Tekst: Arve Howlid

Bilde: COLORBOX

I 2018 la Utekontakten i Tønsberg fram en rapport om rusdebut og rusbruk blant ungdom 13 – 16 år i Tønsberg (Howlid & Kristoffersen, 2018). Gjennom datainnsamlingen var det et område som pekte seg ut, rutebilstasjonen i Tønsberg sentrum. Alle informantene, både ungdom og fagfeller, uttrykte bekymringer for ungdom her. Vår rapport var en HKH-rapport (Hurtig Kartlegging og Handling), hvor vi i tillegg til å samle kunnskap også lager en handlingsplan som har utgangspunkt i eksisterende tiltak og tjenester (Mounteney & Leirvåg, 2004). Et av målene fra denne planen er:

Utekontakten bruker mer tid til oppsøkende virksomhet i sentrum/VKT.

Da et avgrenset område i sentrum får så mye oppmerksomhet i rapporten, må vi snakke med ungdommene som har dette stedet som sosial møteplass i sin fritid. Når et av målene er at Utekontakten skal bruke mer tid her, da må vi også vite hvordan ungdommene i dette området opplever Utekontakten.

Med den bakgrunn gikk vi våren 2019 ut til rutebilstasjonen igjen, men nå for å forstå hvordan ungdom opplever kontakten med Utekontakten. Ved å bruke anerkjente medvirkningsprosesser overfor ungdomsmiljøet fikk vi innsikt i både hvordan møtet med ungdommene kan formes ute på gata, og hva som kreves av de oppsøkende sosialarbeiderne.

Vi lærte at ungdommene ønsker at vi er der mye, at vi tar oss tid for å utvikle samtalen, og holder en uformell tone uten å skrive ned noe fra samtalene på gata. Det er viktig for ungdommene at vi bringer inn glede og løser opp i konflikter dem imellom. Ungdommen har mye kunnskap om egen situasjon, og ved å ta ungdom på alvor gjennom slike medvirkningsprosesser blir Utekontakten også mer aktuell for ungdommene.

Møter ungdommer på deres banehalvdel

Oppsøkende tjenester, enten de kalles utekontakt, uteteam, uteseksjon eller ungdomskontakt, treffer enkeltungdom og grupper på deres banehalvdel. Kontakten mellom ungdom og sosialarbeideren etableres ofte på arenaer hvor ungdom treffer venner og er fri fra rammene som styres av skole og familie. Oppsøkende sosialt arbeid innebærer observasjon og kartlegging, relasjonsbygging og oppfølging (Bentzen, 1980) (Lie, 1981) (Erdal & Dikic, 2006) (Andersson, 2013). Tjenesten skiller seg fra andre hjelpetjenester overfor tilsvarende grupper på tre vesentlige vis. Arbeidet skjer på arenaer utenfor tjenestens kontroll, samarbeidet med ungdommene er frivillig og basert på uformell kontakt, og tjenesten har ingen vedtaksmyndighet (Hjort, 1988). Alle oppsøkende ungdomstjenester er tuftet på dette, men er samtidig ulike i form da de er lokalt utviklet og forankret med litt ulike tilnærminger, fremgangsmåter og målgrupper (Pedersen, 2013).

Hva er det med rutebilstasjonen?

Rutebilstasjonen er viktig for ungdom for å komme til og fra skole, jobb og fritid. Unge og voksne, profesjonelle og lekfolk har bekymringer for ungdom som oppholder seg her mye. I nærheten finner ungdommer plasser hvor de relativt uforstyrret blir kjent med, eller bruker rusmidler. Politi og vektertjeneste er jevnlig tilstede. Rutebilstasjonen har over tid vært omtalt av unge som «VKT», og ungdom kaller også seg selv som «VKT-gjengen» (Howlid, 2005) (Bekkevard, 2014).

