Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Dette er den fjerde artikkelen om oppsøkende arbeid av Arve Howlid. Den viser til tre tidligere publiserte artikler:

Uteseksjonen oppsøkte ungdommene på rutebilstasjonen for å få gjort jobben best mulig.

Hvordan beskriver vi kommunalt ungdomsarbeid?

Hva gjorde du forrige uke?

Veilederen Oslostandard for oppsøkende arbeid med utsatt ungdom ble lansert i juni 2020. Sentrale begreper er ungdomsvennlige og likeverdige tjenester, definert som rettighetsbaserte tjenester, tilpasset ungdomsgruppas livsfase og den enkeltes behov for ulike tiltak. En kjernemålgruppe er utsatt ungdom.

I arbeidet med studien går jeg gatelangs med oppsøkende ungdomsarbeidere, og opplever feltarbeidernes møter med ungdom i tre bydeler. Deretter møter jeg feltarbeidere til gruppeintervjuer om dagens situasjon, og om deres forventninger til forestående Oslostandard, hvor nettopp det ungdomsvennlige og likeverdige vektlegges.

Oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, feltarbeid, finner sted på gater, parker og arenaer som feltarbeideren ikke kontrollerer (Andersson, 2013; Hjort, 1988). Det forstås både som metode og fagfelt, definert som kontaktskapende og ressursformidlende sosial aktivitet overfor miljøer som er vanskelig å nå (Andersson, 2010). Artikkelen ser hvordan feltarbeidere vurderer ungdomsvennlighet og likeverdighet, overfor utsatte grupper, og deres forventninger til en overordnet faglig veileder, Oslostandard for oppsøkende arbeid med utsatt ungdom.

Oslostandard viser til Ungdomsvennlige velferdstjenester, om rettighetsbaserte ungdomstilpassede tjenester (Fylkesmannen i Oslo og Viken, 2019; Oslo kommune, 2020). Ungdomsvennlige tjenester tilpasses ungdoms «uttrykk, livs- og modningsfase, individuelle helhetlige behov og menneskerettigheter». Likeverd ser «mangfoldet i befolkningen, gir alle tilgang til tjenester av like god kvalitet». Dette gir rammen for Oslostandard.

Hva skiller oppsøkende ungdomsarbeid fra andre tjenester?

Oppsøkende tjenester rettes mot både enkeltungdom, grupper og lokalsamfunn, og omfatter både universelle, selekterte og indikerte forebyggingsstrategier (Liss, 2019). Arbeidet er på samme tid fritidsrelatert ungdomsarbeid og sosialt arbeid (Nieminen & Gretschel, 2018; Williamson, Coussée, & Basarab, 2018). Relasjonen starter oftest som uformell kontakt, før mulige hjelpebehov avklares (Andersson, 2010, 2018; Hjort, 1988).

Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell viser nærmiljøets betydning for barns utvikling (Rønningen, 2003). For utsatt ungdom med svak tilknytning lokalt, blir grenseflatene mellom mikrosystemene, meso-nivået, særlig viktig (Båtevik, Kvalsund, & Myklebust, 2020). Tjenestens nytte er den relasjon til omverdenen ungdommen utvikler (Kiilakoski, Kinunnen, & Djupsund, 2018). Ungdommens nytte behandler jeg i en tidligere artikkel i Fontene, Hvordan beskriver vi kommunalt ungdomsarbeid? (Howlid, 2020).

