde vært utsatt for vold i egen familie, syntes å ha en annerledes søskenrelasjon enn de andre barna. De viste mindre omsorg for søsken, utøvde vold mot søsken og hindret hverandres utvikling mer enn de bidro til positiv utvikling.

Søskenrelasjoner

Ved akuttplasseringer forsøker barnevernet å plassere søsken i samme hjem. Det anses som det mest skånsomme i en situasjon hvor barna skilles fra foreldrene, og det antas at søsken kan være til hjelp for hverandre i en vanskelig livssituasjon. Det er gode grunner for å anta det. I litteraturen beskrives mange positive sider ved søskenrelasjoner generelt.

Lycke (1996) framhever at forhold til søsken er blant våre viktigste mellommenneskelige relasjoner. Bortsett fra kontakt med foreldre er kontakten med søsken hyppigere enn med noen andre i det sosiale nettverket både i oppveksten og i voksenlivet. Og ettersom barn vanligvis overlever foreldrene, vil søskenkontakten være den kontakten som er av lengst varighet i livet. Søskens kommunikasjon er i stor grad positivt preget, og det eldste barnet har ofte rollen som omsorgsgiver, modell og lærer for yngre søsken.

Det er påvist tilknytningsatferd hos barn i forhold til søsken på samme måte som barn viser i forhold til mor som trygg base. Samtidig som eldre søsken kan opptre som beskytter og omsorgsgiver overfor yngre søsken, har den eldre mer makt og kan være dominerende. Det kan føre til konflikter, og det kan oppstå søskensjalusi og aggresjon. Lycke påpeker at foreldrene medvirker gjennom sine handlinger til en positiv eller negativ utvikling av relasjonen.

Bank og Kahn (1997) hevder at søsken kan utvikle sterk lojalitet til hverandre når foreldrene er fraværende, som en ren overlevelsesmekanisme. Dette forutsetter imidlertid at barnas grunnleggende omsorgsbehov er blitt møtt i tidlig barndom. Barna må ha hatt gode rollemodeller for å kunne gi omsorg til hverandre. Når det oppstår rivalisering mellom søsken, kan det knyttes til foreldrenes væremåte. Favorisering av barn forekommer i alle familier, men i velfungerende familier blir favoriseringen jevnt fordelt mellom barna, slik at det ikke fører til konflikter. I mindre velfungerende familier kan det oppstå sterk, vedvarende sjalusi og rivalisering mellom søsken på grunn av stadig favorisering av ett av barna. Foreldre som har konflikter seg imellom, kan også bruke barna for å skape allianser, og søsken kan dermed bli hverandres rivaler i forhold til å oppnå foreldrenes oppmerksomhet og kjærlighet. Likeledes kan foreldres negative følelser overfor ett av barna medvirke til å forsterke konflikter og bidra til rivalisering søsknene imellom.

Flere av de nevnte faktorene kommer, etter min erfaring, tydelig fram hos barn som har vært utsatt for vold. Noen søsken har utviklet sterke bånd til hverandre, men kvaliteten på søskenrelasjonen er ikke utelukkende positiv. Konfliktene kan være dominerende og omsorgen for søsken lite framtredende. Jeg kan nevne et eksempel hvor søsken i tre-fire-årsalderen hadde etablert et mønster som var vanskelig å bryte. Beredskapshjemmet beskrev det slik; «Søsknene hadde lært voldsatferd. Den eldste truet den yngste, holdt den under kontroll. Sammen stagnerte de hverandre. Det var et mønster.»

Bjordal (2001) nevner flere eksempler hvor søsken har vært utsatt for vold i hjemmet. Eksemplene forteller om barn med store skader i forhold til tilknytning og emosjoner, hvor søsknene ikke synes å ha særlig omsorg for hverandre eller søker til hverandre for trøst. Det er historier om barn hvor voldsutøvelse fra foreldre kombinert med kamp om å få dekket basale behov, kamp om oppmerksomhet og favorisering, har skadet søskenrelasjonene. Det er eksempler på at den eldste i søskenflokken utsetter yngre søsken for fysisk vold og trusler, legger lokk på hva som skal fortelles, kuer yngre søsken, og søsken bryter hverandre ned.

Familievold

Når jeg bruker begrepet vold, legger jeg til grunn definisjonen: «Vold er enhver handling som gjennom at den skader, smerter, skremmer eller krenker, søker å påvirke andre til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre det de vil» (Isdal, 2000). Begrepet vold rommer fysisk, psykisk, materiell og seksuell vold. I følge Isdal er familievold «ofte et mønster av ulike typer dominerende og kontrollerende atferd over tid.»