For noen ungdommer har VKT en sosial funksjon, de møter kjente, blir satt pris på og respektert av jevnaldrende. En stor del av ungdommene som er mye her er kjent med offentlige hjelpetjenester. VKT har på denne måten klare likhetstrekk med trafikknutepunkt i andre byer, som beskrevet av Uteseksjonen i Oslo flere ganger (Uteseksjonen, 2012) (Chabchoub, 2019). Utekontakten er selv aktør i området. Tjenesten må derfor forholde seg både til en rolle i det sosiale livet ved VKT, og rollen som ansatte representanter for et kommunalt tiltak. Det er altså to ulike «settinger» som påvirker arbeidets utforming, det løst formede VKT hvor roller framstår som uoversiktlige, og det kommunale tjenestetilbud med en formell nedfelt struktur (Scriven & Hodgins, 2012).

Metodene vi brukte

Vi valgte ut tre praktiske metoder. Først «Reframing» som utforsker Utekontaktens kjerneoppfatning av egen aktivitet ved VKT (Tanggaard, 2016). Vi kom da fram til at:

Utekontakten har god kontakt med ungdom ved VKT og hver ungdom har sin egen oppfatning av Utekontakten.

Med dette som utgangspunkt gjennomførte vi en «Idémyldring» med ungdom som møter Utekontakten ved VKT (Tanggaard, 2016). Idémyldringen utforsker ungdoms oppfatning av vårt arbeid i området, og er det jeg i hovedsak fokuserer på i denne teksten. I etterkant brukte vi metoden «Blueprint» internt. Dette er et verktøy for å visualisere forhold som påvirker møtet mellom tjenesteutøver og bruker (Tanggaard, 2016).

Det er ikke tilfeldig hvor vi møtes

Utekontakten har egne lokaler som egner seg for slike prosesser. Til denne datainnsamlingen vurderte vi lenge å bruke bystyresalen i rådhuset. Tanken med det var å gi ungdommene eierskap til rådhuset, som ligger i umiddelbar nærhet fra VKT. Da vi valgte å bruke våre egne lokaler var det fordi det er en kjent arena for flerparten av ungdommene vi ønsker å møte. Vi ønsket å bruke en arena hvor de unge informantene ville finne trygghet gjennom fellesskap (Tjora, 2012).. Ungdommene skulle få mulighet til å utfylle hverandre og gi reflekterende svar. Ungdom Utekontakten treffer ved VKT har tidligere snakket om sin opplevelse av utenforskap.

Invitasjonen ble brått «overtatt» av ungdommene

Invitasjonen er en sentral del i å involvere ungdom fra en ustrukturert møteplass som en rutebilstasjon. Vår erfaring med ungdom ved VKT er at vi ofte må oppsøke ungdom kort tid i forkant om vi skal invitere dem med på noe.

Utekontakten gikk til VKT noen timer før prosessen skulle starte, her kom vi ganske raskt i prat med tre ungdommer. Vi inviterte dem, og ba dem ta med venner til Utekontakten. Vi vet at vi ofte treffer unge her som ikke har spist siden dagen før, og vi lovet dem pizza til møtet. Ungdommene sa vi burde legge invitasjonen på Snapchat. De fortalte oss litt om hvordan Uteteamet i en by lenger nord brukte Snapchat, og at det mest var de yngre damene der som brukte det. Deretter kikket de litt på min kollega og meg, to voksne menn, og sa de at de kunne legge det på Snapchat selv. Dette takket vi ja til. Hvem som ble invitert, og hvordan invitasjonen var utformet, var nå utenfor vår kontroll. Vi ble altså møtt av ungdom som «tok over» invitasjonen. Dette skjedde brått og var litt rart, men vi tenkte at invitasjonen nå ble sendt av noen som hadde en interesse i møtet, og at det er uttrykk for myndiggjørende praksis.