Howlid

Vi mangler gode fagtekster – Oslostandard blir viktig

De nyeste helhetlige fagtekstene om oppsøkende ungdomsarbeid i Norge er fagboka Ute – Inne fra 2006, og NIBR rapporten Møter med ungdom i velferdsstatens frontlinje (Erdal, 2006; Henningsen & Gotaas, 2008). Sentrale rapporter omtaler oppsøkende tjenester som lite beskrevet, med fraværende fagkoordinering og preget av ulikheter (Hansen, Tofteng, Holst, Flatval, & Bråthen, 2018; Helse og omsorgsdepartementet, 2019; Riksrevisjonen, 2021). Dokumentasjon er et evig tema innen fagfeltet, noe jeg drøfter i artikkelen Hva gjorde du forrige uke? (Howlid, 2021)

Ungdomsvennlige velferdstjenester defineres som: «Tilbud til ungdom om en eller annen form for sosial, helsemessig eller pedagogisk tjeneste», tilpasset deres «kulturelle uttrykk, livs- og modningsfase, individuelle helhetlige behov og menneskerettigheter». Til grunn her ligger FNs barnekonvensjon og SINTEF-rapporten Evaluering av samhandlingstiltak rettet mot utsatte barn og unge (Kaasbøll, Melby, & Ådnanes, 2017).

Oslostandard refererer til FAFO-rapporten Trøbbel i grenseflatene. Her beskrives utsatte unge som ungdom med flere risikofaktorer, sammensatte utfordringer og parallelle hjelpebehov (Hansen, Jensen, & Fløtten, 2020). Videre refereres Flatø-utvalget, som mener utsatte unge skyves mellom instanser eller får hjelp som ikke koordineres (Flatø, 2009).

Hvordan gikk jeg fram?

Jeg foretok tre feltrunder og ett besøk i åpent kontor, deretter gruppeintervju på om lag en time i hver av bydelene. Feltarbeiderne er universitets- eller høyskoleutdannede sosialarbeidere, de fleste har erfaring fra andre hjelpetjenester. Alle jobber turnus med kvelds- og helgearbeid. 20 informanter deltok, inkludert seks erfaringskonsulenter og en leder.

Jeg transkriberte feltnotater og intervjuer, og kodet ut fra fire kategorier basert på kapitteloverskriftene i Oslostandard (Nilssen, 2012). Disse var: Kommunikasjon og samhandling med unge, Unge påvirker tjenesteutforming, Tjenestepresentasjon og Fokus på utsatte grupper.

Feltnotatet er anonymisert med tanke på sitater, stedsnavn og beskrivelser. Kompetansesenter Rus (KoRus) og Uteseksjonen ga meg oversikt over tjenester, men de har ikke kjennskap til hvilke bydeler eller informanter som deltok. Studien er godkjent av senter for forskningsdata, NSD.

Pandemien påvirker studien

Observasjonene skulle foretas i mars 2020, men pandemien endret dette. Skoler, fritids- og hjelpetiltak ble mindre tilgjengelige eller stengte ned. Flere ble bekymret for utsatte grupper. En feltarbeider skrev sommeren 2020: «Selv om gatene var nokså folketomme etter at Norge stengte, så vi grupper med mennesker som i liten grad endret bevegelsesmønsteret» (Bekken, 2020). Pandemien ble en faktor i unges liv, men ikke sentral ved observasjon og intervju, og fikk liten innvirkning på funn.

Hva viste informantene meg?

Observasjonene ble gjort før intervjuene, og et utdrag fra en feltrunde viser hvordan arbeidetet foregikk:

«Vi er på en høyde i en park hvor ungdom ofte samles. Det er helgekveld, varmt til mai å være. Situasjonen er uoversiktlig, mange er fulle, det er ampert mellom noen ungdommer. Noen er litt skeptiske til oss, kaller oss «snitch» eller «baosj». Vi snakker med flere, er synlige, ser hvordan det utvikler seg. Vi setter oss ned, vil ikke framstå som kontrollører. Noen kommer bort, prater litt. Vi er hyggeligere å prate med, forteller de. De blir, vi snakker om ulikt, mest om hvem vi er, og hva vi gjør her. Ungdommene er nysgjerrige, flere kommer bort. Situasjonen demper seg, flere reiser hjem. Vi reiser oss, sier takk for oss. Mens vi går derfra hører vi applaus, ungdommene klapper for oss, det er korona.»