Vold som skjer i en familie, rammer hele familien, uavhengig av om volden utøves mellom de voksne eller om den utøves direkte mot barna. Familievold er ikke enkeltstående handlinger, men en dysfunksjon i familien. Det er mekanismer som preger alt samspill, det handler om makt og avmakt, og det forflytter seg i hierarkiet i familien.

Nyere forskning påviser at vold i familien fører til store skadevirkninger på barna. Raundalen (2009) skriver at en rekke studier de siste 30 årene har påvist negative effekter på barns emosjonelle, atferdsmessige og kognitive funksjoner. Studiene påviser også skader på tilknytningssystemet, samt angst- og traumereaksjoner hos barna som følge av vold i familien. Steinsvåg (2007) viser til forskning som påviser nevrologiske hjerneforandringer hos barn som er utsatt for familievold, blant annet gjelder det oppmerksomhet, impulskontroll, kognitiv fleksibilitet/rigiditet, opposisjonell atferd og aggressivitet.

Heltne (2008) sier at det er registrert opphopning av stresshormoner som skader nervesystemet. Hjernestrukturer blir forstyrret i sin utvikling, herunder strukturer som skal sette barnet i stand til å regulere ned vonde følelser, roe seg ned når de blir redde eller sinte, samt strukturer som skal hjelpe barnet til å huske. Hjernen til et barn som er vant til å være på vakt, er i alarmberedskap og sender ut faresignaler hele tiden, noe som gjør at barnet reagerer med sinne og aggresjon. Barnet får problemer med å tolke andres ansiktsuttrykk, og dermed kan barnet feiltolke signaler. Barn som har vært utsatt for vold, har dårligere evne enn andre barn til å håndtere frustrasjoner og stress, samt svekket evne til problemløsning og konflikthåndtering.

Eriksen (2006) peker på konsekvenser for barna av at mødre blir utsatt for vold. Mor kan bli mindre emosjonelt tilgjengelig for barnet og oppleve vansker med å knytte gode relasjoner til barnet, noe som kan resultere i at barnet får en utrygg tilknytning. Eriksen sier at barn er biologisk disponert til å søke beskyttelse, mens foreldre har et biologisk omsorgssystem som sørger for barnets sikkerhet. Vold kan sette omsorgssystemet ut av funksjon og svekke mors evne til omsorg og evne til å ta vare på barnet.

Anstorp med flere (2006) viser til at tidlig traumatisering fra nære omsorgspersoner ødelegger trygghetsreguleringssystemet og undergraver evnen til å bruke relasjoner til å etablere trygghet. Traumene utløser frykt for nærhet og fører til at selve tilknytningssystemet blir traumatisert.

Familievold rører ved barnets fundamentale opplevelse av trygghet. Steinsvåg (2007) uttaler at der familievold skjer, blir utrygghet det normale og trygghet fraværende. Han peker på flere skadelige konsekvenser. Ofte må barna leve alene med det de har opplevd, fordi volden er tabubelagt og barna ikke kan fortelle om den til andre. Isdal (2000) sier at en av virkningene av vold er at den splitter familien opp i enkeltindivider.

Litteraturen viser hvilke enorme skadevirkninger voldsutøvelse har på barn og hvilke konsekvenser det kan få for relasjoner, også søskenrelasjoner. Amlund (2015) påpeker at vold mellom søsken har fått liten plass i litteraturen, men hun viser til amerikansk forskning på området, som blant annet fant at voldelig atferd i søskenrelasjoner ofte var lært atferd, med konsekvenser som dårlig selvfølelse, depresjon og posttraumatisk stresslidelse i voksen alder.

Voldsutsatte barns særskilte behov

Lov om barneverntjenester (1992) har som formål å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Et overordnet prinsipp i barnevernslovgivningen er hensynet til barnets beste. I forarbeidene til barnevernloven pekes det på at når det er motstridende interesser mellom barn og foreldre, skal barnets interesser være avgjørende ved valg av tiltak. Dersom det er flere barn i familien, må spørsmålet vurderes i forhold til hvert enkelt barn.

Beredskapshjem er et plasseringssted som tar imot barn i krise for korttidsopphold. Plasseringstiden varierer, men det er ikke uvanlig at barna bor i beredskapshjem i fire til seks måneder. Ved plassering i beredskapshjem er det oftest uavklart om barna skal tilbakeføres til egen familie eller flytte i fosterhjem.

Beredskapshjemmene skal først og fremst yte god omsorg, men barna bør også få hjelp med krisebearbeiding. Perioden i beredskapshjem må være mer enn oppbevaring mens barnevernet avklarer barnevernssaken. Man kan hjelpe barnet (Heltne, 2008), og barnet må få lov til å fortelle historien sin og dele erfaringene. Barnet må få hjelp til å regulere ned stresset sitt og hjelpes til nye reaksjonsmåter når det gjelder sinne og sterke følelser.