Ungdommene møtte 15 minutter før møtestart

Vi forventet et oppmøte på mellom 5 og 15 unge. Vi ryddet plass til dette i sofagruppen, det stedet unge oftest velger å sette seg når de besøker oss. Vi satte flippover med tusj fram. Vi la opp til en muntlig prosess, hvor vi skulle dirigere og notere. Vi hadde bedt ungdommen komme kl. 17:00, vi bestilte pizza til 17:30 så vi ville få tid før maten kom, og noen av oss i Utekontakten kunne ta imot og sette fram pizza mens prosessen ble avsluttet.

Kvart på fem kom 5 jenter og 7 gutter, de fleste fra 16 til 20 år. Flerparten står utenfor ordinært skoleløp eller jobb, har vanskeligheter knyttet til familie, og er i kontakt med offentlig hjelpeapparat. En idémyldring er ingen terapeutisk samtale, vi skal nå ha fokus på å samle inn data og lære av ungdommene. (Olsen, Tesfai, Lorentsson, & Meier, 2019) (Kvale & Brinkmann, 2009). Det er et annet fokus enn oppsøkende sosialarbeidere er vant med.

Vi ønsket velkommen, og takket for oppmøte. Vi spurte hvordan vi ble kjent med dette møtet. De fleste hadde fått invitasjonen via Snapchat, mens noen var invitert av en gutt som kom innom kontoret tidligere på dagen. Jeg inntok dirigentrollen (Svare, 2008). Dirigenten innleder, styrer og trekker deltakere videre og oppsummerer i forhold til målet for dialogen. Tema for møtet ble konkret uttalt overfor ungdommen ved: «vi trenger deres hjelp til få gjort jobben vår best mulig». For å forsikre oss om at ungdommen nå viste hva de deltok i brukte vi først to-tre minutter på å forklare hva Utekontakten driver med, og vi trakk fram målet fra HKH-rapporten om at Utekontakten skal være mer ved VKT.

Hva får vi av data fra en slik prosess?

Den første delen gikk på litt enkle praktisk tema, som når på dagen er viktig for utekontakten å komme til VKT. Vi fikk raskt gode svar. Vi skrev på flippover så ungdommene kunne se hva vi noterte gjennom prosessen. Utviklingen i samtalen var å starte ut med enklere tema før vi gikk i dybden (Tjora, 2012). Deretter kom vi inn på hvordan vi skal gå fram. Her var temaene knyttet til om vi skal avvente eller gå rett bort, hvor grundig vi skal presentere oss, om vi skal spørre etter navn og om vi skal notere navn.

Idémyldringen gir oss mye data, som at:

• Utekontakten bør være ved VKT mellom kl. 15:00 og 21:00

• Fredagskveldene er vanskeligst for denne gruppa

• Vi må gjerne hilse på ukjente og presentere oss og Utekontakten

• Vi kan spørre etter navn, men ikke notere ned, skriftliggjøring virker kontrollerende

• Utekontakten bør fokusere på ungdommenes interessefelt ved å snakke om tema ungdommen selv løfter fram, hinte seg fram

• Informere om alternative aktiviteter

Ungdommen beskriver et inkluderende miljø med flere negative trekk. Bruk av rusmidler og selvskading omtales som hverdagslig. Ungdommene vil at Utekontakten skal gripe inn i krangling, drama og rykter, bidra til positiv tone og prøve å få dem til å smile oftere. En ungdom sa at ungdom ved VKT ofte hilser hverandre med tydelige negative utsagn som: «så støgg du er i dag!». Flere ungdommer bekrefter at dette er en sjargong de bruker, og som de selv ser at bidrar til å sette dem i dårlig humør. De ønsket konkret hjelp til å slutte med det.

Etter 45 minutter oppsummerte vi og spurte om noe var utelatt. Ungdommene sa de likte prosessen. Samme kveld la vi ut noen funn fra idémyldringen på Utekontaktens Facebook-side, med takk til ungdommene for deltakelsen. VKT-ungdom snakket senere med oss om Facebook-posten, også ungdom som selv ikke deltok. Denne Facebook-posten resulterte også i stort engasjement fra andre. På denne måten viser vi tydelig at vi tar ungdommene på alvor, noe som er vesentlig i forebyggende og myndiggjørende arbeid (Mæland, 2005).