Informantene sier i intervjuene at forutsigbarhet tar tid: «Tid og tillit og kontinuitet og regelmessighet gjør at man på en måte blir en forutsigbar tjeneste». Tillit brytes ned om tjenesten blir borte. En informant sa: «Vi merka jo etter teamet hadde ligget brakk, eller når det var en person, når vi kom så var det jo ofte sånn, på feltrunder, at hvor lenge varer dere?». Kontinuerlig nærvær vektlegges, en sa: «Mye ligger i det informasjonsarbeidet, at vi faktisk er der».

Frivillighet omtales som et gode: «Vi er veldig heldige sånn (…) at vi ikke blir tvunget på dem». «De kan gå når tid som helst. Hvis de ikke føler de kan stole på oss», sier en. Feltarbeidere snakker med ungdommene om alvorlige temaer, som for eksempel melding til barnevernet. En erfaringskonsulent mener dette handler om makt over eget liv: «Når de får plutselig brev fra barnevernet, (…) så står man der, helt satt ut da, har ikke kontroll over livet sitt».

Kontakten mellom ungdom og feltarbeider dannes ofte før en bekymringsmelding er aktuell. En sier: «Om det kommer dit hen at det blir en bekymringsmelding, at det blir aktuelt, så er det ingen bombe». Samtykke ligger til grunn for oppfølging, som en erfaringskonsulent sa: «Det blir vi jo ganske godt brifa om når vi kommer i kontakt med oppsøkende, gjennom et samtykkeskjema». Erfaringskonsulentene sier de søker stabilitet. «Det er det vi er ute etter. Vi vil ha stabile …, voksne folk da, som hjelper oss uansett hva vi har å komme med». Hun ser rett på meg og fortsetter: «Du ser jo hvordan vi kan prate med hverandre, ikke sant».

Hva tenker informantene om unges påvirkning av tjenesten?

Tjenestene har erfaringskonsulenter som bidrar med å utvikle tjenesten med formidlingsarbeid. Jeg spurte noen hvordan de ble erfaringskonsulenter: «Man blir det av å bare …, man blir spurt…». Ansatte bekreftet det: «Da samla vi dem bare, og spurte om de var interessert». I noen bydeler og ved Uteseksjonen er erfaringskonsulentene ansatt.

Dokumentasjon av ungdomsmedvirkning er vanskelig, det ligger «liksom mellom linjene». Flere ser medvirkning som selvsagt: «Det ville blitt som å si til noen, husk å puste». Fordi det oppleves selvsagt, blir det vanskelig å forklare. Det som derimot dokumenteres, er innhenting av kunnskap. Fordi feltarbeidere har bred kontakt med ungdom, får de også vite hva ungdommen mener. Informantene viser til dataverktøy som gir oversikt over rapporteringene, men som i liten grad er tilrettelagt for å rapportere ungdomsvennlighet og likeverdighet. De ser ikke at dette løftes fram i standarden.

Turene ute, og besøket i åpent kontor viste meg feltarbeidere som tilpasser tjenesten til ungdom. Ved Oslo S traff vi en gruppe ungdom hvor den ene ville prate med én av feltarbeiderne. Vi andre trakk oss unna, ungdommen satte rammen for treffet. Ved en annen feltrunde gikk vi forbi en skole. Vi hørte stemmer, det var mørkt, vi måtte inn i skolegården før vi så hvem som var der. Der presenterte vi oss, spurte om å komme bort, og fikk en prat. Da jeg besøkte det åpne kontoret, ble flere erfaringskonsulenter spurt av feltarbeiderne, om å delta i gruppeintervjuet med meg. Etter å ha fått studien forklart valgte noen å delta.

Hva forteller informantene om å presentere tjenesten?

Kjernen i oppsøkende arbeid er å være synlig ute og snakke med ungdom ved skoler, fritidsklubber, T-banestasjoner og andre steder hvor ungdom samles. En sein kveld i en park tok teamet og jeg på oss merkede vester slik at det ble tydelig hvem vi var. Ungdommen vi møtte var dermed ikke i tvil om at vi var ungdomsarbeidere. Ved større arrangementer som for eksempel gratiskonserten på Rådhusplassen, jobber bydelene sammen med merkede vester.