Å hjelpe voldsutsatte barn forutsetter altså et trygt omsorgsmiljø. For barn som forbinder et hjem med utrygghet, kunne søsken representert en forutsigbarhet, noe som i alt det utrygge kunne oppleves trygt. Et beredskapshjem fortalte om voldsutsatte søsken de hadde gitt omsorg til: «Det var vanskelig å komme gjennom til barna fordi den eldste styrte den yngste så hardt. Det gjør det ikke enkelt å få komme inn på dem for å hjelpe dem. Å få til endring av atferd har vært uhyre vanskelig».

Mitt inntrykk er at så lenge søsken opprettholder et negativt mønster fra foreldrehjemmet, hvor vold er et sentralt element, vil utryggheten bestå. Barna må oppleve at de er på et trygt sted før de kan ta imot hjelp. Det betyr at volden må ta slutt.

Å bli skilt fra sine foreldre er et traume, selv for voldsutsatte barn. Søskenplassering sees på som en måte å minske separasjonstraumet. Jeg mener at vi må utfordre vår tenkning når det gjelder søsken som har levd med vold i familien. I familier hvor barn utsettes for vold, hvor de ikke får dekket egne omsorgsbehov og heller ikke får hjelp til å etablere gode søskenrelasjoner, blir de ikke hverandres hjelpere, men triggere. De blir påminnere om volden som har vært utøvd, og dermed vedlikeholdes utryggheten.

Som barnevernsarbeider har jeg sett ulike former for søskenrelasjoner og søskenroller. Der foreldrene er psykologisk fraværende, kan barn i ung alder ha ansvar for søsken. I utgangspunktet tenker vi at det å ta ansvar for andre er positivt, men manglende omsorgsferdigheter kombinert med sinne og frustrasjon kan medføre fysisk og psykisk vold. Jeg har sett eksempler på sterk dominans fra eldste barn, hvor søsknene bar preg av å være kuet og redde. Dominans, makt- og voldsutøvelse kan skyldes lært atferd i foreldrehjemmet eller være en måte å mestre angst og uro på. For disse barna, både de som utøver vold og de som blir utsatt for vold, er det viktig at volden tar slutt.

Det er ikke gitt at uhensiktsmessig atferd opphører når barn tas ut av foreldrehjemmet. Tvert imot kan atferden forsterkes, siden akuttplassering er uforutsigbart, og barna settes i en avmaktposisjon. Barna kan også ha vært i sine ulike roller over lang tid, og det er vanskelig å endre et innarbeidet mønster. Ved å plassere barna sammen, opprettholdes det kjente, også volden, noe som kan føre til retraumatisering. På denne måten oppnås ikke trygghet, men utrygghet.

Den vanskelige vurderingen

Når barna har vært utsatt for vold, vil det være av avgjørende betydning å vektlegge voldserfaringene og vurdere konsekvensene av volden. Vi vet at familievold kan medføre skader på barnas tilknytningssystem, forårsake hjerneforandringer, skape utrygghet og skade søskenrelasjonene slik at barna ikke evner å hjelpe og støtte hverandre. Jeg har erfart at dysfunksjoner i opprinnelsesfamilien bringes med barna inn i beredskapshjemmet, at lært voldsatferd fortsetter og enkelte ganger forsterkes. Det kan gjøre det vanskelig å endre barnas atferdsmønstre, og det kan gjøre det vanskelig for beredskapshjemmet å komme i posisjon til å hjelpe barna.

I vurderingen av hva som er til beste for søsken som har vært utsatt for familievold, utfordres vi både følelsesmessig og holdningsmessig. Det er vondt å ta innover seg hvilke skadevirkninger vold medfører. Det er også vondt å skille søsken. Det er vanskelig å ta beslutninger som er følelsesmessig belastende. Da er det særdeles viktig med kunnskap, slik at det kan fattes faglig velbegrunnede beslutninger til beste for barna.

Det er et hovedanliggende å hjelpe barna til en bedre utvikling. Barna trenger å få mulighet til å gå gjennom de traumatiske hendelsene i trygge omgivelser, og de trenger å komme ut av destruktive samhandlingsmønstre.

Men barnevernet må etablere gode kontaktordninger mellom søsken. Det betyr å investere i reparasjon av skadede søskenrelasjoner. Dette arbeidet kan med fordel starte mens barna bor i beredskapshjem, og for barna som flytter i fosterhjem, må arbeidet videreføres der.

Det må være et mål å hjelpe barna til å etablere gode og trygge søskenrelasjoner, fordi søsken er viktig for hverandre.