Ungdom som medforskere i eget liv

Med Idémyldringen som hoveddel løftes ungdommene som medforskere rundt et fysisk område hvor ungdommenes atferd anses problematisk. I motsetning til tradisjonell forskning knyttes ofte medforskning til sosiale problem og lokal kontekst hvor eierskap til datainnsamling, og implementering av løsninger, søkes lokalt (Kemmis & McTaggart, 2005).

Ved å utforske ungdommenes opplevelse av Utekontakten, og offentliggjøre gjennom sosiale medier gir vi ungdommene rom til å påvirke eget liv. Ungdommen fortalte hvordan Uteteamet i en annen by bruker Snapchat. De vurderer allerede oppsøkende tjenesters kommunikasjon med ungdom og viser gjennom det aktiv involvering. Dette er å forstå som empowerment, som videre er både et mål og en sentral verdi for individet når vi forstår helse som resurs (Green, 2015). Man sier ofte at ungdomstiden er preget av utforskning, kanskje ungdomsarbeidere i større grad bør se ungdom som medforskere i eget liv?

Inviterte hverandre med via Snapchat

Etter å ha gjennomført denne typen medvirkningsprosesser blant unge ved VKT er det flere tanker som melder seg. Jeg ser at god planlegging er viktig for at dette fungerte som medvirkningsprosess. Vi brukte også velprøvde metoder for medvirkning. For å kjøre en god prosess overfor ungdommene ble det og gjennomført interne prosesser på arbeidsplassen. Jeg opplevde at vi som arbeider med ungdommene ved VKT ble mer årvåkne for hva vi her deltar i, noe som bidrar til at vi ser ungdommene mer nyansert.

Vår tiltro til at ungdom ønsket å delta ble bekreftet. Det at invitasjoner gikk mellom ungdom via Snapchat var spennende. Det fungerte, samtidig som vi mistet oversikt over hvem som ble invitert, og hvordan invitasjonen var formulert. Vi la straks etter idémyldringen ut en oppsummering på Facebook. Vi tror offentliggjøring er med på å løfte ungdommenes syn på egen situasjon.

Flere av uttalelsene fra ungdom som deltok viser til deres egne tanker om andres negative vurdering av dem selv. De er selv «vertskap» for undertrykkende prosesser, en bevisstgjøring omkring slike kan oppleves befriende (Freire & Ramos, 2000). En bred settingstilnærming kunne vært spennende for VKT-området (Dooris, Scriven, & Hodgins, 2012).

Senere samme kveld som Idémyldringen fant sted traff Utekontakten andre ungdommer ved VKT. Disse ønsket tilsvarende prosess, men med trusler mellom ungdom som tema. Vi opplever dermed prosessen som meningsfull for hele ungdomsgruppa, også de som ikke deltok i denne konkrete prosessen.

En måned etter fikk Utekontakten en henvendelse fra studenter ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) som ønsket å treffe en ungdomsgruppe. De ville ha en gruppesamtale mellom ungdom rundt tema vold mellom ungdom. Vi inviterte på samme måte, og opplevde en liknende seanse. Tilbakemeldingen fra både studentene ved USN og ungdommene fra VKT var at det var et godt møte.

Utekontakten i Tønsberg brukte her medvirkningsprosess i sosialt ungdomsarbeid overfor en marginalisert ungdomsgruppe. Vi ser at dette gir Utekontakten kunnskap både om ungdomsgruppa, og om vår funksjon på gata. Ungdomsgruppa setter tydelig pris på å bli tatt på alvor. I etterkant har vi fått flere henvendelser fra ungdom ved VKT som søker vår hjelp, også om andre tema, som å finne jobb, bolig eller hjelpetiltak. Ved å bruke medvirkningsprosesser aktivt overfor unge på gata erfarer vi at Utekontakten blir mer relevant for disse ungdommene. Altså bør oppsøkende tjenester gjøre mer av dette.