De som har åpent kontor, opplever dette stedet som viktig. Andre bruker ulike arenaer som skoler og fritidsklubber, som en sa: «Klubbene er en ganske stor arena for oss». Unges kjennskap til tjenesten sees som forutsetning for medvirkning. En sier: «Ved at vi tar i bruk sosiale medier for å nå ut, og ber om tilbakemelding (…) en form for forsøk på brukermedvirkning».

Lokaler framstår ikke som resultat av innspill fra unge eller ansatte, tjenestene ligger der de får lokaler: «Vi hadde jo kontorlokaler et annet sted som var mer attraktivt før, (…) det så mer ut som et ungdomssted». Noen mangler ungdomsvennlige lokaler, og sier om eget kontor: «Vi har jo aldri tenkt at vi skal ha noe hengested for ungdom her».

Den viktigste møteplassen er ute. Informantene opplever at feltarbeid prioriteres fra ledelsen, med noe ulik lederinvolvering. En erfaringskonsulent sier at ledelsen «ikke har sett hva oppsøkende team er for noe». En ansatt informant sier: «Vi havner automatisk i en sånn, den kategorien som ikke er helt nødvendig». Erfaringskonsulenten ser tjenestens avstand til bydelsadministrasjon som en utfordring: «At oppsøkende ikke har klart å fremme hva de gjør, er litt fordi dem er autonome, at de på en måte ikke er under noen».

Feltarbeiderne promoterer bydelenes jobbtiltak for ungdom: «Vi har to typer jobbtilbud, jobbtiltak i bydelen nå. Det er et deltidsjobbtilbud, (…) og et sommerjobbtiltak». Mange ungdom etterspør denne muligheten. Informanten fortsetter: «Sånn kommer jeg også i kontakt med ganske mange av de forskjellige ungdommene i bydelen».

Hvordan møter de gruppa utsatte unge

Overfor utsatt ungdom er tid og kontinuitet avgjørende. En erfaringskonsulent sa: «Når tjenesten ble lagt ned så sto det jo folk utenfor her og røykte, liksom, sto å røyka hasj utenfor her». Alle bydelene har gruppetilbud hvor unge selv bestemmer agendaen og løfter fram saker av betydning for dem.

Feltarbeidere bistår unge i vanskelige saker. Bistand må være ønsket, en sier: «Det er ikke sånn at jeg drar han inn i, eller hun inn i noe, det er litt sånn, at de må si, jeg trenger hjelp av deg til å få gjennomført dette». Ved jobbtilbudet må unge selv søke. Feltarbeidere vil at deres kontakter, ofte utsatte unge, kjenner tilbudet og får hjelp med jobbsøknaden.

Når det kommer til straffegjennomføring og ruskontrakter er feltarbeidere usikre på om det er frivillig eller om ungdom godtar for å unngå påtale. En feltarbeider sier: «De sier jo at det er frivillig. Men det er jo ikke det. Det er det minst dårlige alternativet». Feltarbeid blir vanskelig når kontroll innvirker på skjøre relasjoner.

Et mål er at ungdommen sikres tilgang til hjelpetjenester: «Så du ikke føler deg helt utafor, at du kan benytte deg av tjenester som Nav og helse og sånne ting». Ungdom trenger at noen er der ute, som vet hva som skjer, som de kan snakke med. En erfaringskonsulent sa: «Da er du mye mer knytta til det tipset enn om du hadde fått det fra en random person (…) Det er ikke akkurat de tjenestene som gjør stedet til det det er, det er personlig kontakt».

De viser til godt klubb- og skolesamarbeid: «Vi har jo faste, ikke sant, avtalt faste tider med skole, da er vi der i storefri den og den dagen.». De tror Oslostandard kan forklare tjenesten og forenkle samarbeidet. Fritidsklubber og skoler er viktige for å etablere kontakt, barnevern og helsetjenester for oppfølgingsarbeid, mens nettverket for rus- og kriminalitetsforebygging – SaLTo, politi og utekontaktenes eget fagforum, fokuserer på oversikt.

Diskusjon

Det som går igjen er at tid og frivillighet sees som vesentlig overfor ungdomsmiljøene og enkeltungdommene. Det anses som en fordel å jobbe med ungdom som ønsker samarbeid. Feltarbeideren er ingen tilfeldig person, men en som ungdom får tillit til. Andersson løfter nettopp samspillet når han definerer oppsøkende arbeid som ressursformidlende sosial aktivitet. Feltarbeidere skal hindre utenforskap og bidra til at unge får tilbud om tjenester de trenger eller har krav på. Sett opp mot Bronfenbrenners modell, bidrar oppsøkende ungdomsarbeid til å styrke tilknytningen (Båtevik et al., 2020).

En gruppe som ofte inngår i utsatt ungdom, er ungdom under straffegjennomføring. Noen feltarbeidere blir satt i situasjoner som bryter faglige prinsipp om frivillig og tillitsbasert relasjon. Feltarbeiderne må skape relasjon, også til unge som utøver kriminalitet eller opptrer skremmende (Davidson, 2020). Det er forskjell på å formidle samfunnets normer på en jevnbyrdig måte og å påpeke normbrytende handlinger med offentlig tjenestebevis i beltet. Kontaktetablering overfor unge som er skeptisk til omsorgspersoner og offentlige tjenester er krevende (Katznelson, Görlich, & Christensen, 2019). Informantene tror Oslostandard bidrar til en diskusjon om straffegjennomføring, ruskontrakt og oppsøkende arbeid.

Rapportering av medvirkning i oppsøkende arbeid overfor utsatt ungdom oppleves som utfordrende: «Det blir en novellesamling hver dag». Jeg så hvordan feltarbeiderne vurderte situasjoner, håndterte uoversiktlighet, og møtte skepsis fra ungdom. Unge verdsetter at feltarbeiderne bryr seg, så lenge det skjer med respekt. Et vesentlig mål er at ungdom skal møte en tjeneste de ønsker å ha kontakt med, og da bør unges tillit til tjenesten framkomme av rapporteringen (Liss, 2019). Men dette er vanskelig å få fram i rapportene.

Alle bydelene har gruppetilbud. De sier dette styrker relasjonen, bidrar til mestring og lar ungdommen bestemme agendaen. Når det gjelder tjenestenes lokaler, framstår det som bestemt utenfra. Ingen av tjenestene hadde lokaler planlagt for tjenesten. Oppsummeringen Ungdomsvennlige Velferdstjenester vektlegger både gruppeaktivitet og ungdomsvennlige lokaler. Til tross for det, og at lokaler og gruppevirksomhet løftes fram av ansatte, får dette liten oppmerksomhet i Oslostandard.

Da jeg traff informantene opplevde de at deres innspill ble tatt hensyn til, og de så fram til veilederen. En informant avsluttet intervjuet slik: «Vi er veldig praktisk orientert her ute, vi er veldig tett på ballen når det gjelder å få informasjon fra ungdom, vi treffer mye mennesker, det å ha en liten sånn fagblekke å titte i av og til er en superfordel».

Konklusjon

Medvirkning og tillit er fundamentalt for kontakt med ungdom. Det krever tid, tilgjengelighet, frivillighet og forutsigbarhet. Siden arbeidet må tilpasses tid, sted og ulike ungdommer, må arbeidet være løst i form, med klare mål og rammer. Informantene ser det ungdomsvennlige og likeverdige i eget arbeid overfor utsatt ungdom, svært likt det de ser i Oslostandard. Veilederen oppfattes ikke som ny praksis, men fremmer snarere det meningsbærende i et fagfelt som er lite beskrevet.

Tema som kunne vært tydeligere i standarden er hvordan tjenestene dokumenterer ungdomsmedvirkning, viktigheten av gruppetilbud for utsatt ungdom, og tilrettelegging for ungdomsvennlige og likeverdige lokaler.